Nero
| Nero Nero |
|||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 15. desember 37 Antium |
||
| Død | 9. juni 68 Roma Selvmord |
||
| Navn før tiltredelse | Lucius Domitius Ahenobarbus | ||
| Navn som keiser: | Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus | ||
| Regjerte | 13. oktober 54 - 9. juni 68 | ||
| Dynasti | Julo-claudiske | ||
| Forgjenger | Claudius | ||
| Etterfølger | Galba | ||
|
Se også liste over romerske keisere
|
|||
Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), født Lucius Domitius Ahenobarbus, også kalt (50–54 e.Kr.) Nero Claudius Drusus Germanicus, var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynasti i Roma. Den 25. februar i år 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius.
Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Caesar.
Han overtok tronen 13. oktober år 54. I 66 la han til tittelen Imperator til navnet sitt. Nero var en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert hans mor, hans bror Britannicus, minst én av hans koner, vedkommendes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord av sin elev Nero. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske Olympiske Leker, som han ofte deltok i, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant. Neros liv endte i 68 med at hans livgarde konspirerte i å drepe ham, men Nero begikk selvmord før dette skjedde, med ordene "Hvilken kunstner verden mister i meg". Elskerinnen Claudia Acte hadde ansvaret for begravelsen hans. Nero var den siste keiseren av den juliske slekt, og etter Neros død brøt det ut borgerkrig i Roma, som etter tre keisere på ett år resulterte i at general Vespasian ble keiser i 69 og grunnla et nytt romersk dynasti, det flaviske.
For ettertiden har Nero tradisjonelt stått som én av «historiens verste tyranner». Da Roma brant i år 64, fikk de kristne skylden og det brøt ut en vedvarende kristenforfølgelse. Ifølge en seiglivet legende, grunnet en tvetydig passasje av Tacitus, skal Nero selv ha tent på Roma for å få en unnskyldning for å utvide sitt keiserlige palass. Dette gjorde han også, men et stort hat mot alt som minnet om Neros regjeringstid som keiser sørget for at hele hans praktfulle keiserlige kompleks var jevnet med jorden innen få år.
I middelalderen oppstod legenden om at hans gjenferd hjemsøkte valnøtt-treet som vokste der asken hans var gravd ned. Ravnene som holdt til i treet om nettene, ble tolket som demoner som pinte ham for hans forbrytelser. Da pave Paschalis II bygde den første kirken her i 1099, ble treet hugd ned, og dermed forsvant også spøkeriet.
 Romersk keiser |
||
| Julo-claudiske dynasti | ||
| Forgjenger: Claudius |
54–68 | Etterfølger: Galba |
| Romerriket | ||
Denne romerskrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
