Louvre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 48°51′38,135″N 2°20′15,432″Ø

For metrostasjonen med samme navn: Palais Royal - Musée du Louvre (Paris Metro)
Musée du Louvre
Musée du Louvre
Palais du Louvre, Richelieufløyen
Sted Palais Royal, Musée du Louvre, 75001 Paris, Frankrike
Etablert 1793
Åpnet 10. august 1793
Museumstype Kunstmuseum
Direktør Henri Loyrette

Musée du Louvre, informasjonssenteret

Louvre, fransk Musée du Louvre («Louvre-museet»), er et av verdens største museer og det mest besøkte kunstmuseum i verden. Det er i seg selv et historisk monument og et sentralt landemerke i Paris på høyrebredden av elven Seinen i distriktet 1. arrondissement. Rundt 35 000 objekter fra forhistorisk tid og fram til 1800-tallet er utstilt på et område som dekker 60 600 kvadratmeter. Louvre var opprinnelig festning i Paris som ble bygd på slutten av 1100-tallet. Bygningen ble påbegynt utvidet i 1546, og arbeidet pågikk helt frem til 1800-tallet. Deler av slottet ble innviet som museum i 1793. Etter en større restaurering på 1980-tallet, ble slottet åpnet for offentligheten, og hele slottet brukt som museum, i 1993. Her kan blant annet Leonardo da Vincis maleri av Mona Lisa betraktes. Louvre er rangert som verdens mest besøkte museum, med et besøkstall på rundt 8.8 millioner i 2011.[1]

Museets bygning er Palais du Louvre som begynte sin historie som en festning bygget på slutten av 1100-tallet under kong Filip II August av Frankrike. Levninger av festningen er fortsatt synlig i museets kjelleretasje og fundament. Bygningen har blitt utvidet gjentatte ganger for å bli dagens Palais du Louvre. I 1682 valgte kong Ludvig XIV Château de Versailles som sitt bosted framfor Louvre, og etterlot palasset i Paris som et sted for å oppbevare den kongelige kunstsamling, inkludert fra 1692 en samling av antikke skulpturer.[2] I 1692 ble bygningen overtatt av Académie des Inscriptions et Belles Lettres (et litterært akademi) og Académie Royale de Peinture et de Sculpture (Det kongelige akademi for maleri og skulptur) som i 1699 holdt det første av rekke salonger. Kunstakademiet ble værende i Louvre i hundre år.[3] I løpet av den franske revolusjonen besluttet nasjonalforsamlingen at Louvre skulle heretter bli benyttet som et museum som viste fram nasjonens mesterverker.

Museet åpnet den 10. august 1793 med en utstilling på 537 malerier, flertallet av disse var verker som hadde tilhørt kongen og konfiskert kirkeeiendom. På grunn av strukturelle problemer med bygningen, ble museet stengt i 1796 og fram til 1801. Størrelsen på samlingen økte under Napoléon Bonaparte og museet ble omdøpt til Musée Napoléon. Etter at Napoléon ble beseiret i slaget ved Waterloo, ble mange verker som var blitt konfiskert av hans soldater levert tilbake til deres opprinnelige eiere. Samlingen økte ytterligere under styrene til Ludvig XVIII og Karl X og under det andre franske keiserdømme ved 20 000 nye objekter. Beholdningen har siden vokst stødig ved donasjoner og gaver siden den tredje franske republikk. Per 2008 er samlingen delt i åtte avdelinger: Egyptiske oldtidsgjenstander; fra Midtøsten; greske, etruskiske, og romerske antikke kunstobjekter; islamsk kunst; skulptur; dekorativ kunst; malerier; trykk og tegninger.

Historie[rediger | rediger kilde]

Middelalderen og renessansen[rediger | rediger kilde]

Den eneste delen av middelalderens Louvre som fortsatt er synlig.[4]

Bygningen Palais du Louvre som huser museet begynte som en festning reist av Filip II August på slutten av 1100-tallet, og levninger av den opprinnelige festningen er fortsatt synlig i museets kjelleretasje og fundament.[4] Om dette var den første bygningen på stedet er ikke kjent, men det er mulig at kongen endret et eksisterende befestet tårn.[5] Selv om det har vært hevdet at ordet «louvre» kan referere til strukturens status som det største i Paris på slutten av 1100-tallet, fra fransk L'Œuvre, «mesterverk», – eller til dets lokalisering i en skog, fra fransk rouvre, «eik» – mener det autorative franske leksikonet Larousse at det er avledet fra en assosiasjon til ulvejakt, via latin lupus, østromersk lupara.[5][6]

Palais du Louvre ble endret hyppig gjennom hele middelalderen. På 1300-tallet endret Karl V bygningen til også å fungere som en kongelig residens og i 1546 lot Frans I stedet i fransk renessansestil.[7] Frans I skaffet det som kom til å bli kjernen i Louvres samlinger, inkludert og særlig Leonardo da Vincis Mona Lisa.[8] Etter at Ludvig XIV valgte Versailles som sin kongelige residens, minsket endringene av bygningen. Samtidig førte kongens utflytting til at bygningen kunne bli et oppholdssted for kunst og kunstnere.[7][9][10]

