Romersk religion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Relieffpanel fra et alter til guddommene to Venus og Mars som viser Romulus og Remus suger melk fra en hunnulv, og gudene representer romersk topografi som elven Tiberen og Palatinerhøyden

Romersk religion ble begynt i den tradisjonelle religion som ble praktisert av befolkningen i byen Roma og Tiberdalen i det sentrale Italia. Da Roma var blitt sentrum i et vidstrakt imperium, kom romersk religion til å betegne en mengde meget forskjelligartede kultfelleskaper og religioner som alle ble dyrket av rikets innbyggere. De kilder vi i dag har til rådighet, forteller ikke mye om den tidligste romerske religion som den var før 2. århundre før vår tid, og romersk religion var da allerede blitt så blandet med særlig greske og etruskiske elementer at det er svært vanskelig å finne ut hva som opprinnelig har vært romersk. Den tidligste religion bar preg av animisme, idet så godt som alle fenomener, begivenheter og begreper fantes personifisert i en guddom, og disse guder var aktive medspillere i dagliglivet.[1]

Etter hvert som Romerriket vokste og ble til et imperium som først omfattet hele den italienske halvøy og siden alle landene omkring Middelhavet, ble den fremmede påvirkning av religionen enda større. Den greske var stadig særlig sterk, og den romerske gudekrets kom i store trekk til å svare til den greske, idet det ofte ble etablert faste oversettelser mellom det romerske og det greske panteon. Guder og kulter ble også importert andre steder fra, for eksempel ble den egyptiske gudinne Isis svært populær, likesom den Store mor (Magna Mater) fra Lilleasia og Mithras fra Persia. Denne utvikling betød at man allerede i antikken diskuterte hva romersk religion egentlig var. Den tradisjonelle romerske religion mistet langsomt terreng allerede i republikkens tid. I keisertiden vant et bredt spektrum av nye religioner frem, men etter det 4. århundre etter vår tid ble kristendommen den dominerende religion.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidligste romerske religion[rediger | rediger kilde]

Romersk tempel Maison Carrée i Nîmes, Frankrike, ca. 100-tallet f.Kr.

Ordet religion (religio) stammer fra det latinske språk og betyr ærefrykt eller respekt, særlig for det guddommelige. I det romerske samfunn ble de anerkjente religioner betegnet som religio, de inngikk som en del av statskulten, og det ble forventet at tilhengerne ba for statens beste. Motsetningen til religio var superstitio, som normalt oversettes med overtro, det betegner den forbudte religion som ikke ble praktisert til samfunnet og menneskenes beste, og som likefrem kunne være samfunnsomstyrtende.

Det finnes ingen overleverte kilder fra Romas aller tidligste historie; bare beretninger om de legendariske bedrifter omkring byens grunnleggelse fortalt av senere forfattere. Disse beretninger forteller at Roma opprinnelig var et kongedømme, og senere kilder indikerer at kongene også var religiøse overhoder som stod i spissen for statskulten. Etter innføringen av republikken ble kongens funksjoner, herunder også de religiøse, delt ut på flere embeder.

Den romerske religion og kultur ble først utviklet innenfor en etruskisk kontekst, og senere under sterk innflytelse fra grekerne i Sør-Italia («Stor-Hellas»). Romernes opprinnelige religion bestod ikke primært av en serie myter, men av en kompleks interaksjon mellom guder og mennesker. Guder var til stede i alle synlige fenomener, trær, hus, dyr, personer og så videre, hvert eneste sted, ting og menneske hadde sin egen guddom, så antallet av guder var uendelig. I spissen for gudene stod en triade som bestod av himmelguden Jupiter, krigsguden Mars og folkeguden Quirinus. Allerede tidlig ble fremmede guddommer importert særlig fra de greske områder.

