Marcus Junius Brutus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marcus Junius Brutus

Marcus Junius Brutus Caepio (født i juni 85 f.Kr., død 23. oktober 42 f.Kr) eller kjent som kun Brutus, var en romersk senator og hærfører mot slutten av den romerske republikken. Han spilte en viktig rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til det romerske keiserriket. Brutus er mest kjent for å ha vært en av lederne av konspirasjonen bak mordet på Julius Cæsar.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Marcus Junius Brutus Caepio ble født i år 85.F.Kr (nøyaktig dato er ikke funnet). Han var sønn av Servilla (senere Cæasars elskerinne) og Marcus Junius Brutus den eldre (død 77 f.Kr). Marcus Junius Brutus den eldre var en romersk politiker som aldri nådde toppen. Han ble drept av Pompeius under opprøret ledet av Marcus Aemilius Lepidus. Senere ble Brutus adoptert av Quintus Servilius Caepio. Brutus tok da navnet Quintus Caepio Brutus. Han fikk sin utdannelse av sin onkel Marcus Porcius Cato Uticencis (også kjent som Cato den yngre). Cato var en av de største tilhengere av den konservative fraksjonen i den romersk politikk. Brutus' retoriske ferdigheter og engasjement for filosofi ble godt kjent.

Militær og politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Brutus begynte sin karriere ved å tjenestegjøre under Cato den yngre på Kypros i år 58 f.Kr. I år 54 f.Kr giftet Brutus seg med Claudia, datter av Appius Claudius Pulcher. Han tjenestegjorde under sin svigerfar følgende år som kvestor i Kilikia.

Da borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius startet i år 49 f.Kr valgte Brutus fraksjonen til Pompeius. Etter Pompeius' tap ved Farsalos i år 48 f.Kr benådet Cæsar Brutus. Etter benådningen ble Brutus en pontifex, (et medlem av en romersk laug av prester). I år 46 f.Kr ble Brutus guvernør over provinsen Cisalpina i Gallia. I år 45 f.Kr skilte Brutus seg fra Claudia, og giftet seg med sin kusine Porcia Catones (Catos datter). Brutus ble urban praetor i år 44 f.Kr, og ble lovet stillingen som konsul for år 41 f.Kr.

Mordet på Cæsar[rediger | rediger kilde]

Cæsars død malt av Vincenzo Camuccini 1804-1805.

Cæsar begynte å få stor makt i det romerske imperiet. Etter å ha bekjempet Pompeius ved Pharsalus var han den største makthaveren i Roma. Han ble gitt tittelen diktator på livstid. Cæsar begynte å oppføre seg som en konge, for eksempel ved å ikke reise seg når senatorene kom inn i senatet. Brutus ble mer og mer bekymret for republikkens skjebne. Det resulterte i at Brutus ble overtalt til å bli en del av en konspirasjon sammen med Gaius Cassius Longinus og andre fiender av Cæsar. Brutus ble en av lederne for konspirasjonen. Den 15. mars i år 44 f.Kr ble Julius Cæsar stukket i hjel av Brutus og de andre konspiratorene i et møte i senatet. Før Julius Cæsar døde skal han ha sagt: Et tu, Brute? «Også du, Brutus?» Det ble kaos i Roma etter Cæsars død, da republikanerne og de som var lojale mot Cæsar kjempet om makten.

Brutus' død[rediger | rediger kilde]

Den samme sommeren ble konspiratorene nødt til å rømme fra Italia. Brutus dro til Athen og begynte å samle tropper og penger. Cassius gjorde det samme i Asia. Cæsars arving Octavian (senere kjent som keiser Augustus), og Marcus Antonius dømte i samarbeid konspiratorene til landsforrædere. De formet det andre triumvirat sammen med Cæsars tidligere kavalerikommandant, Lepidus. De samlet en hær og dro ut etter Brutus og Cassius. Høsten i år 42 f.Kr møtes Brutus og Cassius samlede hær i slaget ved Filippi. Cassius ble nedkjempet av Marcus Antonius, mens Brutus vant det første slaget mot Octavian. Cassius tok sitt eget liv etter å ha blitt nedkjempet. I det andre slaget ble Brutus også nedkjempet, og tok sitt eget liv etter slaget. Marcus Antonius skal ha gitt Brutus en ærverdig begravelse, der han var rullet inn i Antonius' fineste toga. Brutus ble kremert, og asken ble sendt til hans mor, Servilia.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Clarke, M. L. (1981): The Noblest Roman. Ithaca, NY: Cornell University Press.
  • Heitland, W. E. (1909): The Roman Republic. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Plutarch (1910): Lives. redigert av Arthur H. Clough. London: Dutton.
  • Syme, Ronald (1939): The Roman Revolution. Oxford: Oxford University Press.
  • Wistrand, Erik (1981): The Policy of Brutus the Tyrannicide. Goteborg, Sweden: Kungl.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]