På midten av 1700-tallet kom det mange forslag på å opprette et offentlig kunstgalleri og hvor kunstanmelderen La Font de Saint-Yenne i 1747 utga et opprop for framvisningen av den kongelige samlingen.[11] Den 14. oktober samtykte Ludvig XV og godkjente at 96 objekter fra den kongelige samlingen kunne stilles ut i Galerie royale de peinture i Palais du Luxembourg. En hall ble åpnet ved Le Normant de Tournehem og marquis de Marigny for offentlig framvisning av Tableaux du Roy på onsdager og lørdager, og inneholdt Andrea del Sartos Nestkjærlighet og arbeider av Rafael; Tiziano; Veronese; Rembrandt; Poussin eller Van Dyck, inntil det ble stengt i 1780 som et resultat av kongens gave til greven av Provences palass i 1778.[12] Det kom mange forslag om å gjøre Louvre om til et museum, men det kom ikke til noen enighet. Således var museet fortsatt ufullført fram til den franske revolusjonen.[12]

Den franske revolusjonen[rediger | rediger kilde]

I løpet av den franske revolusjonen ble Louvre omgjort til et offentlig museum. I mai 1791 erklærte Assemblée nationale constituante, den nasjonale konstituerte forsamling, at Louvre skulle være «et sted som førte sammen monumentene fra alle vitenskaper og kunstarter».[12] Den 10. august 1792 ble Ludvig XVI fengslet og den kongelige samlingen i Louvre ble nasjonale eiendom. På grunn av frykt for vandalisme eller tyveri uttalte nasjonalforsamlingen at utbedring av museet var presserende. I oktober begynte en komité for å «bevare den nasjonale minne» å sette sammen en samling for utstilling.[13]

Åpning[rediger | rediger kilde]

Antonio Canovas «Psyche vekket til live av Cupids kyss» ble bestilt i 1787, donert i 1824.[14]

Museet ble åpnet den 10. august 1793, den første årsdagen etter at monarken var blitt henrettet. Folk fikk fri tilgang tre dager i uken, noe som var «oppfattet som en betydelig prestasjon og ble generelt verdsatt».[15] Samlingen besto av 537 malerier og 184 andre kunstobjekter. Tre fjerdedeler kom fra de kongelige samlinger, resten fra konfiskerte eiendom etter de émigrés (de som har «emigrert ut», underforstått de som av politiske grunner rømte landet, som adelen gjorde under revolusjonen) og kirkeeiendommer (som ble erklært som biens nationaux, «nasjonal eiendom», under revolusjonen).[16][17] For å øke og organisere samlingen bevilget republikken 100 000 livres i året.[12] I 1794 begynte Frankrikes revolusjonære hærer å frakte med seg erobret kunst fra hele Europa, som de antikke skulpturene Laokoon-gruppen og Apollo Belvedere, for å etablere Louvre som et museum og som et «tegn på en populær hersker».[16][18]

De første dagene var hektiske; kunstnere bodde i bygningen, og malerier som ikke var merket på hva det var hang fra «ramme til ramme fra gulvet til taket».[16] Bygningen ble stengt i mai 1796 grunnet strukturelle mangler. Det ble åpnet på nytt den 14. juli 1801 etter utbedringer og med ny belysning og søyler, og kunsten arrangert kronologisk.[16]

Napoléon Bonaparte[rediger | rediger kilde]

Under Napoléon ble en nordlig fløy parallell til Grande Galérie påbegynt, og samlingen vokste ytterligere via erobringer fra franskokkuperte områder.[19] Som følge av krigføringen i Egypt i 17981801 utpekte Napoléon museets første direktør, Dominique Vivant Denon. Som hyllest til Napoléon selv ble museet omdøpt til «Musée Napoléon» i 1803, og nye ervervelser av spanske, østerrikske, nederlandske, og italienske verker kom til, enten som tyvegods eller grunnet egne avtaler som Tolentino-traktaten, en fredsavtale som pave Pius VI ble tvunget til å undertegne etter den seierrike franske invasjon i Nord-Italia.[20] Etter det franske nederlaget i slaget ved Waterloo forsøkte de tidligere eierne av kunstverkene å få dem tilbake. Administratorene i Louvre var lite villige til å samarbeide, og skjulte mange verker i deres private samlinger. Som svar sende utenlandske makter sendebud til London for å søke støtte og hjelp, og mange objekter ble levert tilbake, selv en del som hadde vært restaurert ved Louvre.[20][21] I 1815 kom Ludvig XVIII endelig til enighet med Italia for å beholde slike kunstobjekter som Veroneses Bryllupet i Kana som ble byttet for en Le Brun eller tilbakekjøp fra Albanisamlingen.

Gjenreisingen og det andre republikk[rediger | rediger kilde]

Venus fra Milo kom Louvres samling under styret til Ludvig XVIII.

Under gjenreisningen (1814–1830) skaffet Ludvig XVIII og Karl X til sammen 135 kunstgjenstander til en verdi av 720 000 francs og opprette avdelingen for egyptiske oldtid ledet av egyptologen Jean-François Champollion, økte med mer enn 700 verker med anskaffelsen av Durand-, Salt- og den andre Drovetti-samlingene. Det var mindre enn beløpet som ble benyttet for restaureringen av Versailles, og Louvre ble relativt skadelidende i forhold til resten av Paris.