Religion i republikansk tid[rediger | rediger kilde]

Religion og samfunnsinstitusjoner var i hele Romerrikets historie tett sammenknyttet. Begivenheter og handlinger som vedrørte staten ble alltid ledsaget av ritualer. Det ble eksempelvis tatt varsler forut viktige beslutninger, offentlige embeter innebar religiøse forpliktelser og offerfester ble arrangert året rundt på bestemte dager. Statskulten var underlagt et kollegium av pontifekser (Collegium Pontificum), hvor lederen var pontifex maximus, en slags romersk yppersteprest. Blant de andre presteskap var augurerne som tok varsler, flaminerne som forsto kulten for de ulike gudene, og haruspexerne som spådde ut fra dyrs innvoller og andre naturfenomener.

Etter hver som kontakten med den greske verden ble sterkere ble de gamle romerske guder i første omgang assosiert med de greske, og senere ble helt identifisert med dem, og de rike greske mytene ble knyttet til romerske motstykker. Jupiter ble oppfattet likt som Zeus, Mars ble identifisert med Ares, og så videre, men det var på samme tid viktige betydningsforskjeller mellom de panteoner; Jupiter og de andre romerske guder mistet aldri helt deres italiske preg [2]

Religion og filosofi[rediger | rediger kilde]

Sammen med den øvrige greske kulturimport oppnådde den greske filosofi stor popularitet i Roma og fikk stor betydning for utviklingen av den romerske religion. I antikken skjelnet man ikke i samme grad mellom religion, filosofi og vitenskap som vi gjør i våre dager.[3] Kristendommen ble eksempelvis av kristne kalt for den høyeste religion, og Josefus, som selv var jøde, beskrev uten videre de ulike retninger innenfor jødedommen som filosofiske skoler.[4]

Grunntanken i den greske naturfilosofi var å oppnå viten om naturen for på den måten å få svar på de grunnleggende spørsmål om livet og en innsikt i kosmos. Slik kom filosofien hurtig til krysse inn i hva som tidligere hadde vært religionens område. I mange tilfeller smeltet religion og filosofi sammen, eksempelvis i de religiøse systemene gnostisisme og astrologi som begge bygget på filosofiske og vitenskapelige erkjennelser (vitenskap skal her forstås i dens antikke kontekst).[5]

I andre tilfeller førte filosofiens inntog i kosmologien til religionskritikk og ateisme.[6] Denne rasjonelle filosofi, som blant annet ble utviklet av Epikur, fikk også innflytelse i Roma. Religionskritikken utviklet seg hos Epikur til et oppgjør med den tradisjonelle mytologiske verdensforståelse. Således hevdet han eksempelvis at gudene – om de nå fantes – var underlagt de samme lovene som menneskene og derfor ikke kunne gripe inn i menneskenes tilværelse. Motsatt til Epikur argumenterte en annen betydningsfull skole i Roma, stoikerne, for den tanke at det er gitt et guddommelige forsyn som kan dirigere tingenes gang, en oppfattelse som ble grunnlaget for deres teologi. Den filosofiske religionskritikk i Roma dog mest til uttrykk gjennom en utbredt kritikk av de mer folkelige religiøse praksis og overtro (superstitio).[7]

Gresk filosofi ble tidlig meget populært i den romerske overklasse, og den fikk i 100-tallet f.Kr. stor betydning for den romerske statskult. De medlemmer av patrisierstanden som tradisjonelt bekledde de romerske presteembeter hadde mistet troen på de tradisjonelle ritualer og således mistet presteembetene mye av deres prestisje og innhold og ble mest benyttet i politiske sammenhenger.[8] Under de borgerkrigene som førte til Augustus’ maktovertagelse skjedde det et ytterligere tap av religiøse tradisjoner, og den romerske religionens rolle i offentlige sammenhenger ble i stigende grad redusert til et politisk redskap. I keisertiden som fulgte ble statskulten mer og mer et anliggende for keiserhuset.[9]

Fanum[rediger | rediger kilde]

