Marcus Antonius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Legatus
Marcus Antonius
M•ANTONIVS•M•F•M•N
LegatusMarcus AntoniusM•ANTONIVS•M•F•M•N
Byste av Antonius
Født 14. januar 83 f.Kr.
Roma,
Den romerske republikk
Død 1. august 30 f.Kr.
Alexandria,
Ptolemeiske Egypt
Troskap Roman Military banner.svg Den romerske republikk
Tjenestetid 54 f.Kr. - 30 f.Kr.
Rang General
Kommandoer Romerske hær
Militære slag Gallerkrigen
Cæsars borgerkrig
*Slaget ved Farsalos
Romersk-partiske kriger
Antonius' partiske krig
*Slaget ved Mutina
Liberatornes' borgerkrig
*Slaget ved Filippi
Borgerkrigen mellom Antonius og Oktavian
*Slaget ved Actium
Senere arbeid Konsul av den romerske republikk 44 f.Kr. og 34 f.Kr. Magister equitum, Kvestor, Augur, Tribun

Marcus Antonius (latin: M•ANTONIVS•M•F•M•N[1]) (14. januar 83 f.Kr.1. august 30 f.Kr.) var en romersk politiker og general. Etter at Julius Cæsar ble myrdet, allierte Antonius seg med Cæsars grandnevø Octavian (den senere Augustus) og Lepidus i sammenslutningen som kalles det annet romerske triumvirat. Alliansen opphørte i 33 f.Kr.. Uenigheten mellom Antonius og Octavian brøt ut i borgerkrig i 31 f.Kr., den siste krigen under den romerske republikk. Antonius ble beseiret i slaget ved Actium i 31 f.Kr. og i et kortvarig slag på land ved Alexandria. Både Antonius og hans elskerinne, den egyptiske dronning Kleopatra, begikk selvmord kort tid etter. Antonius' karriere og nederlag hadde betydning for Romas endring fra republikk til keiserdømme.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Som medlem av familien Antonia (gens) ble Marcus Antonius født vinteren 87-86 f.Kr., eller så sent som i 83 f.Kr., basert på Plutarks nedtegnelser av to tradisjoner for hans alder ved hans død i 30 f.Kr.[2] Dagen og måneden for hans fødsel er sikkert attestert til 14. januar.[3] Han var homonym, det vil si hadde samme navn som sin far, og var således sannsynlig eldste sønn av Marcus Antonius Creticus, pretor 74 f.Kr., og sønnesønn av den store retorikeren Marcus Antonius Orator, konsul 99 f.Kr., censor 97-96 f.Kr., som ble myrdet og halshugd under terroren vinteren 87-86 f.Kr.

Illustrasjon av den unge Antonius. tegning etter skuespilleren Alexander Barthels i rollen som Antonius.

Hans mor Julia Antonia (tidligere Julia Cæsaris) var en datter av Lucius Cæsar (konsul 90 f.Kr., censor 89 f.Kr.), et annet offer under terroren som ble myrdet sammen med Antonius Orator. På sin mors side var Antonius en fjern slektning av Julius Cæsar. Antonius' far døde i 71 f.Kr. mens han bekjempet pirater i Middelhavet, og Julia giftet seg på nytt med Publius Lentulus (Sura) (konsul i 71 f.Kr.), en framstående patrisisk politiker og var med på å lede den berømte Catilina-konspirasjonen hvor han måtte bøte livet i 63 f.Kr..

Antonius hadde to yngre brødre, Gaius, pretor 44 f.Kr., som ble født en gang rundt 84 f.Kr., og Lucius, kvestor i 50 f.Kr., konsul i 41 f.Kr., født i 81 f.Kr. eller tidligere. Det kompatible i deres fødselsdato med en eldste bror født i 83 f.Kr. indikerer at tradisjonen som gjør Marcus til 53 år ved sin død vanskelig.