Etter opprettelsen av den andre franske republikk i 1848, allokerte den nye regjeringen to millioner francs for reparasjonsarbeid og beordret ferdiggjøringen av Galerie d'Apollon, Salon Carré, og Grande Galérie.[22] I 1861 kjøpte Louis Napoléon Bonaparte 11 835 kunstobjekter, inkludert 641 malerier fra Campanasamlingen. I løpet av den andre republikken, mellom 1852 og 1870, vokste den franske økonomien; ved 1870 hadde museet lagt til ytterligere 20 000 nye gjenstander til sine samlinger, Pavillon de Flore og Grande Galérie ble modernisert og ombygget av arkitektene Louis Visconti og Hector Lefuel.[22]

Tredje republikk og verdenskrigene[rediger | rediger kilde]

Under den tredje franske republikk skaffet Louvre seg nye gjenstander hovedsakelig via donasjoner og gaver. Société des Amis du Louvre donerte Pietà of Villeneuve-lès-Avignon, et framstående maleri fra 1400-tallet, og i 1863 avdekket en ekspedisjon den antikke skulpturen Nike fra Samothrake i Egeerhavet. Dette statuen, skjønt hardt skadet, har vært fast utstilt siden 1884.[23] 535 objekter fra Collection La Caze ble donert i 1869, blant disse var det verker av Chardin; Fragonard; Rembrandt – som Batseba i badetGilles av Watteau.[23]

Museet ekspanderte langsommere etter den første verdenskrig, og samlingene fikk ikke mange nye betydelige anskaffelser; unntakene var Georges de La Tours Saint Thomas og baron Edmond James de Rothschilds (1845–1934) donasjoner av 4 000 graveringer, 3 000 tegninger og 500 illustrerte bøker.[17] Under den andre verdenskrig fjernet museet det meste av sin kunst og skjulte de mest verdigfulle gjenstandene. Den 27. august 1939, etter to dager med pakking, begynte lastebiler å forlate Paris. Ved den 28. desember hadde museet fjernet det meste av sine gjenstander, unntatt de som var for tunge og mindre betydningsfulle malerier som var etterlatt i kjelleren. Mona Lisa var blant de viktige gjenstandene som ble fraktet i trygghet. Tidlig i 1945, etter at Frankrike var blitt frigjort, begynte kunstgjenstandene å bli levert tilbake til Louvre.

Grand Louvre og pyramidene[rediger | rediger kilde]

Palais du Louvre og Pyramiden som ble fullført i 1989 (nattbilde)
Palais du Louvre og Pyramiden (dagbilde)
Innsiden av Pyramiden: Utsyn mot Musée du Louvre fra undergrunnsvestibylen i Pyramiden.

I 1874 hadde Palais du Louvre oppnådd sin nåværende form som et bortimot rektangulært struktur med Sullyfløyen i øst som fortsatte det kvadratiske Cour Carrée og de eldste delene av Louvre; og to fløyer som pakket inn Cour Napoléon, Richelieufløyen i nord og Denonfløyen, som grenset mot Seinen i sør.[24] I 1983 hadde den franske presidenten François Mitterrand foreslått, som et av de storslåtte prosjektene i Grand Louvre-planen for å renovere bygningen og dessuten omplassere finansdepartementet, noe som gjorde det mulig å ha utstillinger i hele bygningen. Arkitekt I.M. Pei ble gitt prosjektet og foreslo en pyramide bygd av glass som skulle stå over en ny hovedinngang til museet på plassen foran Lovure, Cour Napoléon.[25] Pyramiden og den underjordiske vestibyle ble innviet den 15. oktober 1988. Den andre fasen i Grand Louvre-planen, La Pyramide Inversée («Den omvendte pyramide») ble fullført i 1993. Per 2002 har betjeningens antall doblet seg siden fullførelsen.[26] Louvre er i dag det tredje største kunstmuseet i verden - etter Metropolitan Museum of Art i New York og Eremitagen i St. Petersburg.

Museet i dag[rediger | rediger kilde]

Musée du Louvre inneholder mer enn 380 000 objekter og viser fram rundt 35 000 kunstverker i åtte avdelinger med mer 60 600 m2 dedikert til faste utstillinger.[27] Louvre stiller ut objet d'art (kunstobjekter), skulpturer, tegninger og arkeologiske funn.[17] Det er det mest besøkte museum i verden med gjennomsnittlig 15 000 besøkende om dagen, hvorav 65 prosent er utenlandske turister.[26][28] Louvre fikk økt interesse grunnet den populære underholdsningsromanen Da Vinci-koden (2003) og filmen av samme navn (2006). Museet fikk en inntekt på 2,5 millioner dollar ved å tillate filmselskapet å filme i sine gallerier.[29][30]

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Inne i Louvre.
Mona Lisa er Louvres mest populære attraksjon.

