Pretorianergarden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pretorianer fra Pergamonmuseum,
andre århundre e. Kr.

Pretorianergarden (latin: praetoriani) var en spesialstyrke av livvakter brukt av romerske keisere. De var brukt av krigsherrer så langt tilbake som Scipio-familien rundt år 275 f.Kr. Medlemmene av pretorianergarden var blant de dyktigste og mest anerkjente styrkene i antikken.

Historie[rediger | rediger kilde]

Begrepet «pretorianer» kom av teltet til den øverstkommanderende generalen, eller pretor, av en romersk hær i felten – praetorium. Mange romerske generaler hadde til vane å velge seg en privat styrke med soldater fra rekkene som skulle fungere som livvakter av teltet eller personen. De bestod av både infanteri og kavaleri. Med tiden ble denne kohorten kjent som cohors praetoria, og forskjellige personer disponerte en slik avdeling, inkludert Julius Cæsar, Markus Antonius og Cæsar Augustus (Oktavian).

Cæsar oppdaget med Legio X Equestris at en sterkere enhet enn de gjennomsnittlige legionene var svært nyttige i felten. Da Augustus ble den første herskeren av Romerriket i 27 f.Kr., bestemte han seg for at en slik avdeling ikke bare var nyttig i krig, men også i politikken. Derfor rekrutterte Augustus pretorianergarden fra rekkene i legionene fra provinsene.

Den tidlige livvakten[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige gruppen var svært forskjellig fra den senere enheten som drepte keisere. Mens Augustus forstod behovet for å ha beskyttelse i Romas malstrømmer, var han likevel nøye med å opprettholde republikkens tradisjoner i sitt regime. Derfor tillot han bare dannelsen av ni kohorter som opprinnelig var på 500 mann hver, men som etterhvert ble øket til 1000. Bare tre var samtidig i tjeneste i hovedstaden. Et mindre antall tilhørende kavalerienheter (turma) på 30 mann hver ble også organisert. Mens de nøytralt patruljerte palasset og betydelige bygninger, var de andre stasjonert i landsbyer rundt Roma. Disse individuelle kohortene utgjorde ingen trussel. Dette systemet ble radikalt endret med ankomsten av to pretorianer-prefekter i år 2 f.Kr., Q. Ostorius Scapula og Salvius Aper, selv om organiseringen og kommandostrukturen ble forbedret.

Augustus død 19. august år 14 markerte slutten på den rolige pretorianergarden, den eneste perioden som enheten ikke brukte sin militære styrke til å spille en rolle i Romas politikk for å styrke sin egen agenda. Augustus ble den eneste keiseren som hadde pretorianernes fullstendige lojalitet. Etter hans død tjente pretorianerne det som var til deres eget beste. Den ambisiøse prefekten Lucius Aelius Sejanus brakte livvakten fra deres italiske forlegninger inn i selve Roma. I år 23 overbeviste Sejanus Tiberius til å bygge Castra Praetoria (pretorianernes leir) rett utenfor Roma. En av disse kohortene holdt vakt ved keiserens palass. Dermed var hele livvakten til keiserens disposisjon, men herskerne var i samme grad i pretorianernes nåde. Dette kom til synet i 31 da Tiberius ble tvunget til å støttet seg til sin egen cohors praetoria mot tilhengerne til Sejanus. Pretorianergarden viste seg å være trofast mot den aldrende Tiberius, men deres potensielle politiske makt var tydelig.

På slagmarken var pretorianerne likeverdige med hvilken som helst formasjon i den romerske hær. De ble sjelden brukt i de tidlige styrene, men var ganske aktive innen 69. De kjempet godt i det første slaget om Bedriacum for Otho. Under Domitian og Trajan tok livvakten del i kriger fra Dacia til Mesopotamia, mens de tilbrakte år ved det donauske grenseområdet under Markus Aurelius. Gjennom det 3. århundret assisterte pretorianerne keiserne i forskjellige felttog.

Politisk innblanding[rediger | rediger kilde]

Etter at Sejanus døde begynte livvakten å spille en stadig økende og blodig rolle i riket. De myrdet keisere for den rette pengeprisen eller etter deres egen vilje, de trakasserte sine egne prefekter eller vendte seg mot folket i Roma. I 41 ble Caligula myrdet av konspiratører fra senatorenes klasse og fra livvakten. Pretorianerne plasserte Claudius på tronen og utfordret senatet til å motsette seg deres valg.

Mens livvakten hadde makt til å fjerne keisere, hadde den ingen rolle i styringsadministrasjonen, i motsetning til personellet i palasset, senatet og byråkratiet. Etter voldeligheter fulgte ofte hevnen til den nye herskeren. I 193 kjøpte Didius Julianus riket fra livvakten for en stor sum etter at livvakten auksjonerte det bort. Senere samme år marsjerte Septimius Severus inn i Roma, oppløste pretorianergarden og startet en ny formasjon fra sine egne legioner fra provinsen Pannonia. Selv Vespasian som støttet seg på de misfornøydde kohortene som ble sagt opp av Vitellius, reduserte i 69 deres antall da han overtok tronen. Uregjerlige folkemasser kjempet ofte med pretorianerne under styret til Maximinus Thrax i voldsomme gateslag.

