Quirinus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mynten Denarius med avbildning av Quirinus på forsiden, og gudinnen Ceres sittende på trone på motsatt side, et minne av en myntpreger i 56 f.Kr. i høytiden Cerialia presentert av Gaius Memmius som edil.[1]

Quirinus er i henhold til romersk mytologi en av de eldste gudene i Roma og Romerriket. Under keiser Augustus var Quirinus også et epitet (tilnavn) for guden Janus som Janus Quirinus.[2]

Hans navn er avledet fra Quiris i betydning spyd. I den eldste romerske kunsten ble han portrettert som en mann med skjegg i religiøs og militær klesdrakt, men i senere romersk trosforestillinger ble han bortimot aldri avbildet. Han ble ofte assosiert med planten myrte. Hans festival var Quirinalia, som ble holdt den 17. februar.

Historie[rediger | rediger kilde]

Quirinus var opprinnelig en krigsgud hos sabinere, i oldtiden et av italiske folk og hørte til den umbriske gren. Sabinere hadde en bosetning ikke langt fra det området som til sist ble Roma, og de reiste et alter for Quirinus på Collis Quirinalis, det vil si Quirinalhøyden — en av de syv høyder i Roma. Da romerne bosatte seg her overtok de den religiøse kulten om Quirinus og absorberte den inn i sitt eget trosforestillinger. Dette skjedde før romerne ble påvirket av innflytelse fra grekere og gresk mytologi. Ved slutten av den første århundret f.Kr. var Quirinus betraktet som den guddommeliggjorte Romulus.[3][4]

Quirinus ble snart en betydningsfull gud for den romersk stat og ble inkludert i den tidligste forstadium av kapitoltriaden sammen med Mars (den gang jordbruksgud) og Jupiter.[5] Varro skev at Capitolium Vetus var en tidligere kult som lå på Quirinalhøyden, som dyrket Jupiter, Juno og Minerva,[6] blant dem som poeten Marcus Valerius Martialis gjør et skille mellom «gamle Jupiter» og den «nye».[7]

I senere tid ble imidlertid Quirinus stadig mindre og mindre viktig, og til sist mistet han sin posisjon til den senere og mer kjente kapitoltriaden bestående av Jupiter, Juno og Minerva, og hvor de siste to overtok hans og Mars' posisjon. Ytterligere senere begynte romerne å drive vekk fra et statlig trossystem til fordel for en mer personlig bestående av mystiske kulter som de bestående av Bacchus, Kybele og Isis. I Quirinus' siste stadium ble han dyrket bortimot utelukkende av hans flamen (prester), Flamen Quirinalis, som dog forble blant de patrisiske flamines maiores, «de større prestene», som faktisk ble satt foran Pontifex Maximus i rang.[8]

Arv[rediger | rediger kilde]

Selv århundret etter at Romerriket hadde falt ble Quirinalhøyden i Roma, opprinnelig oppkalt etter den guddommelige Romulus, fortsatt assosiert med makt. Dette stedet ble valgt som setet for det kongelige hus etter at Savoie hadde erobret Roma og ble senere boligen til presidentene av Republikken Italia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Orlin, Eric (2010): Foreign Cults in Rome: Creating a Roman Empire, Oxford University Press, s. 144.
  2. ^ I bønnen til fetialene, sitert av Titus Livius (I.32.10); Macrobius (Sat. I.9.15)
  3. ^ Fishwich, Duncan (1993): The imperial cult in the Latin West: studies in the ruler cult of the western provinces of the Roman Empire, 2. utg., 1993 ISBN 978-9004071797
  4. ^ Evans, Jane DeRose (1992): The Art of Persuasion: Political propaganda from Aeneas to Brutus, University of Michigan Press 1992 ISBN:0472102826
  5. ^ Ryberg, Inez Scott (1931): «Was the Capitoline Triad Etruscan or Italic?» The American Journal of Philology 52.2, ss. 145-156.
  6. ^ Varro: De lingua latina V.158.
  7. ^ Martial (Marcus Valerius Martialis): (V, 22.4) bemerker om en posisjon på Esquilinhøyden fra hvor man kunne se hinc novum Iovem, inde veterem, «her den nye Jupiter, der den gamle».
  8. ^ Sextus Pompeius Festus, 198, L: «Quirinalis, socio imperii Romani Curibus ascito Quirino».