I henhold til autoriteter som Plutark tilbrakte Marcus Antonius sin ungdom med rangling i Romas gater sammen med sine brødre og venne, mest kjent er Gaius Scribonius Curio (tribun 50 f.Kr.), og han kom til å gifte seg med dennes hustru Fulvia et år eller så etter Curios død i 49 f.Kr. Plutark skrev at før Marcus ble 20 år gammel hadde han allerede fått en gjeld på opp til 250 talenter,[4] noe som tilsvarer rundt 5 millioner US doller i dagens penger.[5]

Etter denne periode med ansvarløshet måtte han flykte til Hellas for å unnslippe sine kreditorer. I Hellas gjorde han det som mange unge, velstående romere gjorde, han studerte retorikk, noe som var av største betydning for en som søkte en politisk karriere. Etter en tid i Athen ble han tilkalt av Aulus Gabinius, prokonsul av Syria, for å delta i et hærtokt mot Aristobulus II av Judea, og i støtte av kong Ptolemaios XII av Egypt. I denne krigen fikk Antonius demonstrert sin dyktighet som kommandant av kavaleriet og viste seg fram med kraft og tapperhet. Antonius liv var en blanding av enestående militært mot og tapperhet som det var like preget av forbausende skjørlevnet. På tilsvarende vis har Plutark merket seg at hans sjenerøsitet bidro til å løfte ham opp til maktens tinder, var han likeledes begrenset av sine tallrike mangler.[6]

Cæsars høyre hånd[rediger | rediger kilde]

Statue av Cæsar foran parlamentsbygningen i Wien

I 54 f.Kr. ble Antonius stabsoffiser i Julius Cæsars hæravdelinger i Gallia og Germania. Han viste seg igjen som en dyktig militær leder i Gallerkrigene, men hans lunefulle personlighet skapte friksjoner. Antonius og Cæsar var gode venner foruten også å være nære slektninger. Antonius gjorde seg alltid tilgjengelig for å støtte Cæsar på å utføre dennes militære hærtokter.

Opphevet ved Cæsars innflytelse til posisjonene som kvestor, augur og tribun for plebeierne (50 f.Kr.) støttet hans sin beskytters sak med stor energi. Cæsars to prokonsulerkommandoer i løpet av ti år gikk ut i 50 f.Kr., og han ønsket å dra tilbake til Roma for å bli valgt til konsul, men motstand fra den konservative fraksjonen i det romerske senatet, ledet av Pompeius, krevde at Cæsar gikk av som prokonsul og gi fra seg kommandoen av sin hær før han kunne få tillatelse å søke gjenvalg.

Det var noe Cæsar ikke kunne gjøre, en slik handling vil i det minste midlertidig gjøre ham til en privat borger og derfor åpne for at han kunne bli rettsforfulgt for sine handlinger som prokonsul. Det ville også plassere ham hjelpeløs overfor Pompeius' soldater. For å forhindre dette bestakk Cæsar tribunen Curio til å bruke sitt veto for å forhindre en bestemmelse i senatet som ville frata ham sine soldater og kommando. Deretter sikret han seg at Antonius ble valgt til tribun for den neste perioden. Som tribun benyttet Antonius seg deretter av sin rett til nedlegge veto med det mål å forhindre at senatet vedtok krigsrett mot vetoet, og ble voldelig utvist fra senatet sammen med Cassius, også tribun og en støttespiller for Cæsar.

Medaljong med Antonius' profil.

Cæsar krysset elven Rubicon med sin hær da han hørte hva som hadde skjedd og med det begynte han den republikanske borgerkrigen. Antonius forlot Roma og slo seg sammen med Cæsar og hans hær ved Ariminium. Cæsar presenterte ham for sine soldater mens han fortsatt var blodig og med sårmerker etter slag som et eksempel på de ulovligheter hans motstandere drev med, og som et casus belli. Tribunene for plebeierne var ment å være urørbare og deres veto umistelige i henhold til romersk mos maiorum. Antonius kommanderte soldatene i Italia mens Cæsar dro til Spania og knuste Pompeius' legioner der. Antonius ledet hærforsterkningene til Hellas før han kommanderte høyre ving av Cæsars hær ved Farsalos.[7]