En fanum er en tomt på vigslet grunn, en helligdom, og på en slik tomt kunne et tempel eller helligdom bygges. En fanum kan være et tradisjonelt hellig rom som en hellig lund (lucus) til Diana Nemorensis, eller en hellig plass eller struktur for ikke-romerske religioner, for eksempel en Iseum (for Isis) eller Mithraeum (for Mithras-kulten). Kognat som oskiske fíísnú, umbriske fesnaf-e, og pelingiske fesn indikerer at konseptet deles av italiske folkeslag. Ved Augustus' tid (27 f.Kr. til 14 e.Kr) var fanum, aedes, templum, og delubrum knapt skilles fra hverandre i daglig bruk, men fanum var en mer inkluderende og generelt begrep. Fanum eller ambulatorium-tempel i romerske Gallia ble ofte bygget over en tidligere keltisk kultsted. Den karakteristiske murstrukturen hadde en sentral plass (Cella) og en perifer galleristruktur, begge firkantet.[10]

Kosmologi[rediger | rediger kilde]

Fra romersk religion kjenner man ikke til noen opprinnelig kosmologi i egentlig forstand, slik man kjenner fra for eksempel gresk og norrøn religion.

Forholdet mellom mennesker og guder ble oppfattet som en kontrakt, hvor gudene ble forpliktet til å hjelpe menneskene når disse i gjengjeld dyrket gudene. Ritualer var fornyelse og vedlikehold av denne kontrakten. Dette forholdet ble regulert gjennom den guddommelige lov (ius divinum), som beskrev både individets og statens forpliktelser overfor gudene, og så lenge disse forskriftene ble fulgt var man sikret gudenes velvilje (pax deorum). Denne kontrakten kan forklares som en parallell til det romerske clientela-systemet.

I romersk religion fantes det flere typer guder: Én type var de guder som utelukkende var knyttet til bestemte funksjoner (for eksempel pløying) eller sykdommer (for eksempel feber). Disse gudene var en personifisering av disse fenomenene og ble påkalt, når det var aktuelt, men hadde ikke et presteskap eller tilknyttede kultfester. En annen type guder var de kollektive gudene som larer, penater og genii som fortrinnsvis spilte en rolle i privatkulten. Geniuskulten hadde dog i det tredje århundret før vår tidsregning kommet helt opp på statsnivå gjennom dyrkingen av Genius populi romani («Det romerske folks genius»). Senere promoterte Augustus dyrkingen av sin egen genius i tett sammenheng med kulten for gudinnen Roma. Endelig var det de store guder som med tiden ble blandet sammen med det greske pantheonet. Disse gudene ble ikke kun assosiert med enkeltstående funksjoner, men hadde makt over større områder som havet (Neptun), krig og fruktbarhet (Mars), mens et så viktig område som åkerbruk hadde flere guder: Tellus stod for åkerjorden, Ceres for kornet m.m.

Der den greske religionen allerede tidlig var rik på mytologi, fantes dette stort sett ikke hos det romerske folket. Til gjengjeld hadde romerne mange legendariske fortellinger om Romas grunnleggelse, som primært var kjent gjennom Livius' beretning. Disse har sterke strukturelle likheter med andre indoeuropeiske myter om verdens begynnelse og skapelsen av gudenes samfunn. Legenden om Æneas og Romulus kan derfor oppfattes som en eksemplarisk fortelling om forholdet mellom guder og mennesker som dannet grunnlag for romernes oppfattelse av kosmologien.

Religiøs praksis[rediger | rediger kilde]

I antikkens Rom var religiøs praksis ikke begrenset til templene, men fant sted i alle institusjoner og i forbindelse med alle aktiviteter fra krig til matlaging. I religionen ble forholdet mellom guder og mennesker definert ut fra et bestemt regelsett: ius divinum (guddommelig lov), som beskrev både individets og statens forpliktelser overfor gudene. Hvis gudene ble dyrket i overensstemmelse med disse reglene, ville de hjelpe menneskene.[11] Det sentrale i religionen var derfor ritualene som for det meste besto av ofringer, renselser, prosesjoner og påkallelse av gudene og varselstydning. Av disse elementene var ofring det viktigste. Religionen var sterkt formalistisk og det var særlige regler for alle typer ritualer som skulle overholdes strengt om ritualet skulle virke.[12]

Ved ofring ønsket en gruppe, hele samfunnet eller en enkelt person å forplikte gudene overfor de ofrende gjennom gaver og æresbevisninger. På denne måten ble det skapt et gjensidig forhold mellom guder og mennesker som var basert på utveksling av gaver og tjenesteytelser. Dette forholds natur ble fyndig formulert i uttrykket: Do ut des. ("Jeg gir for at du skal gi"). Denne praksisen påvirket også de nye religionene som oppstod i, eller kom til Roma, og dermed fikk et særlig romersk preg.

