Augustus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For tittelen Augustus, se Augustus (tittel)

Augustus Avgvstvs
Født		23. september 63 f.Kr. Roma
Død		19. august 14 e.Kr. Campania Naturlige årsaker
Navn før tiltredelse		Gaius Octavius
Navn som keiser:		Gaius Julius Caesar Divi Filius Augustus
Regjerte		16. januar 27 f.Kr. – 19. august 14 e.Kr.
Dynasti		Julo-claudisk
Forgjenger		Første keiser
Etterfølger		Tiberius Caesar Augustus
Se også liste over romerske keisere

Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f.Kr., død 19. august 14 e.Kr.) var grandnevø av Julius Cæsar og ble den første (og sannsynligvis største) romerske keiser. Han var tidligere i livet kjent som Gaius Octavius og deretter Gaius Julius Cæsar Octavianus etter at han ble adoptert av grandonkelen. Selv om han beholdt den ytre formen av den romerske republikk, regjerte han som autokrat i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav Romerriket en periode med fred, velstand og keiserlig storhet, pax romana (romerfreden), som varte i 200 år. Han er blant historikere kjent som Augustus, en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år 27 f.Kr. Til tross for sin dårlige helse ble Augustus 77 år, og var keiser i 41 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn Tiberius.

Innhold 1 Tidlig liv 2 Som Cæsars arving 3 Det andre triumviratet 4 Keiser 4.1 Reformer 4.2 Utenrikspolitikk 4.3 Innenrikspolitikk 4.4 Senere liv 5 Fotnoter 6 Eksterne lenker

[rediger] Tidlig liv

Octavian ble født i Roma, den 23. september, 63 f.Kr. med navnet Gaius Octavius Caepias med kallenavnet Thurinus. Hans mor var Atia Balba Caseonia, Gaius Julius Cæsars niese. Faren, Gaius Octavius, kom av en respektabel, men lite notabel familie av ridderlig rang. Gaius Octavius var senator og guvernør i Makedonia, men døde på en hjemreise til Roma i 58 f.Kr.. Etter at faren døde, ble Octavian oppdratt av sin mor og stefar, Lucius Marcius Philippus. Siden Julius Cæsar var uten gyldig arving, adopterte han Octavian i 44 f.Kr..

Octavian var kortvokst og med en litt sped kroppsbygning, men var likevel en flott og karismatisk person. Han hadde dårlig helse, men han viste tidlig tegn på begavet intelligens. Det er sagt at han var en pøbel da han var liten, men ble mildere med alderen. Dette var en egenskap han kom til å få bruk for senere i livet.

[rediger] Som Cæsars arving

Octavian var under tjeneste for Julius Cæsar i Hispania i 46 f.Kr. Dette til tross for sin dårlig helse. I 44 f.Kr., i en alder av 18 år, ble han plassert i generalstaben av Cæsar i forbindelse med Cæsars planlagte kampanje mot Det Partiske riket. Da Cæsar ble drept 15. mars 44 f.Kr., befant Octavian seg i Apollonia i Epirus, der han gikk på et militært akademi. Octavian returnerte umiddelbart til Roma, der han fikk vite at hans mentor hadde blitt drept, samtidig som han også hadde erklært Octavian som sin arving. Det siste forsterket Octavians trang til hevn på drapsmennene.

[rediger] Det andre triumviratet

I Roma var nå makten i hendene på Marcus Antonius. Octavianus nektet å la seg underkaste, og startet sin egen kampanje. Han klarte snart å samle støtte fra mange av Cæsars tidligere tilhengere, samt noen av hans legioner. Det var nå duket for maktkamp mellom Octavian og Marcus Antonius.