Louvre er eid av de franske myndigheter, men har siden 1990-tallet blitt mer uavhengig.[28][31] Siden 2003 har det blitt krevet av museet å skaffe midler for prosjekter. .[32] Ved 2006 hadde bevilgningene fra myndighetene dalt fra 75 prosent av budsjettet til 62 prosent. I 2008 skaffet den franske regjeringen 180 millioner dollar av Louvres årlige budsjett på 350 millioner dollar; det gjenværende kom fra private bidrag og billettsalg.[33]

Louvre har en stabb på rundt 2000 ansatte, ledet av direktør Henri Loyrette som rapporterer til Departement for kultur og kommunikasjon. Under Loyrette, som erstattet Pierre Rosenberg i 2001, har Louvre fått en annen politikk som tillater museet å leie ut og samtidig selv låne flere verker enn tidligere.[28][32] I 2006 lånte museet ut rundt 1300 verker, noe som gjorde at det selv kunne låne inn flere utenlandske verker enn tidligere. Fra 2006 til 2009 lånte Louvre kunstverk til amerikanske High Museum of Art i Atlanta, og mottok en betaling på 6,9 millioner dollar som ble benyttet for renovasjoner.[32] I tillegg førte åpningen av Louvre Abu Dhabi til ytterligere inntekter for museet. Loyrette har forsøkt å utbedre svake punkter i samlingen gjennom inntekter generert fra utlån av kunst og ved å garantere at «20 prosent av billettinntektene vil bli tatt årlig for anskaffelser».[32] Han har større administrativ frihet for museet og oppnådd at 90 prosent av galleriene er åpne daglig i motsetning til 80 prosent tidligere. Han sørget for utvidede åpningstider og fri adgang på fredagskveldene, og en økning i budsjettet for nyanskaffelser på 36 millioner dollar fra tidligere 4,5 millioner dollar.[33][32]

Satellittmuseer[rediger | rediger kilde]

Louvre-Lens[rediger | rediger kilde]

I 2004 besluttet franskmennene å bygge et satellittmuseum av Louvre på stedet til en forlatt kullgruve i den tidligere gruvebyen Lens. Årsakene var blant annet å avlaste Louvre i Paris, øke det totale antallet besøkende og bedre økonomien i det industrielle nord av Frankrike.[34] Seks franske byer ble vurdert for prosjektet: Amiens, Arras, Boulogne-sur-Mer, Calais, Lens, og Valenciennes. I 2004 valgte den franske statsministeren Jean-Pierre Raffarin å lokalisere den nye bygningen til Lens, kalt for Le Louvre-Lens. Museets tjenestemenn har anslått at den nye bugningen som kan ta imot rundt 600 kunstverker, vil tiltrekke seg rundt 500 000 besøkende årlig for den opprinnelige planlagte åpningen i 2009.[34] Grunnet at konstruksjonen for bygningen har trukket ut i tid, vil Louvre-Lens først åpne sine dører i 2012. På grunn av utsettelsen synes det som om forventningene har økt.[35]

Louvre Abu Dhabi[rediger | rediger kilde]

I mars 2007 annonserte Louvre at et eget museum ville bli bygget og fullført i 2012 i Abu Dhabi. En avtale som strekker seg over 30 år, signert av den franske kulturminister Renaud Donnedieu de Vabres og sjeik Sultan bin Tahnoon Al Nahyan, vil etablere museet i sentrum av Abu Dhabi i bytte for 832 000 000 euro eller 1,3 milliarder amerikanske dollar. Louvre Abu Dhabi er designet av den franske arkitekten Jean Nouvel og ingeniørfimatet Buro Happold. Det vil oppta 24000 m2 og bli dekket av et tak som vil ligne en flygende tallerken. Frankrike har inngått en avtale om rotasjon av mellom 200 og 300 kunstgjenstander i løpet av en 10-årsperiode; å skaffe ledelseekspertise; og utføre fire midlertidige utstillinger om året i de neste 15 årene. Kunsten vil komme fra flere museer, blant annet Louvre, Pompidou-senteret, Musée d'Orsay, Versailles, Musée Guimet, Musée Rodin, og Musée du quai Branly.[36]

Samlinger[rediger | rediger kilde]

Sittende skriver fra Saqqara, Egypt, kalkstein og alabast, ca. 2600 og 2350 f.Kr.[37]

Musée du Louvre inneholder mer 380 000 objekter og viser fram 35 000 kunstgjensteander i åtte departementer.[38]

Egyptiske oldtidssobjekter[rediger | rediger kilde]

Avdelingen som består av over 50 000 gjenstander[39] omfatter objekter fra sivilisasjonene ved Nilen fra 4000 f.Kr. og fram til 300-tallet e.Kr.[40] Samlingen, som er blant de største i verden, gir et tverrsnitt av livet i Egypt som strekker seg fra oldtidens Egypt, Mellomriket, Det nye riket, koptisk kunst, og romersk, ptolemeerske, og bysantinske periodene.[40] Den egyptiske avdelingens opprinnelse ligger i den kongelige samlingen, men ble kraftig øket av Napoléon Bonapartes ekspedisjon i 1798 sammen med Dominique Vivant, den framtidige direktøren av Louvre.[39] Etter at Jean-François Champollion oversatte Rosettasteinen, bestemte Karl X at det skulle opprettes en egyptisk avdeling. Champollion rådet oppkjøpene av tre samlinger, Durand-, Salt- og Drovettisamlingene; disse tilleggene la til 7000 verker. Veksten fortsatte med anskaffelser av Auguste Mariette, grunnlegger av Det egyptiske museet i Kairo. Etter utgravninger ved Memfis i Egypt sendte Mariette tilbake kasser med arkeologiske funn, inkludert Sittende skriver.[39][41]

Voktet av den store sfinksen (ca. 2000 f.Kr.) er samlingen huset i mer enn tyve rom. Beholdningen består av kunst, skriftruller av papyrus, mumier, redskaper, klær, smykker, spill, musikalske instrumenter, og våpen.[39][40] Gjenstander fra oldtiden omfatter Gebel el-Arak-kniven fra 3400 f.Kr., Sittende skriver og Hodet til kong Djedefre. Kunst fra Mellomriket, «kjent for sine gullarbeider og status», bevegde seg fra realisme til idealisme; er belyst av skiferstatuen av Amenemhatankh og Offerbærer gjort i tre. Seksjoner for Det nye kongedømme og koptiske Egypt er dype, men statuen av gudinnen Nefthys og avbildningen av gudinnen Hathor i kalkstein demonstrerer stemningene og rikdommen i Det nye kongedømmet.[40][41]

Bevinget okse med menneskehode (shedu), Assyria, kalkstein, 700-tallet f.Kr.

Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Antikviteter fra Midtøsten, den nest nyeste avdelingen, daterer seg fra 1881 og presenterer en overblikk av tidlige sivilisasjoner i Midtøsten og «de første bosetninger» før islam la seg over området. Avdelingen er delt inn i tre geografiske områder: Levanten, Mesopotamia (Irak), og Persia (Iran) . Samlingens utviklingen samsvarer med arkeologiske arbeide som Paul-Émile Bottas ekspedisjon i 1843 til Khorsabad og oppdagelsen av palasset til Sargon II.[40][42]Disse funnene utgjør grunnlaget for Det assyriske museum i Frankrike, forgjengeren i til dagens avdeling for Midtøsten.[40]

Museet inneholder utstillinger fra Sumer og byen Akkad, med monumenter som prinsen av Lagasjs Gribbenes stele fra 2450 f.Kr. og stelen som ble reist av Naram-Sin, konge av Akkad, for å feire en seier over barbererne fra Zagrosfjellene. Den 2,25 meter høye Hammurabis lover, gjenoppdaget i 1901, viser babylonske lover prominent slik at ingen mann skulle hevde sin uvitenheten.

Den persiske andelen av Louvre inneholder verker fra den arkaiske perioden, som Gravhode og persiske Bueskytterne til Darius I.[40][43] Denne seksjonen inneholder også sjeldne objekter fra Persepolis som også ble lånt ut til British Museum for dennes store utstilling om Oldtidens Persia i 2005.[44]

Nike fra Samothrake («bevinget Seier»), marmor (hode er gått tapt), ca. 190 f.Kr.

Gresk, etruskisk, og romersk[rediger | rediger kilde]

Avdelingen for gresk, etruskisk og romersk kunst viser objekter fra Middelhavet som dateres fra neolittisk tid og fram til 500-tallet e.Kr..[45] Samlingen strekker seg fra den neolittiske kykladisk sivilisasjonen i øygruppen i Kykladene i Egeerhavet (Kykladisk kunst) og fram til Romerrikets nedgang. Denne avdelingen er Louvres eldste og begynte med den kongelige samlingen, hvor en del ble anskaffet under kong Frans I.[40][46] I begynnelsen fokuserte samlingen hovedsakelig på marmorstatuer, som Venus fra Milo. Verker som Apollo Belvedere kom til under Napoleonskrigene, men disse objektene ble levert tilbake etter Napoléon Bonapartes fall i 1815. På 1800-tallet skaffet museet seg verker som vaser fra Durandsamlingen, brosearbeider som Borghesevasen fra Bibliothèque nationale.[37][45]

Arkaisk tid er demonstrert i smykker og objekter som Fruen av Auxerre, en liten statue i kalkstein fra 640 f.Kr.; og den sylindriske Hera fra Samos, ca. 570-560 f.Kr.[40][47] Etter 300-tallet f.Kr. økte fokuset på den menneskelige form i antikkens greske kunst, belyst av blant annet Borghesegladiatoren. Louvre har mesterverker fra den hellenistiske tiden, blant annet Nike fra Samothrake, en framstilling av den personifiserte seier i form av en gudinne med vinger, ca. 190 f.Kr., og Venus fra Milo, fremmet i sin tid som selve essensen av kvinnelighet, formet i marmor.[46] Den lange Galerie Campana viser fram en framstående samling av mer enn et tusen greske vaser. I galleriene som ligger parallelt med Seinen er det meste av Louvres romerske statuer utstilt.[45] Romerske portretter er representative for sjangeren: det belyses med blant annet portretter av Marcus Vipsanius Agrippa og Annius Verus; blant bronsene finnes greske Apollo av Piombino.

Skrin i elfenbein og sølv, muslimske Spania, 966

Islamsk kunst art[rediger | rediger kilde]

Samlingen med islamsk kunst, museets nyeste, strekker seg over «tretten århundre og tre kontinenter».[48] Samlingen består av keramikk, glass, metallarbeid, trevare, elfenbein, tepper, tekstiler og miniatyrer, inkluderer mer 5000 verker og 1000 potteskår.[49] Disse var opprinnelig en del av avdelingen for dekorativ kunst, men ble skilt ut i en egen avdeling i 2003. Blant verkene er Pyxide d'al-Mughira, en eske i elfenbein fra 900-tallet fra Andalusia; Dåpsskålen til Saint-Louis, et gravert fat i messing fra mellom 1200- og 1300-tallet og fra Mamelukk-sultanatet i Kairo; og iranske Shroud av Josse fra 900-tallet.[42][48] Samlingen inneholder tre sider Shahname, en episk bok med dikt av Firdausipersisk, og et syrisk metallarbeid kalt for Barberinivasen.[49]

