Maximianus
| Maximianus Maximinianvs |
|||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 250 Sirmium, Pannonia |
||
| Død | 310 Gallia Tvungent selvmord |
||
| Navn før tiltredelse | Marcus Aurelius Valerius Maximianus Herculius | ||
| Navn som keiser: | Imperator Caesar Gaius Aurelius Valerius Maximianus Pius Felix Invictus Augustus | ||
| Regjerte | 1. mars 286 - 1. mai 305 | ||
| Dynasti | Tetrarkiet | ||
| Forgjenger | Diokletian | ||
| Etterfølger | Konstantius I og Galerius |
||
|
Se også liste over romerske keisere
|
|||
Maximianus (latin Marcus Aurelius Valerius Maximianus Herculius Augustus;[1] født ca. 250, død ca. juli 310[2] var romersk keiser fra 286 til 305. Han var Cæsar[3] fra 285 til 286, deretter Augustus fra 286 til 305.[4] Han delte den siste tittelen med sin medkeiser og overordnete, Diokletian, hvis politiske sinnelag utfylte Maximianus' militære muskler. Maximianus etablerte sitt bosted ved Trier (i dagens Tyskland), men tilbrakte det meste av sin tid på krigskampanjer. På slutten av sommeren 285 undertrykte han opprørere i Gallia som ble kjent som bagaudæ. Fra 285 og til 288 kjempet han mot germanske stammer langs grensen av Rhinen. Sammen med Diokletian satte han i gang en brent jords taktikk dypt inne i alamannernes områder i 288, og midlertidig avlastet provinsene ved grensen mot trusselen fra germanske angrep.
Den mannen som utpekte for patruljere og holde orden på kystene ved den engelske kanal, Carausius, gjorde opprør i 286, og førte til at romerske Britannia og den nordvestlige delen av Gallia ble løsrevet fra Romerriket. Maximianus klarte ikke å få fordrevet Carausius og hans invasjonsflåte ble ødelagt av stormer og uvær i kanalen i 289 eller 290. Maximianus' underordnet, Constantius, drev krig mot Carausius' etterfølger, Allectus, mens Maximianus selv voktet grensen langs Rhinen. Opprørslederen ble fjernet i 296 og Maximianus dro sørover for å bekjempe piratvirksomhet i nærheten av Hispania og angripende berbere i Mauretania. Da disse krigstoktene ble ferdigstilt i 298 dro han til Italia hvor han levde bedagelig fram til 305. Diokletian abdiserte i 305, og tvang Maximianus til å gjøre det samme den 1. mai 305, til fordel for yngre arvtagere, og trakk seg deretter tilbake i sørlige Italia.
Konstantius døde allerede året etter, og Maximianus' sønn Maxentius forsøkte da å ta over kontrollen i vest. Maximianus kom tilbake til den politiske scenen fra sitt hvilested på landet. I slutten av 306 tok Maximianus på nytt tittelen Augustus og ga sin støtte til sin sønn Maxentius' opprør i Italia. Han beseiret de to rivalene Flavius Valerius Severus og Maximinus Daia, og inngikk en avtale med Konstantius' sønn Konstantin ved å gifte bort sin datter Fausta til ham. I april 307 forsøkte han å avsette sin sønn Maxientus, men mislyktes og flyktet til Trier og til hoffet sin svigersønn Konstantin. Ved rådsforsamling i Carnuntum i november 308 ble Maximianus tvunget av Diokletian og hans etterfølger Galerius til frasi seg sine keiserlige krav igjen. Tidlig i 310 forsøkte Maximianus likevel å ta Konstantins tittel mens keiseren var på krigstokt ved Rhinen. Få støttet Maximianus og han ble tatt til fange av Konstantin i Marseille. Maximianus begikk selvmord sommeren 310 på Konstantins ordre.
I løpet av Konstantins krig mot Maxentius ble Maximianus' bilde revet ned fra alle offentlige steder, men etter at Konstantin hadde fått forvist og drept Maxentius, ble Maximianus' bilde igjen rehabilitert og ble gjort til gud.
Referanser [rediger]
- ^ I klassisk latin ville navnet ha blitt skrevet som følgende: MARCVS AVRELIVS VALERIVS MAXIMIANVS HERCVLIVS AVGVSTVS.
- ^ Barnes, Timothy D. (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-7837-2221-4, s. 32.
- ^ Barnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-16531-1, s. 6
- ^ Barnes, New Empire, s. 4.
| Tetrarkiet | ||
| Forgjenger: Diokletian |
286–305 Medkeiser(e): Diokletian |
Etterfølger: Konstantius I Galerius |
| Romerriket | ||