Interpretatio graeca

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Interpretatio graeca er et latinsk begrep for en felles tendens hos antikkens greske forfattere til å sette likhetstegn med utenlandske guddommer med medlemmer av deres egen gudeverden. Eksempelvis refererte Herodot til antikkens egyptiske guder Amon, Osiris og Ptah som henholdsvis «Zevs», «Dionysos» og «Hefaistos».

Romersk versjon[rediger | rediger kilde]

Den tilsvarende romerske praksis ble kalt for interpretatio romana. Den første bruk av denne frasen ble gjort av Tacitus i hans bok Germania[1] hvor han rapporterer om en hellig lund til Naharvali, og hvor han sier «Praesidet sacerdos muliebri ornatu, sed deos interpretatione Romana Castorem Pollucemque memorant» («en prest presiderer i en kvinnes klær, men i tolkningen til romerne dyrker de gudene Castor og Pollux»). Andre steder[2] sier han at de øverste gudene hos oldtidens germanere var Herkules og Merkur og referer da antagelig til henholdsvis Tor og Odin.

Roma overtar greske guder[rediger | rediger kilde]

Romersk kultur skylder meget til antikkens grekere. Etruskerne hadde allerede tatt til seg en del greske guder og benyttet deres egen utgave av det greske alfabetet. Greske kolonier grunnlagt i sørlige Italia fra 700-tallet f.Kr. bidro mye til den unge, voksende byen Roma, og senere da romerne erobret den hellenistiske verden tilpasset de seg en ny bølge av greske trosforestillinger og praksiser. Hvor de to mytologiene delte en opprinnelse kom fortolkningene naturlig: både Zevs og Jupiter kom begge fra Dyeus i den urindoeuropeiske gudeverden. I andre tilfeller var sammenligningene mindre presise, og den romerske gud kunne få attributter og egenskaper lånt fra den greske, men forble forskjellige: Mars beholdt sin latinske tilknytning til jordbruk og fruktbarhet sammen med sin funksjon for krig, og i motsetningen til den fryktinngytende greske Ares var Mars både en menneskekjær og omfattende dyrket kultfigur.

I henhold til terminologien til den tyske klassiske filologen Georg Wissowa var begrepet di indigetes («innenlandske guder») en gruppe av romerske guder, gudinner og ånder som ikke ble overtatt fra andre mytologier i motsetning til di novensides («nykommer guder»). En del di indigetes som Janus og Terminus hadde således ingen gresk tilsvarende guddom og opprettholdt en uavhengig tradisjon. Noen få, som Bona Dea, beholdt også sin uavhengige tradisjon til tross for at hun delte attributter og egenskaper med en gresk guddom, i dette tilfellet Artemis. Andre, som de tolv assistentene til Ceres, ble mer direkte underordnet til greske guddommer (her Demeter).

Roma og rikets guder[rediger | rediger kilde]

Romerne tolket keltiske mytologi og guder i Midtøsten som romerske guddommer med lik ferdighet eller område. Keltiske Cernunnos og Lug ble identifisert med Merkur, Nudd (som romerne kalte Nodens) ble identifisert med Mars som helbreder og beskytter, Sulis til Minerva, og den anatoliske stormguden med sitt tobladet øks ble Jupiter Dolichenus, en kultfigur som var særlig dyrket blant soldater.

Selv den jødiske påkalling av Jahve Sabaoth kan ha blitt identifisert med Sabazios, en himmel- og fadergud i Frygia, og som grekerne identifiserte med Zevs og romerne med Jupiter. Denne sammenligningen var mindre egnet, og ingen moderne leser vil feiltolke den jødiske gud med Sabazios.

Hvor romerne ikke hadde en tilsvarende figur hadde de ikke noe problem med å legge til en utenlandsk guddom til deres egen gudeverden. Noen ganger kunne de endre navnet: når Kybele ble tilpasset fra frygerne (grekerne hadde tidligere tolket henne som Rhea) og ble da kalt for Magna Mater deorum Idaea. Noen ganger ble navnet ikke endret, Apollon ble kalt for Apollo på henholdsvis gresk og latin.

Likheter mellom romersk, gresk og etruskisk religion[rediger | rediger kilde]

Romersk mytologi var sterkt påvirket av gresk og etruskisk mytologi. Følgende liste er en oversikt over likhetene mellom guddommene i de forskjellige mytologiene. Legg likevel merke til at mange forskere avviser både likhetstankegangen som ble gjort i eldre tider og de som er foreslått av moderne akademikere av grunner at hver guddom må tolkes fra den kultur de ble dyrket i. I tillegg kan slike sammenligninger skjule feilkilder og føre til misforståelser.

De greske gudene står oppført med den opprinnelige stavemåten og de norske oversettelsene. De romerske og etruskiske står bare med sine norske navn, og stavemåten her kan skille seg mye fra den opprinnelige formen av navnet.