Graven til Philippe Pot, guvernør av Burgund under Ludvig XI, av Antoine Le Moiturier

Skulptur[rediger | rediger kilde]

Skulpturavdelingen består av verker som er skapt før 1850 og som ikke tilhører avdelingen for gresk, etruskisk og romersk kunst.[50] Louvre har vært et oppbevaringssted for skulpturer siden det var et palass; imidlertid har kun antikk arkitektur vært framvist inntil 1824, unntatt for Michelangelos Dødende slave og Opprørske slave.[51] I begynnelsen besto samlingen av kun 100 objekter, resten av den kongelige skulptursamlingen var ved Versailles. Den forble liten fram til 1847 da Léon Laborde ble gitt kontroll over avdelingen. Han utviklet middelalderseksjonen og kjøpte først statuer og skulpturer fra denne epoken til samlingen; henholdsvis Kong Childebert og Stangadøren.[51] Samlingen var en del av avdelingen for antikviteter fram til den ble gitt selvstyre i 1871 under Louis Courajod, en direktør som organiserte en bredere representasjon av franske verker.[50][51] I 1986 ble alle verker fra før 1850 relokalisert til det nye Musée d'Orsay. Grand Louvre-prosjektet førte til at avdelingen ble delt i to utstillingsområder; den franske samlingen som er vist i Richelieufløyen og de øvrige, utlandske verkene i Denonfløyen.[50]

Samlingens representasjon av franske skulpturer består av romanske verker som Daniel i løvenes hule fra 1000-tallet og Jomfruen fra Auvergne fra 1100-tallet. På 1500-tallet førte innflytelsen fra italiensk renessanse til at fransk skulptur ble mer behersket, som eksempelvis i Jean Goujons basrelieffer og Germain Pilons Nedstigningen fra korset og Kristus' gjenoppstandelse. 1600- og 1700-tallene er representert med Étienne Maurice Falconets Badende kvinne og Amour menaçant og François Anguiers obelisker. Nyklassisistiske verker omfatter Antonio Canovas Psyche vekket til live av Cupids kyss (1787).[51]

Fransk glassmaleri fra 1200-tallet som avbilder sankt Blaise

Dekorativ kunst[rediger | rediger kilde]

Samlingen for Objets d'art eller dekorativ kunst strekker seg fra middelalderen og fram til midten av 1800-tallet. Avdelingen begynte som en underdel av avdelingen for skulptur, basert på kongelig eiendom og overføringen av verker fra klosterkirken Saint-Denis, gravstedet for de franske monarker og som oppbevarte kroningsverdet til kongene av Frankrike.[52][53] Blant den spirende samlingens mest verdsatte verker var pietre dure-vaser og bronsearbeid. Overtagelsen av Durandsamlingen i 1825 skaffet «keramikk, emaljer og glassmalerier», og 800 verker ble gitt av Pierre Révoil. Ved begynnelsen av romantikken kom det en fornyet interesse i renessansen og middelalderens kunst. Sauvageotdonasjonen utvidet avdelingen med 1500 verker fra middelalderen og keramikk av typen fajanse. I 1862 førte overtagelsen av Campanasamlingen til at gullsmykker og majolicaer (tinnglasert keramikk), hovedsakelig fra 1400- og 1500-tallet.[53][54]

Verkene er stilt ut i Richelieufløyens første etasje og i Apollogalleriet, som fikk navn av maleren Charles Le Brun som fikk i oppdrag av solkongen Ludvig XIV å dekorere området i et soltema. Middelaldersamlingen inneholder også kroningskronen til kong Ludvig XIV, Karl Vs septer, og en vase fra 1100-tallet gjort i porfyr.[55] Beholdningen av renessansekunst består av blant annet Giambolognas Nessus og Deianira i bronse og veggteppet Maximillians jakt.[52] Fra senere perioder, høydepunkter er blant annet Madame de Pompadours Sèvres-vasesamling og Napoleon IIIs leiligheter.[52]

Mona Lisa av Leonardo da Vinci, olje på panel, 1503–1519, antagelig fullført da kunstneren var ved hoffet til Frans I.

Maleri[rediger | rediger kilde]

Malerisamlingen på Louvre har mer enn 6000 verker fra 1200-tallet og fram til 1848. Bortimot totredjedeler er av franske kunstnere, og mer enn 1200 er nordeuropeiske kunstnere. Italienske malerier utgjør hovedsakelig arven fra samlingene til Frans I og Ludvig XIV. Annet er ikke returnerte kunstverk fra Napoléons tid, og del er også anskaffet senere.[56][57]

Samlingen begynte med Frans I som skaffet seg verker fra italienske mester som Rafael og Michelangelo,[58] og fikk Leonardo da Vinci til sitt hoff.[8][59] Etter den franske revolusjonen utgjorde den kongelige samlingen kjernen i Louvre. Da jernbanestasjonen d'Orsay ble omgjort til Musée d'Orsay i 1986, ble samlingen delt, og verker fullført etter 1848 ble flyttet over til det nye museum. Franske og nordeuropeiske verker er i Richelieufløyen og Cour Carrée; spanske og italienske malerier er i første etasje i Denonfløyen.[57]

Eksempler på den franske skole er Avignon Pietà av Enguerrand Quarton; anonymt maleri av Kong Jean le Bon (ca. 1360), muligens det eldste uavhengige portrett i vestlige maleri som har blitt bevart fra den postklassiske tiden;[60] Hyacinthe Rigauds Luvig XIV; Jacques-Louis Davids Keiserkroningen; og Eugène Delacroixs ikoniske La Liberté guidant le peuple «Friheten fører folket». Nordeuropeiske verker omfatter Johannes Vermeers Kniplersken og Astronomen; Caspar David Friedrichs Treet med kråker; Rembrandts Nattmat hos Emmaus, Batseba i badet, og Den slaktede okse.

