Romersk religion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Romersk religion ble begynt i den tradisjonelle religion som ble praktisert av befolkningen i byen Roma og Tiberdalen i det sentrale Italia. Da Roma var blitt sentrum i et vidstrakt imperium, kom romersk religion til å betegne en mengde meget forskjelligartede kultfelleskaper og religioner som alle ble dyrket av riket innbyggere. De kilder vi i dag har til rådighet, forteller ikke mye om den tidligste romerske religion som den var før 2. århundre før vår tid, og romersk religion var da allerede blitt så blandet med særlig greske og etruskiske elementer at det er svært vanskelig å finne ut hva som opprinnelig har vært romersk. Den tidligste religion bar preg av animisme, idet så godt som alle fenomener, begivenheter og begreper fantes personifisert i en guddom, og disse guder var aktive medspillere i dagliglivet.^[1]

Etter hvert som Romerriket vokste og ble til et imperium som først omfattet hele den italienske halvøy og siden alle landene omkring Middelhavet, ble den fremmede påvirkning av religionen enda større. Den greske var stadig særlig sterk, og den romerske gudekrets kom i store trekk til å svare til den greske, idet det ofte ble etablert faste oversettelser mellom det romerske og det greske panteon. Guder og kulter ble også importert andre steder fra, for eksempel ble den egyptiske gudinne Isis svært populær, likesom den Store mor (Magna Mater) fra Lilleasia og Mithras fra Persia. Denne utvikling betød at man allerede i antikken diskuterte hva romersk religion egentlig var. Den tradisjonelle romerske religion mistet langsomt terreng allerede i republikkens tid. I keisertiden vant et bredt spektrum av nye religioner frem, men etter det 4. århundre etter vår tid ble kristendommen den dominerende religion.

Innhold 1 Historie 1.1 Tidligste romerske religion 1.2 Religion i republikansk tid 1.3 Religion og filosofi 2 De mest sentrale romerske guder og deres greske ekvivalenter 3 Referanser 4 Litteratur

[rediger] Historie

[rediger] Tidligste romerske religion

Ordet religion (religio) stammer fra det latinske sprog og betyr ærefrykt eller respekt, særlig for det guddommelige. I det romerske samfunn ble de anerkjente religioner betegnet som religio, de inngikk som en del av statskulten, og det ble forventet at tilhengerne ba for statens beste. Motsetningen til religio var superstitio, som normalt oversettes med overtro, det betegner den forbudte religion som ikke ble praktisert til samfunnet og menneskenes beste, og som likefrem kunne være samfunnsomstyrtende.

Det finnes ingen overleverte kilder fra Romas aller tidligste historie; bare beretninger om de legendariske bedrifter omkring byens grunnleggelse fortalt av senere forfattere. Disse beretninger forteller at Roma opprinnelig var et kongedømme, og senere kilder indikerer at kongene også var religiøse overhoder som stod i spissen for statskulten. Etter innførelsen av republikken ble kongens funksjoner, herunder også de religiøse, delt ut på flere embeder.

Den romerske religion og kultur ble først utviklet innenfor en etruskisk kontekst, og senere under sterk innflytelse fra grekerne i Syd-Italia. Romernes opprinnelige religion bestod ikke primært av en serie myter, men av en kompleks interaksjon mellom guder og mennesker. Guder var tilstede i alle synlige fenomener, trær, hus, dyr, personer og så videre, hvert eneste sted, ting og menneske hadde sin egen guddom, så antallet av guder var uendelig. I spissen for gudene stod en triade som bestod av himmelguden Jupiter, krigsguden Mars og folkeguden Quirinus. Allerede tidlig ble fremmede gudommer importert særlig fra de greske områder.

[rediger] Religion i republikansk tid

Religion og samfunnsinstitusjoner var i hele Romerrikets historie tett sammenknyttet. Begivenheter og handlinger som vedrørte staten ble alltid ledsaget av ritualer. Det ble eksempelvis tatt varsler forut viktige beslutninger, offentlige embeter innebar religiøse forpliktelser og offerfester ble arrangert året rundt på bestemte dager. Statskulten var underlagt et kollegium av pontifekser (Collegium Pontificum), hvor lederen var pontifex maximus, en slags romersk yppersteprest. Blant de andre presteskap var augurerne som tok varsler, flaminerne som forsto kulten for de ulike gudene, og haruspexerne som spådde ut fra dyrs innvoller og andre naturfenomener.

Etter hver som kontakten med den greske verden ble sterkere ble de gamle romerske guder i første omgang assosiert med de greske, og senere ble helt identifisert med dem, og de rike greske mytene ble knyttet til romerske motstykker. Jupiter ble oppfattet likt som Zeus, Mars ble identifisert med Ares, og så videre, men det var på samme tid viktige betydningsforskjeller mellom de panteoner; Jupiter og de andre romerske guder mistet aldri helt deres italiske preg ^[2]

[rediger] Religion og filosofi

Sammen med den øvrige greske kulturimport oppnådde den greske filosofi stor popularitet i Roma og fikk stor betydning for utviklingen av den romerske religion. I antikken skjelnet man ikke i samme grad mellom religion, filosofi og vitenskap som vi gjør i våre dager ^[3]. Kristendommen ble eksempelvis av kristne kalt for den høyeste religion, og Josefus, som selv var jøde, beskrev uten videre de ulike retninger innenfor jødedommen som filosofiske skoler ^[4].