Religionen var delt mellom den private huskulten og den offentlige statskulten. Den romerske kulturen var i det hele sterkt preget av dette skillet mellom privat og offentlig, men den tradisjonelle privatkulten var i hele perioden en speiling av den offentlige.

Privat kult[rediger | rediger kilde]

lararium Husalter fra Pompeii. Ved siden av familiens genius står to dansende larer med drikkehorn, nederst er husets genius avbildet som en slange.

Den opprinnelige kulten i private hjem var sentrert om en rekke upersonlige, det vil si ikke navngitte guddommer, som var kjent som lares, penates, genii og iunes, og de hadde forskjellige funksjoner i den romerske husholdningen. Larene beskyttet overveiende huset eller eiendommen og penatene beskyttet forrådet. Genius var i hjemmet en guddom tilknyttet pater familias (husfaren) og juno var tilknyttet mater familias. Familiens overhode var pater familias; han var som regel slektens eldste mannlige medlem og hadde all makt innenfor familien og slekten. Han kunne også være leder for en større gruppe clientes som han var patron for. Opprinnelig må genius og juno ha vært et uttrykk for slektens kraft, fruktbarhet og velstand, men senere ble en genius også tilknyttet lokaliteter, menneskegrupper m.m. Når familien ofret til genius var det først og fremst familiens fruktbarhet og velstand den ofret til, men også til pater familias’ helbred, så i ritualetpater familias og genius betraktes som å være en og samme. Slekten, slektsoverhodet og slektens medlemmer var i ritualet det samme og ble identifisert med genius, og når pater familias ledet kulten i hjemmet ofret han også til seg selv og for seg selv.[13][14][15]

Offentlig kult[rediger | rediger kilde]

Keiser Marcus Aurelius (161-180 e.v.t.) med capite velato (tildekket hode i rituell sammenheng) mens han utfører ritualer i forbindelse med statskulten utenfor Jupitertemplet på Kapitolhøyden.

Det fantes også en offentlig kult. Jupiter ble etterhvert til statens gud, og i republikansk tid kan Jupiter nærmest betraktes som Romas konge, da han besitter de tilnavn og æresbevisninger som ifølge kildene opprinnelig tilfalt kongen. Den romerske religionen fortsatte som statskult langt ned i keisertiden, og med den også presteskapet. Det brukte varseltydning, auspicium, til å lese om gudene var med dem og hva disses vilje var. Det var offerpresterne, augurerne, som tolket fuglenes flukt, offerdyrenes indvoller og plutselige jærtegn. Kun de hadde den nødvendige kunnskap, og de skulle bistå embedsmennene. De kunne påvirke de politiske beslutningene med sine tolkninger av varslene, da statens vel var avhengig av gudenes velvilje. Denne praksisen hadde svunnet hen i løpet av det urolige siste århundret før vår tidsregning, men Augustus gjenskapte den i sin regjeringstid.[16]

I sitt verk Naturalis Historia stiller Plinius den eldre, i forbindelse med en beskrivelse av varslenes betydning, spørsmålstegn ved om bønnene til gudene virker. Det viser at det må ha vært en diskusjon om varsler og bønn. Det fremgår av Plinius’ tekst at det i hans tid stadig var en utbredt tro på forbindelsen mellom ulykker og feil utførte ritualer, og på bønnens og ritualets virkning som formildende på gudene. Plinius delte denne troen.[17]

Menneskeofringer[rediger | rediger kilde]

Dyreofringer var et viktig element i de romerske ritualene og var en del av de fleste seremonier, men romerne foretok også menneskeofringer. I historisk tid, det vil si etter 4. århundre f.Kr., fant de kun sted i ytterst sjeldne tilfeller og kun når statens eksistens var truet, som for eksempel etter slaget ved Cannae hvor greske og galliske slaver ble begravd levende for å dempe gudenes vrede.

