Bosnia-Hercegovinas historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bosnias første hersker av format var Kulin Ban. Hans plate funnet i Biskupići, nær Visoko

Bosnia-Hercegovinas historie er ganske komplisert. Bosnia har både vært et kongerike eller inngått i andre riker eller nasjoner, eksempelvis Det osmanske rike og Jugoslavia. I tillegg har folket i det området som i dag kalles for Bosnia-Hercegovina, bosniere, gjennom historien hatt ulike navn. Dagens bosniere er en sørslavisk folkegruppe som hovedsakelig bor i Bosnia-Hercegovina, men også i regionen Sandžak som inngår i både Serbia og Montenegro. Bosniere kjennetegnes for sin tilknytning til den historiske regionen Bosnia, i dag hovedsakelig muslimer og har felles kultur og språk (bosnisk).

Området Bosnia-Hercegovina har derimot lang historie og i antikken var området en del av Illyria og ble underlagt Romerriket som Illyricum. I folkevandringstiden600-tallet e.Kr. flyttet sørslaviske folkestammer inn i landet og blandet seg med den innfødte befolkningen, og landet ble preget av slavifisering. Bosnia nevnes første gangen på 800-tallet, og en teori er navnet stammer fra det illyriske ordet «Bosona» som betyr «rennende vann», dette etter elven Bosna som renner gjennom sentrale Bosnia.

Bosnia-Hercegovina i dag.

Fra år 745 ble Bosnia styrt av ulike lokale stammehøvdinger mens en del områder av dagens Bosnia falt inn under kroatisk og serbisk kontroll. På 1100-tallet krevde ungarske konger overherredømme, men fra 1377 ble Bosnia et selvstendig kongerike under kong Tvrtko Kotromanić. På midten av 1400-tallet oppsto det heftige indre maktkamper, noe som Det osmanske rike dro fordel av. I 1463 invaderte de tyrkiske osmanene Bosnia og i 1482 falt også regionen Hercegovina. Over tid ble også bosnikerne muslimer. Osmanenes krigføring med blant annet Huset Habsburg førte til at Bosnia ble en krigsskueplass.

Under ledelse av den bosniske adelsmannen Husein Gradaščević (18021834) gjorde adelen opprør mot osmanene i 1831, og til tross for at opprøret ble slått ned året etter blir Gradaščević sett på som en av de fremste bosniske nasjonalheltene. I 1878 ble Bosnia-Hercegovina okkupert av Østerrike-Ungarn, noe som også innebar en modernisering av landet. I 1918 ble Bosnia-Hercegovina underlagt Kongeriket Jugoslavia. Under den andre verdenskrig ble landet rammet av en omfattende etnisk rensning; jøder ble utryddet og serbere myrdet i omfattende grad. Etter 1945 ble Bosnia en republikk i det kommunistiske Jugoslavia. Den 5. april 1992 ble Bosnia-Hercegovina erklært som en selvstendig stat anerkjent av FN og stormaktene, men ikke av serbere i Bosnia eller Serbia og Montenegro. Bosnia-krigen kom som en følge av oppløsningen av Jugoslavia og de nasjonale og etniske motsetningene, og varte i litt over tre år, fra 1992 til 1995. Den ble avsluttet grunnet at NATO grep inn og som lenge hadde tropper i landet.

Den før-slaviske tiden (inntil 958)[rediger | rediger kilde]

Murvegger fra oldtidens illyriske hovedstad Daorson, lokalisert ved Ošanići i nærheten av Stolac i Bosnia-Hercegovina

Bosnia har vært befolket siden neolittisk tid. I den sene bronsealderen ble den neolittiske befolkningen erstattet eller gikk opp i mer krigerske indoeuropeiske stammer kjent som illyrere. Keltiske innvandringer skjedde på 300- og 200-tallet f.Kr. og dominerte og blandet seg med eller presset vekk mange illyriske stammer fra deres tidligere landområder.[1]

Konkrete historiske bevis for denne perioden er skrøpelig, men generelt synes det som om regionen ble befolket av et antall forskjellige folk som snakket atskilte språk.[1] Konflikter mellom illyrere og romere begynte i år 229 f.Kr., men Roma greide ikke å fullføre å underlegge seg regionen før i år 9 e.Kr. I den romerske tiden bosatte latintalende bosettere seg fra hele Romerriket blant illyrere, og romerske soldater ble oppmuntret til å bosette seg her etter endt tjeneste.