Aurelian seilte i 271 østover for å knuse makten til Palmyra, Syria med en styrke sammensatt av enheter fra legionene, pretorianerkohorter og andre kavalerienheter. Palmyra ble enkelt beseiret. Dette førte til det ortodokse synet at Diokletian og hans kolleger opprettet sacer comitatus (felteskorten til keiserne) som inkluderte feltenheter som inneholdt en selektiv prosess, kommandostruktur og var modellert etter de gamle pretorianerkohortene, men som ikke bestod av en enhetlig sammensaetning og var mye større enn en pretorianerkohort.

Livvaktens senere år[rediger | rediger kilde]

Diokletian reduserte statusen til pretorianerne i 284. De skulle ikke lenger ta del i palasslivet, da Diokletian bodde i Nicomedia, rundt 100 km fra Bysantium i Lilleasia. To nye korps, juvianerne og herkulianerne (oppkalt etter gudene Juve, eller Jupiter, og Herkules som ble assosiert med den eldre og yngre keiser) erstattet pretorianerne som de personlige beskytterne av keiserne, en praksis som ble opprettholdt i tetrakiet. Da Diokletian trakk seg tilbake 1. mai 305 ser det ut til at Castra Praetoria huset en mindre romersk garnison.

Den siste delen av pretorianernes imperielle historie startet i 306 da Mexentius, sønn av den pensjonerte keiser Maximian, ble gjort til etterfølger. Troppene tok saken i egne hender og innsatte ham som keiser i Italia 28. oktober. Cæsar Flavius Valerius Severus forsøkte å oppløse livvakten på å ordre fra Galerius, men klarte bare å få resten av dem til å gjøre opprør og slutte seg til Maxentius. Da Konstantin den store fremtvang en siste konfrontasjon ved Milvianbroen under en invasjon av Italia i 312, utgjorde pretorianerkohortene mesteparten av hæren til Maxentius. Senere oppløste den seirende Konstantin pretorianergarden i Roma. Soldatene ble sendt til forskjellige hjørner av riket og Castra Praetoria ble revet. I over 300 år hadde de tjent riket og ødeleggelsen av deres festning signaliserte en ny imperiell tidsalder som gjorde slutt på pretorianerne.

Arven etter livgarden[rediger | rediger kilde]

Selv om dens navn har blitt synonymt med intriger, konspirasjoner, illojalitet og attentat, kan det argumenteres for at den de første to århundrene pretorianergarden eksisterte, var en positiv faktor i den romerske stat. I løpet av denne tiden fjernet den (eller tillot den fjernet) stort sett grusomme, svake og upopulære keisere mens den vanligvis støttet de rettferdige, sterke og populære.

Ved å beskytte disse monarkene, og dermed forlenge deres styre, og ved å holde folkemengden i Roma og senatet på plass, hjalp livgarden til med å gi riket hardt tiltrengt stabilitet som førte til perioden kjent som Pax Romana. Det var ikke før etter styret til Marcus Aurelius at livvakten begynte å forvitre til den hensynsløse, pengegriske og ustabile styrken som den er blitt berømt for. Men under Severanius-dynastiet og etterpå under krisen i det tredje århundret falt også legionene, senatet og keiserdømmet sammen med resten av det romerske styret inn i dekadense.

Pretoriansk prefekt, kommandant for garden, vokste i betydning i takt med garden. Da pretorianergardens makt ble brutt ble ikke denne tittelen avskaffet, men ble isteden omgjort til den høyeste stillingen i den sivile administrasjonen.

Forholdet mellom keiserne og deres livvakt[rediger | rediger kilde]

