Galatia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Provinsen Galatia, år 120 e.Kr.

Galatia (gresk: Γαλατία) var i antikken et område i høylandet i sentrale Anatolia (dagens Tyrkia). Dagens tyrkiske hovedstad Ankara ligger i det som var oldtidens Galatia.

Galatia har navn etter innvandrende gallere (eller et folk som snakket et keltisk språk) fra Trakia (sammenlign med Tylis) som bosatte seg her på 200-tallet f.Kr. og ble den herskende samfunnsklassen. Området ble kalt for «Gallia i Øst», romerske skribenter karakteriserte dets innbyggere som galli (gallere eller keltere). Galaterne selv etterlot seg ikke skriftlige kilder og deres navn på dem selv er derfor ukjent.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Galatia var omgitt i nord av Bithynia og Paflagonia i øst mot Pontos, i sør mot Kilikia og Lykaonia og i vest mot Frygia. Hovedstaden var Ancyra (det vil si dagens Anakara).

Keltiske Galatia[rediger | rediger kilde]

Kart over Anatolia

Ved å se på galaterne som en form for helleniserte villmenn, kalte Francis Bacon og andre skribenter i renessansen dem for «gallo-graeci», «gallere bosatt hos grekerne» og landet for «Gallo-Graecia», det samme gjorde den latinske historikeren fra 200-tallet e.Kr., Junianus Justinus.[1] I en mer vanlig betegnelse i antikken er Ἑλληνογαλάται (Hellēnogalátai) av Diodorus Siculus' Biblioteca historica v.32.5, i et avsnitt som er oversatt: «... og ble kalt for gallo-graeci grunnet deres forbindelse med grekerne», noe som identifiserer Galatia i greske Østen i motsetningen til Gallia i Vest.[2]

Galaterne var i deres opprinnelse en del av den store keltiske utvandringen som invaderte oldtidens Makedonia, ledet av en viss Brennos (død 279 f.Kr.). De opprinnelige keltere som bosatte seg i Galatia kom via Trakia under lederskapet av Leotarios og Leonnorios en gang rundt 270 f.Kr. Tre stammer utgjorde disse stammene, tektosagere, trocmii, og tolistobogii.

Brennos invaderte Hellas i 281 f.Kr. med meget stor krigsbande og ble slått tilbake i siste liten fra å plyndre tempelet til Apollon i Delfi. På samme tid kom en annen gallisk gruppe av menn, kvinner og barn som vandret gjennom Trakia. De hadde skilt lag fra Brennos' folk i 279 f.Kr. og hadde innvandret inn Trakia under ledere Leonnorios og Lutarios. Disse dukket opp i Anatolia i 278–277 f.Kr.; andre invaderte Makedonia, drepte den ptolemiske herskeren Ptolemaios Keraunos, men ble til sist slått tilbake av den makedonske konge Antigonos II Gonatas, sønnesønn av den beseirede diadok (hærfører) Antigonos I Monofthalmos («den enøyde»).

Etableringen av Galatia[rediger | rediger kilde]

En galaters hode avbildet på en trakisk gullgjenstand, 200-tallet f.Kr. Istanbuls arkeologiske museum.

De kom på invitasjon fra Nikomedes I av Bithynia som ba om hjelp i en dynastisk kamp mot sin bror. Tre stammer krysset over fra Trakia til Anatolia. Deres antall skal ha utgjort rundt 10 000 stridende menn og rundt det samme antallet kvinner og barn, fordelt på de tre nevnte stammene. De ble til sist beseiret av selevkiderkongen Antiokos I Soter i kamp hvor selevkiderne benyttet krigselefanter som sjokkerte kelterne. Selv slagets framdrift ble brutt, var galaterne på ingen måte utryddet. Isteden førte innvandringen til etableringen av et langvarig keltisk området i sentrale Anatolia som omfattet de østlige delene av oldtiden Frygia, et området som ble kjent som Galatia. Der bosatte de seg og ble styrket med ytterligere innvandring fra samme stammer i Europa, de overkjørte Bithynia og skaffet seg rikdommer og forsyninger med å plyndre naboland. Galaterne invaderte den østlige delen av Frygia ved minst en anledning, i henhold til romerske kilder.[3]