Kristendommen hadde allerede kommet til regionen ved slutten av 200-tallet, og tallrike gjenstander og objekter fra tiden bevitner om dette. Som en følge av hendelser fra årene 337 og 395 da Romerriket ble delt, ble Dalmatia og Pannonia inkludert i det vestlige Romerriket. Regionen ble erobret av østgotere i 445, og ytterligere invadert av alanere og hunere i årene som fulgte. Ved 500-tallet hadde keiser Justinian I den store gjenerobret området for Det bysantinske riket (Østromerriket). Slavere fra nordøstlige Europa hadde blitt undertrykt av de tyrkiske avarer, og de kom i store mengder inn i landet på 500- og 600-tallet, og herfra invaderte de det østlige Romerriket. Slaverne bosatte seg i det som nå er Bosnia-Hercegovina og omliggende områder.[1] Flere sørslavere (kroater og serbere) kom i en andre invasjonsbølge, og i henhold til en del forskere ble disse invitert av keiser Herakleios for å fordrive avarene fra Dalmatia.[1]

Bosnia i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Bosnia i tiden rundt 1390.

Kunnskap om vestlige Balkan i middelalderen er også skrøpelig. Da slaverne bosatte seg brakte de med seg sin sosiale struktur av stammetilhørighet, men denne synes å ha falt fra hverandre og åpnet for føydalisme da frankerne trengte inn i regionen på slutten av 800-tallet (Bosnia har antagelig sin opprinnelse i en form for før-føydal slavisk enhet).[1] Det var også på denne tiden at sørslaverne ble kristnet. Bosnia, på grunn av sin geografiske posisjon og terreng, var sannsynligvis blant de siste områdene som gikk gjennom denne prosessen, som antagelig startet fra urbane sentre langs kysten i Dalmatia.[1] Regionen Bosnia hadde vært en del av kongedømmene Serbia og Kroatia og grensene mellom disse hadde hele tiden vært flytende. I høymiddelalderen ble Kroatia tatt av det ungarske kongedømmet, og Serbia i sørøst gikk inn i en stagnasjonsperiode. Kontrollen over Bosnia ble deretter et stridsemne mellom Ungarn og Østromerriket. Etter den bysantinske keiseren døde utpekte Ungarn en ban, en Kulin, til å herske over provinsen som len under Ungarn. Imidlertid var dette lenet i stor grad kun i navnet.

Den første betydningsfull bosniske hersker, Ban Kulin, var leder over bortimot tre tiår med fred og stabilitet. I denne perioden styrket han landets økonomi gjennom avtaler med Dubrovnik og Venezia. Hans styre markerte også begynnelsen med en strid med den bosniske kirke, en stedegen kristen sekt som ble betraktet som kjettersk av både den romersk-katolske kirke som den østlige ortodokse kirke. Som svar på ungarske forsøk på å bruke kirkepolitikken som sak for å kreve overherredømme over Bosnia holdt Kulin et møte med lokale kirkeledere for å fornekte kjetteri i 1203. Til tross for dette forble de ungarske ambisjonene uendret lenge etter Kulins død i 1204, og dalte bare etter en mislykket invasjon i 1254.

Tvrtko I av Bosnia lot seg krone som konge Mileševa-klosteret.

