Plebeier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Plebeier (fork. plebs) var i antikkens Rom en betegnelse på en borger som hadde svært begrenset anledning til å delta i politisk og militært samfunnsliv (motsatt: patrisier). Det er også brukt som betegnelse av borger av lav sosial rang.

Etter reformen Lex Licinia Sextia i 367 f.Kr. kunne plebeierne bli konsuler. Etter dette vedtaket ble store deler av forskjellene mellom plebeierne og patrisierne visket ut, og begge klassene ble da betraktet som nobiliteten i staten.