Andre ritualer kan være levninger fra tidligere tiders menneskeofringer: dukker ble hengt fra trær eller kastet i Tiber fra broer.

Religiøse fester[rediger | rediger kilde]

I den tidligste perioden av Romas historie, da området fremdeles var preget av landbrukskultur, hadde årstidsritualer stor betydning. De var en meget viktig del av statskulten i nesten hele Romerrikets historie, da romerne mente at selve statens trivsel stod på spill ved utførelsen av disse ritualene og at alle samfunnets medlemmer skulle delta. Hvis det ikke skjedde ble det oppfattet som et brudd på ius divinum, loven som styrte forholdet mellom guder og mennesker.

Fester og ritualer ble fastlagt etter en kalender, og Romas årlige almanakk he Fasti Duirni. I den var det fastlagt hvilke dager som var forbeholdt religiøse seremonier og fester og når der var markedsdager, domsdager osv. Fasti Duirni fantes i to utgaver, én for bybefolkningen (urbani) og én for landbefolkningen (rusticani). Alle årets dager var enten fasti eller nefasti. Fasti betydde at det var mulig å foreta profane handlinger som handel, domsavsigelser, valg eller lignende uten å fornærme gudene, mens nefasti betydde at dagen var hellig, og derfor forbeholdt religiøse handlinger. Profane gjerninger på en slik dag var et alvorlig brudd på ius divinum.

Romerne tok ofte opp religionene fra de folkeslagene som de beseiret, og de mange fremmede religionene som fikk innpass i Roma betydde at antallet rituelle fester vokste. De nye festene fikk sin egen plass i kalenderen, og med tiden overgikk antallet helligdager antallet hverdager. De opprinnelige festene ble beholdt så lenge Romerriket stadig var hedensk. Blant de viktigste av de gamle festene var Saturnalia- og Lupercaliafestene, som begge hadde sine røtter i de gamle landbrukssamfunns fruktbarhetsritualer. Saturnalia var en karnevalsfest som ble feiret 17. desember og syv dage fremover: samfunnet ble på kaotisk vis vendt på hodet; tjenere skulle betjenes av sine herrer, og en mann av lav stand ble valgt til konge. Festen ble feiret når vintersåingen var overstått, og den skulle sikre en god innhøstning.

Keiserkult[rediger | rediger kilde]

I keisertiden ble keiserkulten et vesentlig element i statsreligionen. I selve Roma ble den levende keiser dog aldri dyrket som en gud. Kun hans avdøde og guddommeliggjorte forgjengere ble det, men denne kulten for de avdøde keisere var nærmest kun til stede i statskulten i Roma. I den private sfæren og utenfor Roma fantes den praktisk talt ikke. I resten av imperiet var dyrkelsen av den levende keiseren langt viktigere. I selve Roma ble oppfattelsen av den keiserlige makt sterkt preget av den tradisjonelle motstanden mot kongedømmet. Æresbevisning og dyrkelse som smakte for mye av kongedømmet var ikke sosialt akseptabelt; den viktigste grunnen til at kuppet mot Nero lykkes, var den allmenne forargelsen over at Nero mer og mer begynte å oppføre seg som en hellenistisk konge.[18]

I Roma inneholdt alle former for sosiale kontrakter en forventning om en motytelse. Om keiseren mottok æresbevisninger skulle befolkningen motta en takk i form av velgjørenhet og et godt styre fra herskerens side. Den ultimative takknemlighet fra staten overfor en god hersker var hans guddommeliggjørelse etter døden, men det skjedde kun om senatet betraktet keiseren som «god». For å straffe en «ond» keiser kunne senatet dømme ham, slik det skjedde med Nero. Damnatio memoriae var vanærelse av en regent, men ikke en sletting fra «historien». Guddommeliggjørelse var absolutt ikke noen tom formalitet da forholdet mellom keiserhuset og folket var som forholdet mellom guder og mennesker eller forholdet mellom patron og klient.