Italienske bilder er bemerkelsesverdige, særlig renessansesamlingen. Verkene omfatter Andrea Mantegna og Giovanni Bellinis Golgata, som reflekterer realisme og detaljer «ment for å avbilde betydningsfulle hendelser av en dypere åndelig verden».[61] Samlingen av verker fra høyrenessansen omfatter Leonardo da Vincis Mona Lisa, Jomfruen og barnet med sankt Anne, Sankt Johannes døperen, og Madonna i grotten. Caravaggio er representert av Spåmannen og Jomfruens død. Fra 1500-tallets Venezia vises Tiziano Vecellios Le Concert Champetre, Gravleggingen og Tornekroningen.[62][63]

Tre løvelignende hoder, Charles le Brun, Frankrike, tusjtegning, 1671

La Caze-samlingen, testamenterisk gave til Louvre i 1869 av Louis La Caze var den største bidraget fra en enkeltperson i Louvres historie. Gaven består av Antoine Watteaus Gilles, stående portrett av en skuespiller av commedia dell'arte. I 2007 ble denne gaven emnet for utstillingen 1869: Watteau, Chardin... entrent au Louvre. La collection La Caze".[64] En del av de best kjente maleriene på museet har blitt digitalisert av Det franske senteret for forskning og restaurering for museene i Frankrike.

Trykk og tegninger[rediger | rediger kilde]

Avdelingen for trykk og tegninger består av kunst på papir.[65] Bakgrunnen for samlingen var 8600 verker i den kongelige samlingen (Cabinet du Roi), som ble økt av statlige bevilgninger, kjøp som 1200 verker fra Fillipo Baldinuccis samling i 1806, og donasjoner.[37][66]

Avdelingen ble åpnet den 5. august 1797 med 415 bilder som ble vist fram i Galerie d'Apollon. Samlingen er organisert i tre seksjoner: kjernen Cabinet du Roi, 14 000 kobbertrykkplater, og donasjoner fra Edmond de Rothschild, som består av 40 000 trykk, 3000 tegninger, og 5000 illustrerte bøker. Beholdningen er stilt i Pavillon de Flore; grunnet papirmediets skjørhet er det kun en del som blir vist fram om gangen.[65]

Lokalisering og tilgang[rediger | rediger kilde]

Grunnriss av Louvre
Louvre i 1. arrondissement i Paris. Metrolinjer går i området og stasjoner markert i rødt som vist på kartet. Merk at RER, hurtigtog, er ikke vist. Landemerker er i svart.

Museet Louvre ligger i sentrum av Paris på den høyre bredden av Seinen. Tilstøtende til Louvre i 1. arrondissement, er det ødelagte Palais des Tuileries, i dag en park som ble opprettet i 1564 av Katharina de' Medici, formet av André Le Nôtre i 1664. Parkanlegget huset Galerie nationale du Jeu de Paume, et museum for samtidskunst som ble benyttet for å lagre jødisk kultureiendeler fra 1940 til 1944.[67] Parallelt til Jeu de Paume ligger Orangerie, hjemmet til de berømte maleriene av vannlinjene til Claude Monet, Nymphéas.

Louvre ligger noe skrått av Axe historique, den historiske akse i Paris som går rundt 8 km i vestlig retning fra byens sentrum og er også kjent som «Voie Triomphale» (triumfruten). Den begynner øst i Louvres borggård og strekker vestover langs Champs-Élysées. I 1871, da Tuileriene ble brent av Pariskommunen ble det oppdaget at Louvre var noe skjev i forhold til den historiske asken til tross for tidligere opptreden av det motsatte.[68]

Man kan komme til Louvre via Palais Royal – Musée du Louvre med Paris Metro eller stasjonen Louvre-Rivoli.[69]

Det er tre innganger til Louvre: hovedinngangen i glasspyramiden, en inngang fra Carrousel du Louvre, et underjordisk butikksenter, og en inngang ved Porte des Lions (i nærheten av den vestlige enden av Denonfløyen).