Bosnisk historie fra denne tiden og fram til tidlig på 1300-tallet var markert av maktkamper mellom familiene Šubić og Kotromanić. Denne konflikten kom til sin slutt i 1322 da Stjepan II Kotromanić ble ban. Ved hans død i 1353 hadde han lyktes å annektere områder i nord og vest, foruten også Zahumlje som deler av Dalmatia. Han ble etterfulgt av sin nevø Tvrtko I av Bosnia som etter en lengre kamp med adelen og indre familiestrider, fikk full kontroll over landet i 1367. Under Tvrtko vokste Bosnia i både størrelse og makt, og ble endelig et selvstendig kongedømme i 1377. Tvrtko kronet seg selv som «konge av Serbia og av hele Bosnia» i Mileševa-klosteret (hvor det serbiske dynastiet Nemanjics ble kronet). Etter hans død i 1391 falt Bosnia i tilbakegang. Det osmanske rike hadde allerede begynt sin erobring av Europa og innebar en betydelig trussel mot hele Balkan gjennom hele første halvdel av 1400-tallet. Etter tiår med politisk og sosial ustabilitet falt Bosnia for den osmanske invasjonen offisielt i 1463. Hercegovina fulgte i 1482 med en ungarskstøttet nyopprettet «bosnisk kongedømme» det siste som bukket under i 1527.

Under osmanene[rediger | rediger kilde]

Den osmanske erobringen av Bosnia markerte en ny tid i landets historie og introduserte store endringer i det politiske og kulturelle landskapet i regionen. Selv om kongedømmet hadde blitt knust og den øverste adelen henrettet tillot osmanene uansett den bosniske identitet til en viss grad å bli inkorporert som en provins i Det osmanske rike med dets historiske navn og territoriale integritet, et unikt tilfelle blant de undertrykte rikene på Balkan.[2] Innenfor denne sandžak (og til slutt vilayet) av Bosnia, introduserte osmanene en rekke nøkkelendringer i områdets sosiale og politiske administrasjon, inkludert en ny landeiersystem, en reorganisering av administrative enheter, og et komplekst system som skilte samfunnsklasser og religiøs tilhørighet fra hverandre.[1]

De fire århundrene med osmansk styre hadde også en dramatisk innvirkning på sammensetningen av Bosnias befolkning som endret seg flere ganger som et resultat av Det osmanske rikets erobringer, hyppige kriger med europeiske makter, utvandringer og epidemier.[1] En innfødt slavisktalende muslimsk samfunnet skilte seg ut og vokste til å bli den største etnisk-religiøse gruppen, hovedsakelig som et resultat av gravis økning av konverteringer til islam.[3] Samtidig kom et betydelig antall av sefardiske jøder til landet som en følge av den spanske inkvisisjonen og utvisningen fra Spania på slutten av 1400-tallet. De bosniske kristne samfunnene gjennomgikk også betydelige endringer. De bosniske fransikanere (og den katolske befolkningen som helhet) ble offisielt beskyttet ved lov, skjønt disse garantiene ble ofte oversett og deres antall minsket grunnet forfølgelse[1]. Den østlige ortodokse kirke og deres samfunnet i Bosnia, opprinnelig begrenset til Hercegovina og Podrinje, spredde seg over hele landet i denne perioden og fikk en relativ framgang fram til 1800-tallet.[1] I mellomtiden hadde den skismatisk bosniske kirke (bosnisk Crkva bosanska; latin Ecclesia bosnensis), preget av læren til bogomilene, forsvunnet helt og holdent.

Stari Most-broen i Mostar.

Utdypende artikkel: De osmansk-habsburgske krigene

Etterhvert som Det osmanske rike vokste og ekspanderte i Sentral-Europa ble Bosnia lettet for presset av å være en grenseprovins mellom muslimsk erobring og europeisk forsvar, og opplevde en lengre periode av generell velstand og vekst.[3] Et antall byer, slike som Sarajevo og Mostar, ble etablert og vokste til store regionale sentre for handel og bykultur. Innenfor disse byene finansierte ulike sultaner og guvernører konstruksjonen av flere bosniske arkitektoniske verk (som broen Stari Most og moskeen Gazi Husrev-beg). Flere bosniere fikk en innflytelsesrik rolle i Det osmanske rikets kulturelle og politiske historie i løpet av denne tiden.[2] Bosniske soldater dannet en stor andel av den osmanske hæren i slagene ved Mohács og Krbavasletten, to avgjørende militære seirer, mens tallrike andre bosniere steg i det militære byråkratiet til å få høye posisjoner i riket, inkludert admiraler, generaler og som grand vizier.[3] Mange bosniere satte også sitt preg på osmansk kultur som mystikere, lærde og poeter i de dominerende muslimske språk som tyrkisk, arabisk og persisk.[3]