Keiser År Forhold til livvakten
Cæsar Augustus 27 f.Kr.14 Opprettet pretorianergarden, hadde deres fulle lojalitet
Tiberius 1437 Lot Sejanus få makt som styrkens prefekt.
Caligula 3741 Myrdet av livvakten.
Claudius 4154 Utropt til keiser av livvakten.
Nero 5468 Forlatt av livvakten.
Galba 6869 Myrdet av livvakten.
Otho 69 Ført til makten av livvakten.
Vitellius 69 Avsatt av livvakten, for så å bli henrettet.
Vespasian 6979 Reduserte størrelsen på livvakten etter seier i 69.
Titus 7981 Tjente som pretorianerprefekt, så som keiser.
Domitian 8196 Valget av ham var støttet av livvakten, men ble senere myrdet av sine prefekter.
Nerva 9698 Latterliggjort av livvakten og døde under en beleiring mot ham.
Trajan 98117
Hadrian 117138 Grunnla frumentarii
Antoninus Pius 138161
Marcus Aurelius 161180
Lucius Verus 161169
Commodus 180192 Myrdet av sin prefekt.
Pertinax 193 Myrdet av livvakten.
Didius Julianus 193 Kjøpte imperiet av livvakten.
Septimius Severus 193211 Oppløste livvakten og skapte en ny fra sine egne legioner.
Caracalla 211217 Myrdet i et komplott av sin prefekt, Macrinus
Macrinus 217218
Elagabalus 218222 Myrdet i Castra Praetoria av livvakten
Alexander Severus 222235 Ført til makten av livvakten.
Maximinus Thrax 235238
Gordian I 238
Gordian II 238
Balbinus 238 Myrdet av livvakten.
Pupienus 238 Myrdet av livvakten.
Gordian III 238244 Utropt til keiser av livvakten, men drept av sin prefekt, Filip Araberen.
Filip Araberen 244249
Decius 249251
Herennius Etruscus 251
Hostilian 251
Gallus 251253
Aemilian 253
Publius Licinius Valerianus 253260
Gallienus 260268
Claudius II 268270
Quintillus 270
Aurelian 270275 Myrdet av livvakten.
Marcus Claudius Tacitus 275276
Florian 276
Probus 276282 Myrdet av pretorianertropper etter et opprør.
Carus 282283
Carinus 283285
Numerian 283284
Diokletian 284305 Brøt effektivt makten til pretorianerne.
Maximianus 286305, 307308
Galerius 305311
Konstantius Chlorus 305306
Flavius Valerius Severus 306307
Maxentius 306312 Den siste keiser som ledet livvakten.
Konstantin den store 306337 Oppløste livvakten og ødela Castra Praetoria

Organisering og forhold i tjenesten[rediger | rediger kilde]

Pretorianergarden var ulike de regulære legionene til Romerriket selv om de hadde likheter. Deres ni (en mindre enn en legion) kohorter var større, betalingen og privilegiene var bedre og dens militære evner var pålitelige. De fikk også pengegaver kalt donativum fra keiserne. Pretorianerkohortene bestod totalt av 9000 menn, rekruttert fra legionene til den regulære hæren eller trukket fra de beste ungdommene i Etruria, Umbria og Latium (tre provinser i det sentrale Italia). Etterhvert som tiden gikk ble rekrutter hentet fra Makedonia, Hispania Baetica, Hispania Tarraconensis, Lusitania og Illyricum. Vitellius dannet en ny garde ut av de germanske legionene, mens Septimius Severus gjorde det samme med de pannoniske legionene. Han valgte også erstattere til enhetens rekker fra hele Romerriket.

Augustus sin tid (ca. år 5) bestod hver kohort av 1000 mann, men økte etter hvert til 1500 mann som var det høyeste antall en kohort hadde. Som med de regulære legionene var det faktiske antallet som var klar for tjeneste mye mindre. Tacitus rapporterte at antallet kohorter var øket til tolv i 47. I 69 ble det for en kort tid øket til seksten kohorter av Vitellius, men Vespasian reduserte det raskt til ni igjen. Til slutt ble antallet igjen øket til ti i 101 som resulterte i en styrke på 5000 soldater viss status som i det minste ble sett på som elite.

Treningen av garden var mer intens enn i legionene på grunn av mengden av fritid som var tilgjengelig når en kohort ikke var på post eller reiste med keiseren. Garden fulgte de samme retningslinjene som rådet ellers. Utstyr og våpen var også det samme med en betydelig forskjell: Spesielt dekorerte brystplater som var utmerket for parader og statsfunksjoner. Utsmykning av «månen og stjernene» og «skorpionen» ble særlig assosiert med pretorianerne. Dermed hadde garden to sett med utrustning, en for romersk tjeneste og en for felten.

  • Pretorianerne fikk betydelig høyere betaling enn andre romerske soldater i legionene på et system kjent som sesquiplex stipendum eller «betaling-og-en-halv». Dersom legionærene fikk 225 denarii, fikk garden 375. Domitian og Severus øket stipendum (betaling) til 1500 denarii, distribuert tre ganger i året i januar, mai og september.

Ved spesielle anledninger fikk de spesielle donativum fra keiseren.

En soldat i pretorianergarden fikk 20 000 sesterces (5000 denarii), en landgave og en diplomata påskrevet «til krigeren som modig og trofast fullførte sin tjeneste» når han trakk seg tilbake. Mange valgte å slutte seg til evocati, mens andre meldte seg til tjeneste på nytt i håp om å få ytterlige forfremmelser og andre mulige høyere posisjoner i den romerske stat.

Grader[rediger | rediger kilde]

Grader i pretorianergarden, i stigende orden
Milites Vanlige soldater
Immunes Etter fem år kunne disse soldatene tjene i Equites singulares (kavalerigrenen) eller som Speculatores (spesialagenter)
Principales Legionære administratorer
Evocati Etter 16 års tjeneste kunne en gi seg, men de fleste soldatene valgte å bli værende med denne ærerike enheten.
Centuriones Soldater som ble overført til pretorianergarden etter tjeneste i legionene.
Tribuni Disse offiserene som ledet en kohort kom også fra legionene og var vanligvis fra kavaleriet. Det var uvanlig at centurioner ble forfremmet til tribuner.
Procuratores En grad i kavaleriet.
Praefectus Den høyeste grad i pretorianergarden, leder av pretorianergarden.