Antonius var upopulær hos senatorene, så Octavianus fikk tidlig støtte der og ble i tillegg valgt til senator selv i en alder av 19 år. Cicero, den daværende lederen i senatet, så en taktisk alliert i Octavianus, og grep sjansen til å erklære krig mot Antonius da han var på felttog i Nord-Italia. Marcus Antonius ble slått ved Mutina i 43 f.Kr. og tvunget til å trekke seg tilbake til Gallia. Cicero ble felt av sin egen taktikk da han mistet fullstendig kontrollen over Octavian. For i august 43 f.Kr. marsjerte Octavian inn i Roma og forlangte å bli valgt til konsul. Octavian, som nå hadde støtte både i senatet og i folket, ble derfor valgt til konsul før han var fylt 20.

Etter at Octavianus ble valgt som senator, inngikk han, Lepidus og Marcus Antonius en avtale i Bologna, kalt det andre triumviratet. De tre mektigste mennene i Roma var nå allierte. I kjølvannet av dette ble Cicero drept, og Brutus og Cassius, som begge var hovedmennene bak drapet på Cæsar, ble drept i Phillipi i nord-Hellas. Etter seieren inngikk seierherrene Antonius og Octavian en ny avtale i år 40 f.Kr.. Riket ble nå delt mellom dem.

Octavian var ikke lenger fornøyd med å bli kalt kun Octavian. Med påvirkning av sin mentor Cæsar ville også Octavian guddommeliggjøres. Octavian skulle nå bli kalt Cæsar, og i tillegg omtalte han seg selv som «divi filius», sønn av den guddommelige.

Etter delingen av riket med Marcus Antonius hadde Octavian fått ansvaret for den vestlige delen. I motsetning til sin medhersker førte Octavian en streng og systematisk politikk som førte med seg en sterk oppblomstring av riket. Med dette vant Octavian god støtte i befolkningen og i senatet. Misnøyen til Antonius økte omvendt proposjonalt på grunn av hans støtte til Egypt og Kleopatra. Det hele toppet seg da han skilte seg fra Octavians søster Octavia i 32 f.Kr. Testamentet hans kom i Octavians hender, og der gikk det frem at Antonius ville overføre all sin makt til barna han hadde fått med Kleopatra, noe romerne mente var forræderi. Senatet erklærte krig mot Marcus Antonius. Krigen ble avgjort i slaget ved Actium, ved den greske vestkysten i 31 f.Kr..

[rediger] Keiser

.

Etter seieren ved Actium ble Octavian i praksis enehersker i det romerske riket. Han stod nå på lik linje med det Julius Caesar hadde gjort et tiår tidligere. Han visste godt hvordan det endte, og måtte derfor finne en løsning for å forhindre at han skulle gå samme skjebne i møte. Løsningen ble en ny konstitusjon.

[rediger] Reformer

I 27 f.Kr. gjennomførte Octavian den første reformen i senatet. Han gav all sin makt til senatet for å opprettholde republikken. Det var mer en symbolsk handling, for i praksis fikk han all makt tilbake. Han hadde direkte kontroll over de største og viktigste provinsene, Egypt, Kypros, Hispania, Gallia og Syria.

Han fikk i tillegg tittelen Augustus, som betyr opphøyet, majestetisk. Selv foretrakk han å bli kalt primus inter pares (først blant likemenn), samt Imperator, som signaliserte hans posisjon som den øverste militære leder.

Octavians største bragd var hans overtalelse av senatet til å akseptere ham som statens overhode, samtidig som senatorene fikk utøve sin politiske makt. Dette medførte at han ble en fungerende enehersker.

Også en annen viktig reform fant sted. I 23 f.Kr. mottok Augustus tittelen tribunicia potestas, som gav ham folkets makt. Tribunembetet var så viktig, at senere keisere kom til å datere sine regjeringsperioder etter hvor lenge de satt med denne makten^[1]. Han fikk nå vetorett til senatets og forsamlingens vedtak, han ble møteleder ved valg og fikk retten til å snakke først i alle møter. Han fikk muligheten til å overvåke de moralske grunnsetningene hos folket og sørget for at de var etter deres ønske. Et annet viktig element var at Augustus nå kunne velge og vrake senatorer etter ønske. I tillegg renset han senatet slik at de igjen var 300, som det var før Julius Cæsar.