På slutten av 1600-tallet nådde Det osmanske rikets feilslag også Bosnia og med konklusjonen av den store tyrkiske krig med fredsavtalen av Karlowitz i 1699 gjorde Bosnia igjen til omanernes vestligste provins. De følgende århundrene ble markert av ytterligere militære nederlag, tallrike opprør i Bosnia, og flere utbrudd av pest.[1] Høyporten, tyrkisk Bâb-i-âlî, navnet på den tidligere porten til Topkapipalasset i Istanbul, forsøkte å modernisere Det osmanske rike ble møtt med stor motstand i Bosnia hvor det lokale aristokratiet sto i fare for å miste mye gjennom de foreslåtte reformene.[1] Dette kombinert med frustrasjoner over politiske innrømmelser til de voksende kristne statene i øst, kulminerte i et berømt (skjønt til sist feilslått) opprør av den bosniske adelsmannen Husein Gradaščević i 1831.[3] Beslektede opprør ble slått ned ved 1850, men situasjonen fortsatte å utvikle seg. Senere, ved urolige bønder, brøt Hercegovina-opprøret ut, en omfattende bondeoppstand i 1875. Konflikten spredde seg raskt og kom til å omfattende flere stater på Balkan og europeiske stormaker, og som til slutt tvang osmanene til å avgi statsmakten og administrasjonen til Østerrike-Ungarn i Traktaten i Berlin, 1878.[1]

Under Østerrike-Ungarns styre[rediger | rediger kilde]

Progresjonen på Balkan 1800-2006.

Selv om okkupasjonshæren til Østerrike-Ungarn raskt slo ned den opprinnelige bevæpnete motstanden ved overtakelsen, fortsatte spenningene i ulike deler av landet (særlig i Hercegovina), og det oppsto en større utvandring av hovedsakelig muslimske dissenter.[1] Imidlertid nådde landet en relativ stabilitet og autoritetene fra Østerrike-Ungarn var i stand til å innføre en rekke sosiale og administrative reformer som hadde til hensikt å gjøre Bosnia-Hercegovina til «modell-koloni».[2] Målet var å etablere provinsen som en stabil politisk modell som vil bidra til at den voksende sørslaviske nasjonalismen gikk i oppløsning. Huset Habsburg gjorde mye for å kodifisere lovverket, introdusere en ny politisk praksis, og generelt fremme en modernisering av landet.[2]

Selv politikken til Østerrike-Ungarn lyktes økonomisk – som fokuserte på å fremme idealet av pluralistisk og religiøst mangfoldig bosnisk nasjon (som i stor grad favoriserte muslimene) – feilet den å hindre nasjonalismens framvekst.[1] Serbiske og kroatiske nasjonale tanker smittet over til Bosnia-Hercegovinas katolske og ortodokse samfunn på midten av 1800-tallet. Ved siste halvdel av 1910-tallet var nasjonalisme en integrert faktor i bosnisk politikk hvor de nasjonale politiske partiene tilsvarte de tre gruppene som dominerte valgene. Ideen om en forent sørslavisk stat (Jugoslavia) ble en populær politisk ideologi på denne tiden, også i Bosnia-Hercegovina.[2] Den østerriksk-ungarske regjeringens beslutning om formelt å danne tilføyelsen Bosnia-Hercegovina i 1908 (se Den bosniske krise) fremmet en følelse av nødvendighet blant nasjonalistene.[2] De politiske spenningene som kom fra dette kulminerte den 28. juni 1914 da en ung serbisk nasjonalist, Gavrilo Princip, snikmyrdet tronarvingen, erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este, i Sarajevo. Denne hendelsen som ble betraktet som selv det som utløste den første verdenskrigen.

Selv om 10 prosent av den bosniske befolkningen døde mens de tjenestegjorde i hæren eller ble drept av ulike krigførende stater, greide Bosnia-Hercegovina å unnslippe krigen relativt uskadet.[2]

Det første Jugoslavia (1918–1941)[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til kongeriket Jugoslavia var basert på våpenskjoldet til Serbia.

