Imperator

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Imperator var opprinnelig en latinsk tittel som løselig sett tilsvarte «kommandant» under den romerske republikken. Når en hær hadde vunnet en større seier kunne legionærene utrope sin general til imperator, hvorpå senatet kunne tilby generalen en såkalt triumf – det vil si den største seiersoppvisning en seierherre kunne få. Senere ble betegnelsen en del av hederstitlene til de romerske keiserne. Det engelske ordet emperor (som tilsvarende norske ordet keiser) er avledet fra gammelfranske empereur, igjen avledet fra latinske imperator. [1] De romerske keiserne baserte deres autoritet på et mangfold av titler og posisjoner framfor å foretrekke kun en enkelt tittel. Imperator var benyttet relativt konsistent som et element av romersk hersker tittel gjennom hele principatet.

På latin var den feminine formen for imperator da imperatrix, noe som hentydet på en kvinnelig hersker.

Etter at Romerriket brøt sammen i Vest-Europa400-tallet, fortsatte latin å bli brukt som språket innenfor utdannelse og diplomati i en del århundrer. De romerske keiserne i senantikken, det vil si de bysantinske keiserne i Konstantinopel, ble referert til som imperatores i latinske tekster mens de på gresk ble referert til basileus (konge).

Etter 800 ble imperator benyttet (sammen med augustus) som en formell latinsk tittel av de karolingske og de tysk-romerske keiserne fram til 1806 og av de østerrikske keiserne fram til 1918.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «emperor», Onlne Entymology Dictionary: «early 13c., from O.Fr. empereor (accusative; nom. emperere; Mod.Fr. empereur), from L. imperiatorem (nom. imperiator) "commander, emperor," from pp. stem of imperare "to command".»