Grunntanken i den greske naturfilosofi var å oppnå viten om naturen for på den måten å få svar på de grunnleggende spørsmål om livet og en innsikt i kosmos. Slik kom filosofien hurtig til krysse inn i hva som tidligere hadde vært religionens område. I mange tilfeller smeltet religion og filosofi sammen, eksempelvis i de religiøse systemene gnostisisme og astrologi som begge bygget på filosofiske og vitenskapelige erkjennelser (vitenskap skal her forstås i dens antikke kontekst) ^[5].

I andre tilfeller førte filosofiens inntog i kosmologien til religionskritikk og ateisme ^[6]. Denne rasjonelle filosofi, som blant annet ble utviklet av Epikur, fikk også innflytelse i Roma. Religionskritikken utviklet seg hos Epikur til et oppgjør med den tradisjonelle mytologiske verdensforståelse. Således hevdet han eksempelvis at gudene – om de nå fantes – var underlagt de samme lovene som menneskene og derfor ikke kunne gripe inn i menneskenes tilværelse. Motsatt til Epikur argumenterte en annen betydningsfull skole i Roma, stoikerne, for den tanke at det er gitt et guddommelige forsyn som kan dirigere tingenes gang, en oppfattelse som ble grunnlaget for deres teologi. Den filosofiske religionskritikk i Roma dog mest til uttrykk gjennom en utbredt kritikk av de mer folkelige religiøse praksis og overtro (superstitio) ^[7].

Gresk filosofi ble tidlig meget populært i den romerske overklasse, og den fikk i 100-tallet f.Kr. stor betydning for den romerske statskult. De medlemmer av patrisierstanden som tradisjonelt bekledde de romerske presteembeter hadde mistet troen på de tradisjonelle ritualer og således mistet presteembetene mye av deres prestisje og innhold og ble mest benyttet i politiske sammenhenger ^[8]. Under de borgerkrigene som førte til Augustus’ maktovertagelse skjedde det et ytterligere tap av religiøse tradisjoner, og den romerske religionens rolle i offentlige sammenhenger ble i stigende grad redusert til et politisk redskap. I keisertiden som fulgte ble statskulten mer og mer et anliggende for keiserhuset ^[9].

[rediger] De mest sentrale romerske guder og deres greske ekvivalenter

Romersk mytologi	Gresk mytologi
Jupiter	Zevs
Mars	Ares
Quirinus
Pluto	Hades
Vesta	Hestia
Juno	Hera
Diana	Artemis
Minerva	Athene
Merkur	Hermes
Vulkan	Hefaistos
Ceres	Demeter
Venus	Afrodite
Apollon	Apollo
Bacchus	Dionysos
Neptun	Poseidon

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

• Jürgen Beyer: Prodigien, i: Enzyklopädie des Märchens. Handwörterbuch zur historischen und vergleichenden Erzählforschung, bd. 10, Berlin og New York 2000-02, sp. 1378-1388
• Per Bilde; Verdensreligionernes hovedværker; Den hellenistisk-romerske verden, 1998 ISBN 87-7763-175-7
• Per Bilde & Mikael Rothstein (red.); Nye religioner i hellenistisk-romersk tid og idag, 1999 ISBN 87-7288-761-3
• Carsten Bregengaard: Kristenforfølgelser og kristendom, ANIS, 1992. ISBN 87-7457-119-2
• Averil Cameron: Mediterranean World in Late Antiquity (1993) ISBN 0-415-01420-4
• Otto Due & Jacob Isager (red.); Imperium Romanum, 1993
• Duncan Fishwick, The Imperial Cult in the Latin West. Leiden : Brill, 1987-92.
• Ittai Gradel: Heavenly Honors (1995) Trinity
• Ittai Gradel: Emperor worship and Roman religion. Oxford : Oxford University Press, 2002.
• Ortfried Höffe: Filosofi; Antikken og Middelalderen (dansk utg. ved Karsten K. Jensen), 1985 ISBN 87-567-5085-4
• T. Jensen, M. Rothstein & J. Podemann Sørensen (red.) Gyldendals religionshistorie, Gyldendal, 1994. ISBN 87-00-12196-7
• JHWG. Liebeschuetz, Continuity and Change in Roman Religion. Oxford : Clarendon Press, 1979.
• Sigfred Petersen (red.): Den nytestamentlige tids historie, Aarhus universitetsforlag, 1994. ISBN 87-7288-498-3
• S.R.F. Price: Rituals and Power. The Roman Imperial Cult in Asia Minor, 1986
• H.H. Scullard: From the Gracchi to Nero, A History of Rome fom 133 b.c. to a.d. 68, 5. udg. 1982 ISBN 0-415-02527-3
• Rodney Stark: The Rise of Christianity, 1996
• Ronald Syme: The Roman Revolution, 1939 ISBN 0-19-881001-6
• Jørgen Podemann Sørensen (red.): Rethinking Religion, Studies in Hellenistic Proces, 1989
• Veit Rosenberger: Gezähmte Götter. Das Prodigienwesen der römischen Republik (=Heidelberger althistorische Beiträge und epigraphische Studien, bd. 27), Stuttgart 1998
• Lily Ross Taylor, The Divinity of the Roman Emperor. Middletown, Conn., 1931
• Chr. Gorm Torzten: Antik Mytologi, 2005 ISBN 87-03-01064-3