Etter første verdenskrig ble Bosnia lagt inn i Det sørslaviske kongedømmet til serberne, kroatene og slovenerne – og snart døpt om til Jugoslavia. Det politiske liv i Bosnia på denne tiden var markert av to betydelige tendenser: sosial og økonomisk uro over «Jordbruksreformene av 1918-1919», noe som manifesterte seg ved massekolonisering og konfiskering av eiendommer;[4] også dannelsen av flere politiske partier som hyppig endret koalisjoner og allianser med politiske partier i andre jugoslaviske regioner.[5] Den dominerende ideologiske konflikten til den jugoslaviske staten, mellom kroatisk regionalisme og serbisk sentralisme, ble tilnærmet på ulikt vis av Bosnias større etniske grupper og var avhengig av den generelle politiske atmosfære.[1] Selv den opprinnelige inndeling av landet i 33 oblaster slettet tilstedeværelsen av tradisjonelle geografiske enheter fra kartet, sikret anstrengelsene til bosniske politikere som Mehmed Spaho at de seks oblaster som delte opp Bosnia og Hercegovina tilsvarte til de seks sanjaker fra tidligere osmansk tid, og således tilsvarte landets tradisjonelle grenser som helhet.[1]

Etableringen av Kongeriket Jugoslavia i 1929 førte imidlertid til en ny oppdeling av administrative regioner i banater hvor hensikten var å unngå alle historiske og etniske skillelinjer og således fjerne sporene av en bosnisk enhet.[1] Serbokroatiske spenninger over Jugoslavia fortsatte hvor konseptet om en atskilt bosnisk inndeling fikk liten eller ingen overveielse. Den berømte enigheten til Cvetković-Maček som skapte den kroatiske banat i 1939 tilskyndet det som i sitt vesen var en deling av Bosnia mellom Kroatia og Serbia.[3] Imidlertid tvang de ytre politiske omstendighetene de jugoslaviske politikerne til skifte deres oppmerksomhet til den voksende trussel som Adolf Hitlers Tyskland representerte. Etter en periode som så forsøk på bileggende av tvisten med signeringen av Tremaktspakten, og et kuppforsøk ble Jugoslavia til slutt invadert av det nasjonalsosialistiske Tyskland den 6. april 1941.[1]

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Straks Kongeriket Jugoslavia ble erobret av styrkene fra Tyskland ble hele Bosnia gitt til den fascistiske marionettstaten Kroatia. Den nasjonalsosialistiske kontrollen over Bosnia førte til omfattende forfølgelse. Den jødiske befolkningen ble nærmest utslettet, og over en million serbere døde i kroatiske konsentrasjonsleirer. Mange serbere i området bevæpnet seg og slo seg sammen med tsjetniker; en serbisk nasjonalistisk og rojalistisk motstandsbevegelse som bedrev geriljavirksomhet mot tyskerne, men som også utførte tallrike grusomheter mot sivile, hovedsakelig bosniske muslimske i regionene de kontrollerte.[3] Som en konsekvens var det mange bosniske muslimske paramilitære enheter som arbeidet sammen med nasjonalsosialistene for å utføre deres egne forfølgelser på serbere i Bosnia.

I 1941 organiserte de jugoslaviske kommunistene under ledelse av Josip Broz Tito deres egne multietniske motstandsbevegelse for å bekjempe nasjonalsosialistene, ustasja (en separatistisk organisasjon av kroatiske fascister) og tsjetnik-styrker.[1] Den 25. november 1943 holdt Antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia med Tito et grunnleggende møte i Jajce. Her ble Bosnia og Hercegovina reetablert som en republikk innenfor den jugoslaviske føderasjon med deres osmanske grenser. Militær suksess fikk etter hvert de allierte til å støtte partisanene, og på slutten av krigen resulterte det i etableringen av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia hvor konstitusjonen i 1946 offisielt etablerte Bosnia-Hercegovina som en av seks konstituerende republikker i den nye staten.[1]

Kommunistiske Jugoslavia (1945–1992)[rediger | rediger kilde]

På grunn av sin sentrale geografiske posisjon innenfor den jugoslaviske føderasjon ble etterkrigstidens Bosnia strategisk valgt som base for utviklingen av landets militærindustri. Dette betydde en stor konsentrasjon av våpen og militært personell i Bosnia; en betydelig faktor i krigen som fulgte etter Jugoslavias sammenbrudd på 1990-tallet.[1].