Under hovedinngangen til museet er Carrousel du Louvre, et kjøpssenter operert av Unibail-Rodamco. Blant andre butikker ligger den første Apple-butikken i Frankrike her, og ikke minst spisestedet McDonald’s, det sistnevnte førte til bestyrtelse da den ble åpnet så nært Frankrikes stolthet Louvre ettersom den amerikanske hurtigmatkjeden representerte dårlig smak i franskmenns øyne.[70]

Det er tillatt å bruke kamera og video på innsiden av Louvre, men ikke bruk av blitz.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Lokket over 8,8 millioner mennesker med blikket», Dagbladet 3. januar 2012
  2. ^ «Louvre Website- Chateau to Museum, 1672 and 1692». Louvre.fr
  3. ^ «Louvre Website- Chateau to Museum 1692». Louvre.fr.
  4. ^ a b Mignot, s. 32
  5. ^ a b Edwards, ss. 193–194
  6. ^ I Larousse Nouveau Dictionnaire étymologique et historique, Librairie Larousse, Paris, 1971, p. 430: ***loup 1080, Roland (leu, forme conservée dans à la queue leu leu, Saint Leu, etc.); du lat. lupus; loup est refait sur le fém. louve, où le *v* a empêché le passage du *ou* à *eu* (cf. Louvre, du lat. pop. lupara)*** the etymology of the word louvre is from lupara, feminine (pop. Latin) form of lupus.
  7. ^ a b Edwards, p. 198
  8. ^ a b Chaundy, Bob (29. september 2006): «Faces of the Week». BBC.
  9. ^ Mignot, s. 42
  10. ^ Nore, s. 274
  11. ^ Carbonell, s. 56
  12. ^ a b c d Nora, s. 278
  13. ^ Oliver, s. 21–22
  14. ^ Monaghan, Sean M.; Rodgers, Michael (2000): «French Sculpture 1800–1825, Canova». 19th Century Paris Project. School of Art and Design, San Jose State University.
  15. ^ Oliver, s. 35
  16. ^ a b c d Alderson, s. 24, 25
  17. ^ a b c Mignot, s. 24, 25
  18. ^ McClellan, s. 7
  19. ^ Mignot, s. 52
  20. ^ a b Alderson, s. 25
  21. ^ Mignot, s. 69. I henhold til Mignot, Mantegnas Golgata, Veroneses Bryllupet i Kana, og Rogier van der Weydens Bebudelsen ble ikke levert tilbake.
  22. ^ a b Mignot, s. 52–54
  23. ^ a b Mignot, ss. 70–71
  24. ^ Mignot, s. 13
  25. ^ Mignot, s. 66
  26. ^ a b «Online Extra: Q&A with the Louvre's Henri Loyrette». Business Week Online. 17. juni 2002.
  27. ^ «Œuvres». Musée du Louvre.
  28. ^ a b c «New Boss at Louvre's helm». BBC News. 17. juni 2002.
  29. ^ Matlack, Carol (28. juli 2008): «The Business of Art: Welcome to The Louvre Inc.». Der Spiegel Online
  30. ^ Lunn, s. 137
  31. ^ «Louvre, Organization Chart». Louvre.fr offisielle nettsted.
  32. ^ a b c d e Baum, Geraldine (14. mai 2006): «Cracking the Louvre's code». Los Angeles Times.
  33. ^ a b Gumbel, Peter (31. juli 2008): «Sacre Bleu! It's the Louvre Inc.». Time Magazine.
  34. ^ a b Gentleman, Amelia (1. desember 2004): «Lens puts new angle on the Louvre». The Guardian (UK).
  35. ^ «Waiting for the Louvre-Lens», Louvre-Lens, lest 8. mars 2012
  36. ^ Riding, Alan (6. mars 2007): «The Louvre's Art: Priceless. The Louvre's Name: Expensive». The New York Times.
  37. ^ a b c Mignot, s. 92
  38. ^ «35,000 works of art». Musée du Louvre
  39. ^ a b c d Mignot, s. 76, 77
  40. ^ a b c d e f g h i Nave, ss. 42–43
  41. ^ a b «Egyptian Antiquities». Musée du Louvre.
  42. ^ a b Mignot, ss. 119–121
  43. ^ «Decorative Arts». Musée du Louvre.
  44. ^ «Forgotten Empire: The World of Ancient Persia». University of California Press. 2006.
  45. ^ a b c «Greek, Etruscan, and Roman Antiquities». Musée du Louvre
  46. ^ a b Mignot, ss. 155–158
  47. ^ Hannan, s. 252
  48. ^ a b «Islamic Art». Musée du Louvre
  49. ^ a b Ahlund, s. 24
  50. ^ a b c «Sculptures». Musée du Louvre
  51. ^ a b c d Mignot, ss. 397–401
  52. ^ a b c Nave, s. 130
  53. ^ a b Mignot, ss. 451–54
  54. ^ "Decorative Arts". Musée du Louvre
  55. ^ Lasko, s. 242
  56. ^ Hannan, s. 262
  57. ^ a b Mignot, ss. 199–201, 272–273, 333–335
  58. ^ I henhold til Giorgio Vasari ble Michelangelos Leda og svanen (i dag tapt) anskaffet av Frans I.
  59. ^ "Paintings". Musée du Louvre.
  60. ^ Mignot, s. 201
  61. ^ Hannan, s. 267
  62. ^ Mignot, s. 378
  63. ^ Hannan, ss. 270–278
  64. ^ www.louvre.fr – Musée du Louvre – Exhibitions – Past Exhibitions – The La Caze Collection.
  65. ^ a b Mignot, s. 496
  66. ^ "Prints and Drawings". Musée du Louvre.
  67. ^ Mroue, s. 176
  68. ^ Rogers, s. 159
  69. ^ «How to get here». Louvre Museum.
  70. ^ «'Bad taste' cries as McDonald's moves into 'Mona Lisa' museum». CNN. 7. oktober 2009.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Litteratur som er sitert:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]