Augustus fikk også imperium proconsulare maius, imperium over alle prokonsuler, som førte til at han ble overhode over alle provinsene og guvernørene i riket. Med maius imperium ble også Augustus den eneste som kunne gå i triumf, fordi han var lederen over alle romerske armeer.

Alle de politiske endringene som ble gjennomført under den andre reformen, ser ut til å ha gått gjennom uten innblanding fra folket. I 22 f.Kr., da Augustus ikke klarte å komme til valg som konsul, begynte han å bli urolig. Han som var folkets beskytter, ble nå tvunget fra makten av senatoradelen. Dette førte til et treårig opprør i befolkningen som tvang senatet til å utnevne bare en konsul, trolig for å holde den andre plassen åpen for Augustus. I 19 f.Kr. fikk Augustus en symbolsk konsultittel, som gav ham muligheten til å opptre som konsul foran folket og senatet, men det viktigste var at han fortsatt var først blant likemenn.

Det er viktig å understreke at Augustus selv aldri omtalte seg som konge eller enehersker. All makt lå i teorien i senatet, men Augustus ble tildelt mye makt, som prokonsul og magistrat. Augustus fikk ytterlige to titler, Pontifex Maximus (den største brobygger, yppersteprest), etter at Marcus Lepidus døde i 13 f.Kr., og Pater Patriae (far) i 2 f.Kr.

[rediger] Utenrikspolitikk

Utenrikspolitisk sett stod Augustus for en ekspansiv linje. Han innlemmet Egypt (som ble keiserens private provins) og flere landområder i Lilleasia. Galatia, Armenia og Kappadokia ble en del av riket. Også Mauritania ble en del av Romerriket under Augustus. I nord flyttet han grensen helt frem til Donau og fikk dermed dannet provinsene Raetia, Noricum, Pannonia, Illyricum og Moesia. Han forsøkte også å innlemme området mellem Rhinen og Elben, men denne planen mislyktes da tre legioner under ledelse av Publius Quinctilius Varus ble fullstendig utslettet av germanske opprørere i Teutoburgerskogen i 9 e.Kr.

[rediger] Innenrikspolitikk

Keiser Augustus sies å ha styrt riket med visdom. Han ble godt likt. Han ordnet landets økonomiske anliggender, laget mange lover og istandsatte hæren. Han innsatte mange embedsmenn til å styre provinsene. Han gjorde også den idumeiske fyrsten Herodes den store til styresmann i Palestina. Augustus blandet seg ellers lite inn i landsdelenes indre styre. De forskjellige folkene rundt om i riket gjorde ikke opprør i hans regjeringstid. Under hans styre opplevde også riket en kulturell blomstring. Kunstnere og filosofer var det mange av på den tiden.

[rediger] Senere liv

Augustus hadde sine problemer med familien. Da han ikke hadde noen sønner, innsatte han flere svigersønner og barnebarn som mulige arvinger, men de døde nesten alle før ham selv. Han var gift flere ganger. Hans eneste barn var datteren Julia. Hans hustru, Livia, hadde to sønner fra et tidligere ekteksap med Tiberius Claudius Nero: Drusus og den senere keiser Tiberius. Julia var gift med Marcellus, som døde tidlig. Hun ble senere gift med Marcus Agrippa, Augustus mest lojale venn og general, og sammen fikk de to sønner, som begge døde i ung alder.

Etter at hans andre stesønn, Drusus, hadde omkommet i en rideulykke, sto Augustus igjen med bare Tiberius som mulig arvtager til keisertronen.

Augustus hadde et palass i Nola. Her var han da han døde i år 14 e.Kr., 76 år gammel. Det sies at han leste opp et dikt på dødsleiet.

[rediger] Fotnoter

1. ^ Colin Wells The Roman Empire sec. ed 1992: 51

[rediger] Eksterne lenker

• The Res Gestae Divi Augusti
• Life of Augustus av Nikolaus fra Damaskus

Romersk keiser
Julo-claudiske dynasti
Forgjenger: Første keiser	27 f.Kr.–14 e.Kr.	Etterfølger: Tiberius
Romerriket