Imidlertid var Bosnias eksistens innenfor Jugoslavia for stor del både fredelig og framgangsrik. Ved å være en av de fattigere republikkene tidlig på 1950-tallet vokste landet snart raskt økonomisk ved å ta fordel av landets omfattende naturressurser, noe som stimulerte industriutviklingen. Den jugoslaviske kommunistdoktrinen om «brorskap og enhet» passet særlig godt på Bosnias mangfoldige og multietniske samfunn som, på grunn av et slikt påført toleransesystem, vokste kulturelt og sosialt.

Selv med tanke på det politiske bakevje til føderasjonen for det meste av 1950- og 1960-tallet, steg det fram en sterk bosnisk politisk elite på 1970-tallet. Mens de arbeidet innenfor det kommunistiske system, styrket og beskyttet politikere som Džemal Bijedić, Branko Mikulić og Hamdija Pozderac selvstendigheten til Bosnia-Hercegovina.[5] Deres anstrengelser viste seg å være av stor betydning i løpet av de urolige tidene som fulgte Titos død i 1980, og er i dag betraktet som et av de første skrittene mot Bosnia-Hercegovinas uavhengighet. Imidlertid unnslapp ikke republikkene det økende nasjonalistiske klimaet uten sår. Da kommunismen kollapset og Jugoslavia ble brutt opp i småbiter, mistet også den gamle kommunistiske doktrinen om toleranse sin innflytelse, noe som førte til muligheter for nasjonalistiske elementer i samfunnet å spre sin innflytelse.

Bosnia-krigen (1992-1995)[rediger | rediger kilde]


██  bosniere

██  kroater

██  serbere

Parlamentsvalgene i 1990 førte til en nasjonal sammenkomst dominert av tre etniskbaserte partier som hadde dannet en løs koalisjon for å forvise kommunistene fra makten. Kroatia og Slovenias påfølgende uavhengighetserklæringer og krigføring satte Bosnia-Hercegovina og lands tre konstituerende folk i en vanskelig situasjon. En betydelig splittelse utviklet seg snart over spørsmålet om man skulle bli innenfor den jugoslaviske føderasjonen (i stor grad favorisert av serbere) eller søke uavhengighet (i stor grad favorisert av bosniere og kroater. En erklæring om selvstendighet i oktober 1991 ble fulgt av en folkeavstemning for uavhengighet fra Jugoslavia i februar og mars 1992. Folkeavstemningen ble boikottet av den store majoriteten av bosniske serbere og avstemningen endte med et frammøte på 64 prosent, og hvor 98 prosent av disse som stemte for forslaget med Bosnia-Hercegovina som en uavhengig stat.[1]

Mens det første offeret i krigen er omdiskutert begynte de større serbiske angrepene i mars 1992 i østlige og nordlige Bosnia. Etter en anstrengt periode av med stigende spenninger og sporadiske militære sammenstøt, begynte åpen krigføring i Sarajevo den 6. april.[1]

Internasjonal anerkjennelse av Bosnia-Hercegovina betydde at Den jugoslaviske folkehæren (JNA) offisielt trakk seg ut av republikkens område, skjønt deres bosnisk-serbiske medlemmer gikk rett over til Republika Srpskas hær (VRS), det vil si den bosnisk-serbiske hær. «Republika Srpska» betyr «Den serbiske republikken» og refererte til én av de to enhetene i Bosnia-Hercegovina. Bevæpnet og utstyrt fra JNAs beredskapslagre, støttet av frivillige, sørget Republika Srpskas angrep i 1992 for å ta det meste av landet under kontroll.[1] Ved 1993, da en bevæpnet konflikt brøt ut mellom regjeringen i Sarajevo og den lille kroatiske staten Herceg-Bosnia (Den Kroatiske Republikken Herceg-Bosnia), en ikke anerkjent enhet i Bosnia og Hercegovina som eksisterte mellom 1991 og 1994 som et resultat av et forsøk fra kroatene på å løsrive seg fra Bosnia under krigen. Omtrent 70 prosent av landet var kontrollert av serbere.[2]

Gravmarkeringer ved minnet for Potočari-folkemordet i nærheten av Srebrenica.