Forfatningen av staten Galatia er beskrevet av den greske historiker og geograf Strabon: i overensstemmende til skikker, hver stamme var delt inn i kantoner, hver styrt av en «tetrark», høvding, med en dommer under seg, hvis makt var ubegrenset, unntatt i tilfeller av mord som ble bedømt for et råd av 300 menn trukket fra tolv kantoner og som møttes ved et hellig sted, et stykke underfor Ancyra, skrevet på gresk som Drynemeton, men peker mot keltiske *daru-nemeton i betydning «hellig sted med eik», drys = eik, og nemeton = hellig lund. Den opprinnelige lokale befolkningen i Kappadokia var selvstyrende av egne byer og det meste av landet, men betalte tiendedel til deres nye overherrer som utgjorde et militært aristokrati og holdt avstand i deres befestede jordbruksområder, omgitt av deres krigsbander.

«Døende galler», romersk marmorkopi av en hellenistisk skulptur, slutten av 200-tallet f.Kr. (Kaptiolmuseene i Roma).

Galaterne var krigere, respektert av både grekere og romere. De ble ofte innleid som leiesoldater, tidvis kjempet de på begge sider av store slag. I årevis herjet høvdingene og deres bander den vestlige halvdelen av Anatolia som allierte til den ene eller den andre av de stridende fyrster inntil de stilte seg sammen med den opprørske selevkiderfyrsten Antiochos Hierax som styrte i Anatolia. Hierax forsøkte å beseire kong Attalos I av Pergamon (241–197 f.Kr.), men isteden ble de hellenistiske byene forent under Attalos' fane og hans hær påførte motstanderne alvorlige nederlag. En gang rundt 232 tvang han galaterne til å bosette seg fast og holde seg til den regionen som de allerede gitt sitt navn. Det kunstneriske temaet «Døende galler», en berømt statue som ble vist i Pergamon, forble et yndet objekt i hellenistisk kunst for over en generasjon og er fortsatt verdsatt.

Deres rett området ble endelig og formelt anerkjent. De galatiske stamme forble som beskrevet over:

  • Tektosagerne i midten, rundt deres hovedstad Ancyra,
  • Tolistobogii i vest rundt Pessinus i Frygia som deres fremst by, hellig til gudinnen Kybele, og
  • Trocmi i øst rundt deres hovedby Tavium, eller Tavia,
Den opprinnelige lokaliseringen til stammen Tectosages i Gallia.

Attaliddynastiet i Pergamon benyttet seg av galaterne som leiesoldater i de økende ødeleggende krigene i Anatolia. Andre grupper deserterte fra deres egyptiske overherre Ptolemaios IV etter at en solformørkelse hadde forskrekket dem.

Tidlig på 100-tallet f.Kr. hadde de vist seg som fryktinngytende allierte for Antiokos III den store, den siste konge av Selevkideriket som forsøkte å få overherredømme over Anatolia. I 189 f.Kr. sendte Roma Gnaeus Manlius Vulso på et krigstokt mot galaterne i det som kalles for den galatiske krig. Han beseiret dem og Galatia ble deretter dominert av Roma gjennom regionale herskere fra 189 f.Kr. og framover. Galatia forfalt og falt inn under Pontos, et oldtidsrike som lå lengre øst og mot kysten av Svartehavet. De ble endelig frigjort i de mitridatiske kriger mellom Pontos, ledet av Mitridates VI, og Romerriket og hvor galaterne støttet Roma.

I avtalen av 64 f.Kr. ble Galatia en klientstat av Romerriket, deres gamle forfatning forsvant og de tre høvdingene, feilaktig kalt for «tetrarkere», ble utnevnt, en for hver stamme. Men dette opplegget ble snart lagt til side grunnet at en av disse høvdingene hadde egne ambisjoner. Deiotaros, en samtidig med Cicero og «Julius Cæsar», gjorde seg selv til herre av de andre to høvdingene og ble til sist anerkjent av romerne som «konge» av Galatia.

Romerske og kristne Galatia[rediger | rediger kilde]

Et nyere utsyn over tempelet til Augustus og Roma i Ankara.