Likheter mellom guddommene
Gresk Gresk (latinske bokstaver) Romersk Etruskisk
Ἄδωνις Adonis   Atunis
Ἀμφιτρίτη Amphitrite Salacia  
Ἀνάγκη Ananke Necessitas  
Ἄνεμοι Anemoi Venti  
Ἀφροδίτη Afrodite Venus Turan
Ἀπόλλων (Apollōn) /
Φοίβος (Phoibos)
Apollon / Phoebus Apollon / Phoebus Aplu
Ἄρης Ares Mars Maris
Ἄρτεμις Artemis Diana Artume
Ἀσκληπιός (Asklēpios) Asclepius Aesculapius / Veiovis  
Ἀθηνᾶ Athene Minerva Menrva
Ἄτροπος Atropos Morta Leinth
Βορέας Boreas Aquilo / Aquilon Andas
Χάριτες (Kharites) Charites Gratiae  
Χάρων (Kharōn) Charon Charon Charun
Χλωρίς (Khlōris) Chloris Flora  
Κλωθώ (Klōthō) Clotho Nona  
Κρόνος (Kronos) Kronos Saturn  
Κυβέλη (Kybelē) Kybele Magna Mater  
Δημήτηρ Demeter Ceres  
Διώνυσος (Diōnysos) /
Βάκχος (Bakkhos)
Dionysus / Bacchus Liber / Bacchus Fufluns
Ἐνυώ Enyo Bellona  
Ἠώς Eos Aurora / Matuta Thesan
Ἐρινύες Erinyes Dirae / Furiae  
Ἒρις Eris Discordia  
Ἔρως Eros Cupido / Amor  
Εὖρος (Euros) Eurus Vulturnus  
Γαῖα Gaia / Gaea Terra / Tellus  
  Galanthis / Galinthias Galinthis  
Ἅιδης (Haidēs) /
Πλούτων (Plouton)
Hades / Pluto Dis Pater / Pluto / Orcus Aita
Ἥβη Hebe Iuventas  
Ἑκάτη (Hekatē) Hekate Trivia  
Ἥλιος Helios Sol Aplu
Ἥφαιστος (Hḗphaistos) Hefaistos Vulkan Sethlans
Ἥρα Hera Juno Uni
Ἡρακλῆς (Hēraklē̂s) Herakles Herkules Hercle
Ἑρμῆς Hermes Merkur Turms
Ἕσπερος (Hesperos) Hesperus Vesper  
Ἑστία Hestia Vesta  
Ὑγιεία Hygieia Salus  
Ὕπνος Hypnos Somnus  
Εἰρήνη (Eirēnē) Irene Pax  
    Janus Ani
Λάχεσις (Lakhesis) Lachesis Decima  
Λητώ Leto Latona  
Μοῖραι (Moirai) Moirae / Moerae Parcae / Fatae  
Μοῦσαι (Mousai) Musae Camenae / Muse  
Νίκη Nike Victoria  
Νότος (Notos) Notus Auster  
Νύξ (Nyks) Nyx Nox  
Ὀδυσσεύς Odyssevs Ulixes / Ulysses Uthuze
Παλαίμων (Palaimōn) Palaemon Portunes  
Πάν Pan Faunus  
      Selvans
Περσεφόνη Persefone Proserpina  
Φήμη Pheme Fama  
Φώσφορος (Phōsphoros) Phosphorus Vesper  
Πλοῦτος (Ploutos) Plutos  
Ποσειδῶν Poseidon Neptun Nethuns
Πρίαπος (Priapos) Priapus Mutinus Mutunus  
Ρέα Rhea Magna Mater / Ops
(Se Kybele over)
 
Σάτυροι (Satyroi) / Πάνες Satyr / Panes
(Se Pan over)
Fauni  
Σελήνη Selene Luna  
Σεμέλη Semele Stimula Semla
θάνατος Thanatos Mors Leinth, Charun
Θέμις Themis Iustitia  
Τύχη (Tykhe) Tyche Fortuna Nortia
Ουρανός (Ouranos) Uranos Caelus  
    Vertumnus Voltumna
Ζέφυρος (Zephyros) Zephyrus Favonius  
Ζεύς Zevs Jupiter / Iovis Tinia

Interpretatio germanica[rediger | rediger kilde]

Interpretatio germanica er det begrep som referer til å identifisere romerske guder med navnene til germanske guddommer. I henhold til Rudolf Simek skjedde dette rundt 100-tallet e.Kr. da begge kulturer kom i nærkontakt med hverandre, og den eneste pålitelige innsikt i interpretatio germanica kan bli funnet i germanske oversettelser av romerske navn for ukedagene:

  • Dagen til Mars ble oversatt som dagen til Ziu/Tytirsdag
  • Dagen til Merkur ble oversatt som dagen for Wodan/Odinonsdag
  • Dagen for Jupiter ble oversatt som dagen for Donar/Tor, skjønt Tor er generelt identifisert i interpretatio romana som Herkules, – torsdag
  • Dagen for Venus er oversatt som dagen for Frija/Friggfredag

Simek hevder at den problematiske i intrepretatio germanica er åpenbart, og at guddommelige attributter synes å ha vært de opplagte faktorer for tilsvarenheter mellom Jupiter og Tor, men de andre gudefigurer må bero på rene spekulasjoner, og at det altfor lite kjent om hvilken rolle gudene spilte i den daværende samtidige tro for at vi i dag skal kunne benytte deres identifikasjon med en bestemt romersk gud for å spore deres roller i senere norrøn mytologi.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Germania, kapittel 43.
  2. ^ Germania, kapittel 9.
  3. ^ Simek (2007:74).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Simek, Rudolf (2007) overs. av Angela Hall: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer. ISBN 0859915131

Se også[rediger | rediger kilde]