I mars 1994 førte signeringen av Washington-avtalen mellom bosniere og etnisk kroatiske ledere til dannelsen av en felles Bosnisk-kroatiske føderasjon av Bosnia og Hercegovina. Dette, sammen med internasjonalt raseri over serbiske krigsforbrytelser og grusomheter (mest kjent er Srebrenica-massakren hvor minst 8 000 mannlige bosniere ble myrdet i juli 1995[6] bidro til å snu krigen. Signeringen av Daytonavtalen i Paris av Serbias president Slobodan Milošević (som representerte de bosniske serbernes interesser i Radovan Karadžićs fravær), Kroatias president Franjo Tuđman, som representerte de bosniske kroatene og Bosnias president Alija Izetbegović som sammen med Bosnias utenriksminister Muhamed «Mo» Sacirbey ivaretok de bosniske muslimenes interesser. Daytonavtalen regulerte alle detaljer i prosessen som skulle føre frem til separasjon og demilitarisering av de stridende partene i Bosnia og hvorledes partene selv skulle samarbeide og bygge en fremtidig, fungerende føderasjon, bestående av de tre etniske befolkningsgruppene, bosniere (hovedsakelig muslimer), kroater og serbere. Avtalens militære del, separasjon av partenes styrker, ble overvåket av NATO styrken IFOR. Enkelt sagt etablerte avtalen den grunnleggende strukturen av dagens stat.

De tre årene med krig og blodsutgytelse hadde etterlatt mellom 95 000 og 100 000 mennesker døde og mer enn 2 millioner fordrevet.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y Malcolm, Noel (1994): Bosnia A Short History. New York University Press. ISBN 0-8147-5520-8.
  2. ^ a b c d e f g h Riedlmayer, Andras (1993). A Brief History of Bosnia-Herzegovina Arkivert 18. juni 2006 hos Wayback Machine.. The Bosnian Manuscript Ingathering Project – Det bosniske prosjektet for manuskriptinnhøstning.
  3. ^ a b c d e f g Imamović, Mustafa (1996): Historija Bošnjaka. Sarajevo: BZK Preporod. ISBN 9958-815-00-1
  4. ^ An International Symposium «South-Eastern Europe 1918-1995» Serbian Land Reform and Colonization in 1918
  5. ^ a b Stojic, Mile (2005): Branko Mikulic - socialist emperor manqué. BH Dani
  6. ^ Federal Commission for Missing Persons; «Preliminary List of Missing and Killed in Srebrenica»; 2005 [1] (522 KB) (PDF).
  7. ^ 21. november 2005. Bosnian war «claimed 100,000 lives». Deutsche Presse-Agentur.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hoare, Marko Attila: The History of Bosnia: From the Middle Ages to the Present Day, London: Saqi, 2007
  • Cohen, Roger: Hearts Grown Brutal: Sagas of Sarajevo, New York: Random House, 1998
  • Lenard J. Cohen: Broken Bonds: The Disintegration of Yugoslavia, Boulder, Colorado: Westview Press, 1993
  • Roy Gutman: A Witness to Genocide: The 1993 Pulitzer prize-winning dispatches on the «ethnic cleansing» of Bosnia, New York: Macmillan, 1993
  • Malcolm, Noel: Bosnia: A Short History, 1994
  • Murray, Elinor et al.: The Struggle for Peace in Bosnia: Considering U.S. Options, Providence, RI: Center for Foreign Policy Development of Brown University, 1992, ED 371 965
  • Rumiz, Paolo: Maschere per un massacro, Editori Riuniti, Roma, 2000
  • Sacco, Joe: War's End Profiles from Bosnia 1995-96, Drawn & Quarterly, 2005
  • Sells, Michael: The Bridge Betrayed: Religion and Genocide in Bosnia, University of California Press, 1996
  • Shafer, Charles: Not My War, Williams and Wiliams Press, 2004.
  • Vulliamy, Ed: Seasons in Hell: Understanding Bosnia's War, New York: St. Martin's Press, 1994

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]