Marcus Licinius Crassus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Byste av Crassus i København.

Marcus Licinius Crassus (latin M·LICINIVS·P·F·P·N·CRASSVS, 105 f.Kr.- 53 f.Kr.) var en romersk general og politiker, mest kjent for å ha slått ned slaveopprøret til Spartacus og sin delaktighet i det første triumvirat sammen med Cæsar og Pompeius. Crassus ble drept i slaget ved Carrhae, under et felttog mot parterne i Syria.

Som sønnesønn av Lucius Licinius Crassus og sønn av Publius Licinius Crassus, begge tidligere konsuler, var han av god familie og bestemt for en karriere i det offentlige. Som ung mann måtte han på grunn av gale politiske tilhørsforhold gå i dekning seg i Spania for tilhengerne av Marius og Cinna. Under Sulla fikk han så oppreisning og en militærpost.

Senere ga han seg i kast med å handle i fast eiendom og kjøpte besittelser som hadde tilhørt ofrene for proskripsjonene. Han sies å ha benyttet særdeles lyssky metoder, deriblant ildspåsettelse, for å tvinge folk til å betale for hans private brannvesen.

Crassus gjorde seg for alvor kjent da han stoppet det store slaveopprøret under Spartacus i 71 f.Kr. Det var Crassus som beordret korsfestelsen av 6000 overlevende opprørere langs Via Appia.

I år 70 f.Kr. var Crassus konsul sammen med Gnaeus Pompeius. Senere, og mens Pompeius var i Asia for å bekjempe Mithridates av Pontus, bygget Crassus ut sitt eget maktapparat i Roma. Ryktet sa at Crassus var involvert i Catilinas sammensvergelse, men fikk kalde føtter og lekket opplysninger til Marcus Tullius Cicero.

I år 60 f.Kr. dannet Crassus med Cæsar og Pompeius det første triumvirat. De tre mennenes samarbeid var aldri riktig preget av noen gjensidig sympati.

Cæsars suksess med erobringen av Gallia lokket likevel Crassus til å forsøke noe tilsvarende. I likhet med Cæsar besluttet han å søke en provins hvor han kunne føre en erobringskrig fra. I motsetning til Cæsars base i det sydlige Gallia var hans valg av stillingen som prokonsul i Syria ikke så heldig.

I år 53 f.Kr. innledet han mot senatets vilje krig mot partherne. Selv om hans innledende manøvrer gikk godt, ble han med sine legioner ført i bakhold, og måtte trekke seg tilbake til den lille byen Carrhae. Her ble han mot sin vilje og av sine egne menn tvunget til å forhandle med parthernes leder. Igjen ble Crassus forrådt. Han ble slått ihjel, og hodet hans ble hugget av. Hodet og den ene hånden ble sendt til Armenia, hvor de ble brukt som teaterrekvisitter i en oppførelse av Euripides' Bacchae til ære for parthernes konge Orodes.

De standarter som Crassus mistet i Parthia, ble senere erobret tilbake av keiser Augustus, noe han regnet som sin største triumf noensinne.


Forgjengere:
 Publius Cornelius Lentulus Sura 
 Gnaeus Aufidius Orestes 
Romersk konsul

Medkonsul:  Gnaeus Pompeius Magnus
Etterfølgere:
 Quintus Caecilius Metellus Creticus 
 Quintus Hortensius 
Forgjengere:
 Gnaeus Cornelius Lentulus Marcellinus 
 Lucius Marcius Philippus 
Romersk konsul

Medkonsul:  Gnaeus Pompeius Magnus
Etterfølgere:
 Appius Claudius Pulcher 
 Lucius Domitius Ahenobarbus