Det romerske senatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vanlige uttrykk under Romerriket
Rmn-military-header.png Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–510 f.Kr.)
Romerske republikk
(510 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Senatet (av senex, «gammel») var Romerrikets rådsforsamling. Senatorene hadde i teorien ikke mye makt, men i virkeligheten utgjorde de kjernen i den romerske forfatningen. Dette fordi senatorene enten tilhørte eller var under kontroll av Romas aller rikeste familier. Senatet hadde spesielt mye makt over statskassen til republikken, og til forholdet mellom forbundsfellene i Italia. Senatet eksisterte ikke som en fast orginasasjon i kongetiden og den tidlige republikken. Etter 339 f.Kr., da censorene ble pålagt å innrullere de beste menn fra alle rangklasser, begynte senatet å fungere som en organisasjon. Etter hvert som eliten blant plebeierne smeltet sammen med patrisierne, ble senatet det ledende statsorganet for den nye adelen, nobiliteten. Som rådsforsamling hadde senatet opprinnelig kun auctoritas, men ikke makt, potestas. Senatet bestod av rundt 300 menn, menn som tidligere hadde hatt embeter, og de tjente på livstid. Senatet var også hierarkisk. De som hadde høyest rang var ekskonsulene, og blant dem var det senatets førstemann, princeps senatus som rangerte høyest, hvis få turde å snakke i mot. For å nå den høyeste rangen i senatet måtte en ha utmerket seg på den politiske banen, og spesielt som militær leder.

Senatet var også det viktigste bindeleddet mellom mennesker og guder, og det kontrollerte romerenes oppførsel mot gudene. Senatet tiltok seg rett til å erklære unntakstilstand i krisetider

Under Sulla ble antall senatorer økt til 600. Disse 300 hundre senatorene ble senere fjernet av Augustus mot slutten av republikken.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Da representative folkeforsamlinger skaffet seg makt på bekostning av kongemaktene etter den engelske, amerikanske og franske revolusjonen, var det romerske senat ideal og inspirasjonskilde for disse landenes konstitusjoner. Dette skyldtes blant annet latinskoleutdanningen som hadde stor innflytelse på forfatningsfedrene i disse landene. Skillet Keiser – Senat ble gjerne noe optimistisk tolket som en parallell til skillet folk – monark, der senatet ble identifisert som «folket».

Referanser[rediger | rediger kilde]