Da Deiotaros døde ble kongedømmet Galatia gitt til Amyntas, en kommandant av hjelpetropper i den romerske hæren til Marcus Brutus og Gaius Cassius Longinus som siden fikk velviljen til Markus Antonius.[4]

Imidlertid ved hans død i 25 f.Kr. ble Galatia underlagt Romerriket av Octavius Augustus og ble en ordinær romersk provins. Ved hovedstaden Ancyra bygde kongens arving, Pylamenes, et tempel for den frygiske guden Men for å ære Augustus, Monumentum Ancyranum, som en tegn på hans troskap. Det var på murene av dette tempelet i Galatia at kilden til Augustus' Res Gestae ble bevart for ettertiden. Få av de romerske provinsene var mer entusiastisk lojale til Roma enn denne. Galaterne praktiserte også en form for romersk-keltisk polyteisme, vanlig i keltiske land.

I løpet av sin andre misjonsreise besøkte apostelen Paulus fra Tarsus, fulgt av Silas og Timoteus, i henhold til Apostlenes gjerninger 16:6 i Det nye testamente,[5] «det frygiske og galatiske området» og hvor han ble holdt igjen av sykdom.[6]

Den jødisk-romerske historikeren Josefus har knyttet den bibelske figuren Gomer til Galatia (eller til Gallia generelt): «Gomer fant de som grekerne nå kaller galatere [gallere], men deretter kalt for gomerittere.»[7] Andre har knyttet Gomer til kimmeriere.

Galaterne snakket fortsatt galatisk (gallisk) på tiden til Hieronymus' tid (347–420 e.Kr.) som skrev at galaterne i Ancyra og treverne i Trier (i hva som i dag er tyske Rhinland) snakket det samme språket.[8]

I en administrativ omorganisering i tiden 386-395 ble Galatia etterfulgt ved ny inndeling i henholdsvis Galatia Prima og Galatia Secunda eller Salutaris, som inkluderte deler av Frygia. Skjebnen til det galatiske folket er et emne preget av usikkerhet, men det synes som om de antagelig ble absorbert i den gresktalende befolkningen i de vestlige og sentrale delene av Anatolia.

Det var et kortvarig forsøk på 1000-tallet å gjenetablere et uavhengig Galatia ved Roussel de Bailleul, en normannisk eventyrer.

Arkeologisk funn[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Justinus: Epitome of Pompeius Trogus, 25.2 og 26.2; det beslektede emnet av forbindende sammensetninger hvor begge er av lik tyngde, er grundig behandlet i Hatcher, Anna Granville (1951): Modern English Word-Formation and Neo-Latin: A Study of the Origins of English, Baltimore: Johns Hopkins University.
  2. ^ Dette skillet er bemerket i Ramsay, William M. (revidert av Mark W. Wilson) (1997): Historical Commentary on Galatians s. 302; Ramsay bemerker at statsmannen og filosofen Themistios fra 300-tallet e.Kr. benyttet Γαλατίᾳ τῇ Ἑλληνίδι.
  3. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, 5.42.
  4. ^ Det synes som Amyntas var forbausende ivrig i å slå mynter for hans ulike prestasjoner (med sin tittel som konge): Asia Minor Coins - Amyntas
  5. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 16:6
  6. ^ Nettbibelen: Paulus’ brev til galaterne 4:13
  7. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie»), I:6.
  8. ^ Hieronymus: Comentarii in Epistolam ad Galatos, 2.3, skrevet ca. 387.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barraclough, Geoffrey, red. (1989): HarperCollins Atlas of World History. 2. utg. Oxford: HarperCollins, s. 76–77.
  • King, John (2000): Celt Kingdoms, s. 74–75.
  • Mitchell, Stephen (1993): Anatolia: Land, Men, and Gods in Asia Minor, bind 1: «The Celts and the Impact of Roman Rule», Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-814080-0. Concentrates on Galatia; bind 2 dekker "The Rise of the Church". (Bryn Mawr Classical Review)
  • Rankin, David [1987] (1996): Celts and the Classical World, London: Routledge: kapittel 9 «The Galatians».
  • Coşkun, A. (2008): «Das Ende der "romfreundlichen Herrschaft" in Galatien und das Beispiel einer "sanften Provinzialisierung" in Zentralanatolien» i: Coşkun, A.: Freundschaft und Gefolgschaft in den auswärtigen Beziehungen der Römer (2. Jahrhundert v. Chr. – 1. Jahrhundert n. Chr.), Frankfurt M. u. a., (Inklusion, Exklusion, 9), s. 133–164.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]