Slaget ved Aughrim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Aughrim var det avgjørende slaget i den vilhelminske krigen i Irland. Det ble utkjempet mellom jakobittene og styrkene til Vilhelm III den 22. juli 1691 nær landsbyen Aughrim i County Galway.

Slaget var et av de blodigste som ble utkjempet på irsk jord, over 7 000 mennesker mistet livet. Slaget avsluttet mer eller mindre jakobitismen i Irland, selv om byen Limerick holdt ut frem til høsten 1691.

Felttoget[rediger | rediger kilde]

Jakobittene var på defensiven sommeren 1691. Året før hadde de trukket seg tilbake til andre siden av Shannonelva, som fungerte som en svær vollgrav rundt provinsen Connacht, med skanser i Sligo, Athlone og Limerick hvor en kunne se veien inn til Connacht.[1] Fra denne stillingen håpet jakobittene på militærstøtte fra Ludvig XIV av Frankrike via havnebyene og eventuelt komme tilbake til en stilling hvor de kunne gjenerobre resten av Irland.

Godert de Ginkell, den nederlandske generalen til vilhelmittene, hadde brutt gjennom forsvarlinjen ved å krysse Shannon ved Athlone - og tok byen etter et blodig slag. Marquis de St. Ruth (general Charles Chalmont), den franske generalen til jakobittene flyttet seg for tregt til å redde Athlone, siden han måtte samle soldatene fra leirene deres og sette sammen en ny armé av røverbander og irske bønder. Ginkel marsjerte gjennom Ballinasloe, på hovedveien mellom Limerick og Galway, før han fant at veien var blokkert av arméen til St. Ruth ved Aughrim den 22. juli 1691. Begge arméene hadde rundt 20 000 mann. Soldatene til St. Ruth var hovedsakelig irske katolikker, mens Ginkel hadde engelskmenn, skotter, dansker, nederlendre og franske hugenotter, samt protestanter fra Ulster.

Jakobittene hadde en ganske sterk stilling ved Aughrim. St. Ruth hadde satt opp infanteriet sitt på ryggen av Kilcommadan Hill. Åsen var bebygget med små steinmurer og hekker mellom bøndenes jorder. Til venstre var en myr, med en veifylling over, og på den andre en åpen slette, hvor St. Ruth satte ut det beste infanteriet sitt under sin nestkommanderende, chevalier de Tessé, og det meste av kavaleriet sitt under Patrick Sarsfield.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget startet med at Ginkel prøvde å angripe den åpne flanken til jakobittene med kavaleri og infanteri. Flere jakobinske motangrep stoppet dette angrepet og vilhelmittene gravde seg ned bak staker drevet ned i bakken for å beskytte seg mot kavaleristene. De franske hugenottene lå dårlig an og led store tap. I sentrum prøvde det vilhelminske infanteriet Hugh Mackay flere frontalangrep mot det jakobittiske infanteriet på Kilcommadan Hill. Etter harde kamper ble det vilhelminske angrepet drevet tilbake av kavaleriet med store tap, og de ble forfulgt ut i myren hvor de fleste av dem ble drept eller druknet.

Den jakobinske generalen Marquis de St. Ruth skal etter et tredje infanteriangrep mot de vilhelminske stilliingane trodd at slaget fremdeles kunne vinnes og ropte «de flykter, vi skal jage dem tilbake til portene i Dublin». Da han prøvde å samle kavaleriet for et nytt motangrep og drive det vilhelminske kavaleriet tilbake ble han halshugget av en kanonkule. Etter dette kollapset den jakobinske stillingen raskt. Kavaleriet deres var demoralisert etter tapet av sin kommandant og flyktet fra slagmarken. Jakobittene på høyreflanken så hvor det bar hen og startet med å trekke seg tilbake. Dette etterlot det jakobinske infanteriet på Killcommadan Hill totalt uvbesyttet og beleiret. De ble slaktet ned av det vilhelminske kavaleriet da de prøvde å komme seg unna, mange av dem hadde kastet våpenet for å kunne springe raskere.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Det er estimert at rundt 7 000 mann mistet livet i slaget. Mange av de døde jakobittene var offiserer, som var særdeles vanskelig å erstatte. I tillegg til var det 4 000 jakobitter som deserterte eller ble tatt til fange, og de hadde mistet det meste av utstyret sitt og forsyningene sine.

Aughrim var derfor det avgjørende slaget i den vilhelminske krigen i Irland. Byen Galway overga seg uten kamp etter slaget og den jakobittiske hovedarméen overga seg ved Limerick etter en kort beleiring.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Boulger, Demetrius C. The Battle of the Boyne, Together with an Account Based on French & Other Unpublished Records of the War in Ireland 1688-1691 Martin Secker, London, 1911 (Available AS pdf)
  • Piers Waudchope, Patrick Sarsfield and the Williamite War, Dublin 1992.
  • J.G. Simms, Jacobite Irland, London 1969.
  • G.A., Hayes McCoy, Irish Battles, Belfast 1990.
  • Eamonn O Ciardha, Ireland and the Jacobite cause - a Fatal Attachment, Dublin 2002.
  • Padraig Lenihan, 1690, Battle of the Boyne, Tempus, 2003.