Hellige tekster[rediger | rediger kilde]

Innenfor romersk religion fantes ingen hellige, kanoniserte tekster[19], men en tekstsamling som likevel hadde en «helt særegen status i romersk kult»[19] var de sibyllinske bøkene. Dette var en samling av orakler i form av ritualforskrifter, som ble forvaltet og fortolket av et eget presteskap.

Romerne var likevel svært interessert i å reflektere over og lese om mytologi og om religion, og i så ulike tekster som en landbrukshåndbok (Catos Om jordbruket) og statsvitenskapelige dialoger (Ciceros Om staten og Om lovene) finnes det tanker om menneskenes forhold til guder og makter.

I Varros historieverk om mennesker og guder Antiquitates Rerum Humanarum et Divinarum, som i dag bare er kjent fra sitater i Augustins Om Gudsstaten, fantes det tre gudelærer: den mytiske som dikterne presenterte, den naturlige/fysiske som filosofene var opptatt av, og den offentlige, som var byens og «folkets teologi».[19] Innenfor den poetiske teologien kan nevnes eposet Aeneiden, som forbinder romerne med greske helter, og helligdagslærediktet Fasti.

Romersk religion i dag[rediger | rediger kilde]

Den romerske religionen har en særlig plass i den moderne religionsvitenskapen fordi den har levert en rekke termer som inngår som sentrale begreper i forskningen: ritual, sakral (hellig), deus (gud), initiation (innvielse) osv. Disse termene har endret betydning med tiden.

Kristendommen oppsto hovedsakelig i romersk tid, og mange av de første kristne var en del av det romerske samfunnet. Derfor kan mange romerske rituelle elementer gjenfinnes i kristendommen. Da den sivile administrasjon var forsvunnet i vest utfylte de kirkelige organisasjonene med biskopene i spissen ofte makttomrommet. Det innebar både verdslige og religiøse forpliktelser i lokalsamfunnet. De kristne prester var nå ansvarlige for oppretholdelsen av forbindelsen mellom menneskene og den guddommelige sfære. Den sentrale rolle som presteskapet hadde hatt i den romerske statskulten ble overført til det kristne presteskapet. Hierarkiet i den romersk-katolske kirke er derfor en videreførelse av det gamle romerske prestehierarkiet.[20]

Andre elementer av hellenistisk-romersk religiøsitet og kultur kom til å prege utviklingen av den tidlige kristendommen. De fleste av kirkefedrene var gresktalende som hadde sin bakgrunn eller var utdannet innenfor de hellenistisk filosofiske tradisjonene. Mange av de problemstillingene som hadde preget de nyplatonske og stoiske skolene kom også til å prege den kristne teologien.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De eldste kilder til den tradisjonelle romerske religion omfatter blant annet de gjenværende fragmenter av Marcus Terentius Varros Antiquitates Rerum Humanarum et Divinarum fra det 1. århundre før vår tid, Ovids dikt Fasti om festdagenes opprinnelse, og Marcus Porcius Catos Om jordbruket hvor han forklarte hvilke de ritualer som knytter seg til fruktbarhetskulten.
  2. ^ Skydsgaard: Roms hellenisering, side.57; i Due & Isager (1993)
  3. ^ Bilde, Per: Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid, side 145; S. Petersen (1994)
  4. ^ Josephus: Den Jødiske krig (2,119-166)
  5. ^ Bilde,Per : Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid, side 144; i S. Petersen (1994)
  6. ^ Tortzen (2005). Side 56
  7. ^ Bilde, Per: Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid, side 151; i S. Petersen (1994)
  8. ^ Liebeschuetz (1979) side 38; Scullard (1982) side 205
  9. ^ Liebeschuetz (1979) side 167ff; Fishwick (1987–92) sidene 436-480
  10. ^ Woodard, Roger D. (2006): Indo-European Sacred Space: Vedic and Roman Cult, University of Illinois Press, ss. 150 online.
  11. ^ Se for eksempel Livius; Ab urbe condita 21,62, som rommer en beskrivelse av varsler og ofringer som skal ha funnet sted rett før Andre punerkrig, forventningene om gjengjeld fra gudene for offergavene spiller en fremtredende rolle.
  12. ^ Se for eksempel Livius; Ab urbe condita 41,16, hvor han beretter om en offerfest som for sikkerhets skyld skulle bli gjentatt da man mente at viktige deler av ritualet hadde blitt utelatt av presten.
  13. ^ Se for eksempel Cato; De agri cultura 143,2 som rommer en beskrivelse av husgudenes rolle
  14. ^ I den romerske komedien Aulularia av Plautus spiller familiens lar en fremtredende rolle.
  15. ^ Flere innskrifter funnet i privathjem i Pompeii inneholder påkallelser av husgudene
  16. ^ Liebeschuetz (1979) pp. 39-50
  17. ^ Plinius; Naturalis Historia 28,10-21
  18. ^ De viktigste kilder til Nero er Tacitus; Historia, Sveton; Vita dudecem caesarem og Dio Cassius; Historia.
  19. ^ a b c Sitat og vurderinger fra Sissel Undheims innledning til Romersk religion, 2010
  20. ^ A. Cameron (1993), s. 57-81

