Marcus Annæus Lucanus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Marcus Annæus Lucanus (født 3. november 39 e.Kr., død 30. april 65 e.Kr.), på engelsk kalt Lucan, var en romersk poet, en brorsønn til Neros fostersønn Seneca den yngre, født i Corduba i den romerske provinsen Hispania Baetica (dagens Spania). Til tross for hans korte liv er han sett på som en av de fremste forfatterne i sølvalderen i romerske litteraturen. Hans ungdom og den hurtigheten han framviste i komposisjon atskiller ham fra mange andre lyrikere.

Neros yndling[rediger | rediger kilde]

Han ble suksessfull under keiser Nero, og vant en pris for sin poesi i år 60 for improvisere Orpheus og Laudes Neronis ved quinquennial Neronia (en festival innstiftet av Nero). Hans uferdige epos Pharsalia (kalt Bellum civile i manuskripter), som fortalte om innbyrdeskrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius, fikk også stor hyllest. Pharsalia var kunstferdig i henhold til tiden og retorikkens krav, men skrevet med språklig mesterskap og original ved å gjengi den republikanske politikken i poetiske vendinger. Det var også servilt rosende overfor Nero.

Neros motstander[rediger | rediger kilde]

Ved et tidspunkt oppsto det en feide mellom keiseren og poeten. To svært forskjellige opptegnelser om hendelsene som har overlevd trivialiserer begge striden. I henhold til Tacitus ble Nero sjalu på Lucanus og forbød ham utgi sine dikt.[1] I henhold til Suetonius mistet Nero interessen av Lucanus og dikteren svarte med å skrive niddikt om Nero som keiseren valgte å overse.[2]

Andre verker peker derimot mot en mer alvorlig grunn for motsetningene. Verker av grammatikeren Vacca og poeten Statius synes å støtte påstanden at Lucanus skrev niddikt om keiseren. Vacca nevner at et av Lucanus’ verker hadde tittelen De Incendio Urbis (Om brenningen av byen).[3] Statius' ode til Lucanus nevner at dikteren beskrev «de unevnelige flammer som den kriminelle tyrannen lot flakke over Remus’ høyder»[4] I tillegg er de senere bøkene av Pharsalia, Bok IX, både mot imperiet og for republikken. Denne kritikken av Nero og keiserens autoritet kan ha vært den egentlige grunnen til sensuren av Lucanus.

Selvmord[rediger | rediger kilde]

I år 65 ble Lucanus med i konspirasjonen til Gaius Calpurnius Piso mot Nero. Hans påståtte forræderi ble oppdaget og han var forpliktet til å begå selvmord ved å åpne en blodåre, men ikke før han hadde tystet og kriminalisert sin mor og andre i håp om frigivelse. Han var da 26 år gammel[5]

Hans far var innblandet i fordømmelsen, hans mor flyktet og hans enke Polla Argentaria overlevde ved å bli beskyttet av dikteren Statius under keiser Domitian. Lucanus’ fødselsdag ble æret ved en festival etter hans død, og et dikt som ble adressert til hans enke ved disse anledningene og som omhandlet dikterens verker og karriere er fortsatt bevart.[6]

Ufullført hovedverk[rediger | rediger kilde]

Lucanus’ episke dikt var fortsatt ikke fullført ved hans død, og dets ustelte tilstand er reflektert i dets 400 komplette og ikke komplette manuskriptkopier. Som A. E. Housman har slått fast i forordet til dennes utgave i 1926, «manuskriptene grupperer seg ikke i familier, men i fraksjoner, deres avvik og enigheter er midlertidig og forbigående (...) og den sanne skillelinjen er mellom variantene i seg selv, og ikke mellom manuskriptene som tilbyr dem».

Pharsalia ble feiret i middelalderen. Dante nevner Lucanus to ganger:

Hans verker hadde en enorm innflytelse på dramaet og poesien på 1700-tallet. Shelley, Southey og Macaulay priser alle hans poesi.

Verker[rediger | rediger kilde]

I henhold til Vacca og Statius besto Lucanus’ verker av:

Overlevende verker:

Ofte tilskrevet Lucanus (men også til andre):

  • Laus Pisonis (Hyllingen av Piso), et panegyrisk dikt om et medlem Piso-familien

Tapte verker:

  • Catachthonion
  • Iliacon fra den trojanske syklusen
  • Epigrammata
  • Adlocutio ad Pollam
  • Silvae
  • Saturnalia
  • Medea
  • Salticae Fabulae
  • Laudes Neronis, en hylling av Nero
  • Orpheus
  • Prosa oratio in Octavium Sagittam
  • Epistulae ex Campania
  • De Incendio Urbis, om brenningen av Roma i 64, muligens beskylder det Nero for brannstiftingen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tacitus, Annals XV.49
  2. ^ Suetonius, Lives of the Poets Life of Lucanus
  3. ^ Vacca, Life of Lucanus
  4. ^ Statius, Silvae II.vii
  5. ^ I henhold til Heggelund, Breitholtz: Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979. Side 83.
  6. ^ Statius's Silvae, ii.7, under tittelen Genethliacon Lucani

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]