Puritanisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En puritansk kvinne i enkel kledning, forkle og hette, ofte omtalt som «puritanerdrakt».

Puritanisme var en retning innen protestantisme som søkte videre reformer eller til og med separasjon fra den etablerte kirken under reformasjonen. Begrepet er særlig knyttet til Storbritannia, men spredde seg også til andre land.

Ordet puritaner blir nå satt på et ujevnt antall protestantiske reformerte kirker fra sent på 1500-tallet til tidlig på 1700-tallet. Puritanerne brukte ikke begrepet om seg selv. På moderne norsk har begrepet puritaner fått betydningen «person som lever etter strenge moralske prinsipper; person som lever enkelt og sparsomt, asket,»[1] men dens egentlige definisjon var «tilhenger av en streng engelsk kirkelig retning på 1500- og 1600-tallet som ut fra et kalvinsk syn ville rense den anglikanske kirke for katolske skikker, seremonier og lignende,» i henhold til Bokmålsordboka.[1] Historisk sett har ordet puritaner blitt benyttet i den engelskspråklige verden i nedsettende mening for å karakterisere protestantiske grupper som ekstremister, tilsvarende til katarene i Frankrike, og i henhold til Thomas Fuller i hans Church History, datert tilbake til 1564. Erkebiskop Matthew Parker på denne tiden benyttet dette begrepet og «precisian» i den moderne nedsettende betydningen av «stickler» (norsk: «pedant»).[2] Begrepet puritanisme, fra engelsk «pure» eller «purity», «ublandet, ren»,[3] kom i bruk tilsynelatende på 1570-tallet, eller noe før. I dens moderne betydning er puritanisme berømt definert av H.L. Mencken (1920) som «den hjemsøkte frykt at noen et eller annet sted kan være lykkelige.»[4] Puritanerne selv foretrakk å kalle seg «de gudelige». Ordet «puritaner» ble dermed alltid en beskrivelse av en type religiøs tro, mer enn en spesiell form for kirke.

Historie[rediger | rediger kilde]

1559 til 1625[rediger | rediger kilde]

Puritanisme synes å oppstått ut fra misnøye med Det elisbethanske religiøse forlik, noe som en del radikale protestanter følte var å hengi seg til «papisme», det vil si til den romersk katolske kirke. Mens den protestantiske bevegelse i Europa var drevet av teologiske spørsmål og brutt radikalt med den katolske modellen for kirkeorganisasjon hadde den engelske reformasjonen brakt kirken inn under monarken mens store deler av den religiøse praksis var stort sett fortsatt katolsk. Slik puritanere så det var doktrinen blitt gjort uakseptabel underordnet politikken. Forfulgt under «Maria I av England» («Maria den blodige») hadde mange protestanter som Thomas Cartwright, Walter Travers, og Andrew Melville dratt i landflyktighet som puritanere i Europa hvor de kom i tett kontakt med skolereformatorer i det kalvinistiske Genève og det lutherske Tyskland. Disse kontaktene formet deres posisjon i henhold til dronning Elizabeth Is religiøse via media – et latinsk begrep for mellomveg, noe som den anglikanske kirke benyttet for å stedbeskrive seg selv som mellom protestantismen og katolisismen. For puritanere var via media ikke godt nok.

Protestanter daterer normalt separasjonen fra Den katolske kirke til begynnelsen av det 16. århundre. Protestene mot forskjellige sider ved den katolske tro, mot kirkelig forfall og mot kirkens deltagelse i verdslig styre var framtredende flere steder i Europa, men spesielt i Tyskland.

En forløper for denne bevegelsen var husittene. Jan Hus, som var tilknyttet universitetet i Praha, ledet en kirkelig protestbevegelse som av mange blir regnet som «proto-protestantene». Samtidig oppsto en lignende bevegelse i Oxford, ledet av John Wyclif. Ved konsilet i Konstanz (1414–1418) ble begge bevegelser fordømt. Jan Hus ble henrettet, og Wyclifs lik ble gravet opp og brent som kjetter. Dette forhindret ikke et skisma og husitterkrigene i Böhmen.

Protestene tok en ny vending i 1517 da augustinermunken Martin Luther spikret opp sine 95 teser om avlaten på kirkedøren i Wittenberg. På samme tid oppsto en protestbevegelse i Sveits, ledet av Ulrich Zwingli. De to gruppene ble enige om de fleste teologiske spørsmål, men ble aldri helt forent. Zwingliansk lære overlevde i den reformerte kirke (men ikke i ren form).

I 1521 ble Luther ekskommunisert av paven. Arbeidet med å samle de forskjellige reformasjonsbevegelsene skjøt fart. Jean Calvin ble sentral i arbeidet med å finne fram til en slags konsensus, men de reformert/kalvinistiske og lutherske grupper ble heller aldri fullt ut forent.

I årene 1529 til 1536 ble kirken i England løsrevet fra Pavestolen. Den engelske kirke fulgte dog ikke den kontinentale Reformasjonen, og Henrik VIII av England skrev selv en traktat der han fordømte Luthers lære.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Puritaner», Bokmålsordboka
  2. ^ «Puritanism (Lat. purit...», Encyclopedia.jrank.org.
  3. ^ «Puritan (n.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ «Puritanism», Online Etymology Dictionary

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carpenter, John B. (2003): «New England's Puritan Century: Three Generations of Continuity in the City upon a Hill» i: Fides Et Historia 30 (1)
  • Coffey, John & Lim, Paul C. H. (2008): The Cambridge Companion to Puritanism, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-86088-8
  • Collins, Owen (1999): Speeches That Changed the World, Westminster John Knox Press, ISBN 0-664-22149-1.
  • Gardiner, Samuel Rawson (1895): The First Two Stuarts and the Puritan Revolution. New York: C. Scribner's Sons. s. 10–11.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]