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jürgen Beyer: Prodigien, i: Enzyklopädie des Märchens. Handwörterbuch zur historischen und vergleichenden Erzählforschung, bd. 10, Berlin og New York 2000-02, sp. 1378-1388
  • Per Bilde; Verdensreligionernes hovedværker; Den hellenistisk-romerske verden, 1998 ISBN 87-7763-175-7
  • Per Bilde & Mikael Rothstein (red.); Nye religioner i hellenistisk-romersk tid og idag, 1999 ISBN 87-7288-761-3
  • Carsten Bregengaard: Kristenforfølgelser og kristendom, ANIS, 1992. ISBN 87-7457-119-2
  • Averil Cameron: Mediterranean World in Late Antiquity (1993) ISBN 0-415-01420-4
  • Otto Due & Jacob Isager (red.); Imperium Romanum, 1993
  • Duncan Fishwick, The Imperial Cult in the Latin West. Leiden : Brill, 1987-92.
  • Ittai Gradel: Heavenly Honors (1995) Trinity
  • Ittai Gradel: Emperor worship and Roman religion. Oxford : Oxford University Press, 2002.
  • Ortfried Höffe: Filosofi; Antikken og Middelalderen (dansk utg. ved Karsten K. Jensen), 1985 ISBN 87-567-5085-4
  • T. Jensen, M. Rothstein & J. Podemann Sørensen (red.) Gyldendals religionshistorie, Gyldendal, 1994. ISBN 87-00-12196-7
  • JHWG. Liebeschuetz, Continuity and Change in Roman Religion. Oxford : Clarendon Press, 1979.
  • Sigfred Petersen (red.): Den nytestamentlige tids historie, Aarhus universitetsforlag, 1994. ISBN 87-7288-498-3
  • S.R.F. Price: Rituals and Power. The Roman Imperial Cult in Asia Minor, 1986
  • H.H. Scullard: From the Gracchi to Nero, A History of Rome fom 133 b.c. to a.d. 68, 5. udg. 1982 ISBN 0-415-02527-3
  • Rodney Stark: The Rise of Christianity, 1996
  • Ronald Syme: The Roman Revolution, 1939 ISBN 0-19-881001-6
  • Jørgen Podemann Sørensen (red.): Rethinking Religion, Studies in Hellenistic Proces, 1989
  • Veit Rosenberger: Gezähmte Götter. Das Prodigienwesen der römischen Republik (=Heidelberger althistorische Beiträge und epigraphische Studien, bd. 27), Stuttgart 1998
  • Lily Ross Taylor, The Divinity of the Roman Emperor. Middletown, Conn., 1931
  • Chr. Gorm Torzten: Antik Mytologi, 2005 ISBN 87-03-01064-3
  • Romersk religion. Utvalg og innledende essay ved Sissel Undheim ; oversatt av Vigdis Andersen mfl. Bokklubben, 2010. LVI, 268 sider. (Verdens hellige skrifter; 63) ISBN 978-82-525-7254-4