Da Cæsar ble romersk diktator for andre gang, ble Antonius gjort til magister equitum («herre over hestene»), diktatorens hovedoffiser, og i denne egenskapen ble han i Italia som halvøyas administrator i 47 f.Kr. mens Cæsar bekjempet de siste av slekten til Pompeius som hadde søkt tilflukt i provinsen Afrika. Antonius' egenskaper som administrator var langt svakere enn hans evner som general, og han benyttet seg av de mest overdrevne virkemidler, i henhold Cicero slik denne framstilte det i sitt verk Philippicae. I 46 f.Kr. synes det som om Antonius ble fornærmet ettersom Cæsar insisterte på betaling for de eiendommer som hadde tilhørt Pompeius og som han angivelig hadde kjøpt, men faktisk bare hadde lagt beslag på. Konflikt oppstod, og som ved andre anledninger forsøkte Antonius å løse den med vold. Hundrevis av borgere ble drept, og Roma selv lå på kanten av kaos. Cæsar var svært lite begeistret med hele affæren og fjernet Antonius fra alle formelle politiske posisjoner. De to mennene så hverandre ikke på to år. Den kjølige adskillelsen ble dog ikke varig, og Antonius møtte diktatoren ved Narbo (i dag Narbonne) i 45 f.Kr. og avviste forslaget fra Gaius Trebonius om å bli med i konspirasjonen mot Cæsar som allerede var i oppløp. Forsoningen kom i 44 f.Kr. da Antonius ble som partner for Cæsars femte tid som konsul.

Uansett hvilke konflikter som eksisterte mellom de to menn, forble Antonius trofast til Cæsar, men det er verd å nevne at i henhold til Plutark i paragraf 13 hadde Trebonius betraktet ham som «ikke påtrengende og forsiktig»... Antonius hadde forstå hans hentydninger, men gitt oppmuntringer og heller ikke rapportert samtalen til Cæsar. Den 15. februar 44 f.Kr. i løpet av festivalen Lupercalia hadde Antonius offentlig tilbudt Cæsar et diadem, en form for krans, og som ble oppfattet som et symbol for en konge. Da Cæsar ikke tok imot den hadde han demonstrert at han ikke hadde til hensikt å ta tronen som konge.

Mordet på Cæsar, maleri av Vincenzo Camuccini (1771–1844)
Mordet på Cæsar, maleri av Carl Theodor von Piloty (1826–1886)

Den 14. mars 44 f.Kr. ble Antonius alarmert da han ble fortalte at gudene ville slå Cæsar ned.[8] Den neste dagen, den 15. mars 44 f.Kr. (Idus Martiæ) dro han ned for å advare Cæsar, men de sammensvorne nådde fram til Cæsar først og myrdet ham, og da Cæsar sank sammen ved foten av en statue, skal han ha tatt imot 23 dolkestikk. I det opprør og uro som fulgte hendelsen, skal Antonius ha rømt fra Roma forkledd som en slave i frykt for at mordet ville føre til en massakre av Cæsars tilhengere. Da dette ikke skjedde, reiste han snart tilbake til Roma, diskuterte en våpenhvile med attentatmennenes fraksjon, og for en tid synes det som om Antonius, som konsul, søkte fred og en avslutning på den politiske spenningen. Etter en tale av Cicero i senatet ble det enighet om å gi amnesti til dem som hadde deltatt i mordet.

Ved Cæsars gravferd var det naturlig at Antonius, som Cæsars høyre hånd, medkonsul og fetter, holdt gravtalen. I sin tale kom han med beskyldninger om mord og sørget således for et endelig brudd med konspiratørene. Med adskillig talent for retorisk og dramatisk innlevelse grep han togaen fra Cæsars lik og viste fram til stikksårene, pekte mot hver av dem og navnga gjerningsmennene, og lyste skam over dem. Under gravtalen leste han også opp Cæsars testamente hvor Cæsar etterlot det meste av sin rikdom til folket i Roma og demonstrerte således, i motsetningen til hva konspiratørene hadde hevdet, at Cæsar absolutt ikke hadde til hensikt å danne et kongelig dynasti. Folkemeningens mening snudde, og den samme natten ble husene til de som var knyttet til mordet på Cæsar angrepet, og konspiratørene ble nødt til å flykte for livet.

Statens fiende og triumvirat[rediger | rediger kilde]

Romersk aureus som bærer portrettene av Antonius (venstre) og Octavian (høyre). Myntet i 41 f.Kr., denne myntet ble utstedt for å feire etableringen av Det andre triumvirat bestående av Antonius, Octavian og Lepidus i 43 f.Kr. Begge sider har inskripsjonen «III VIR R P C», i betydningen «En av Tre Menn for Reguleringen av Republikken».[9]

Antonius, etterlatt som enekonsul, omga seg med en livvakt fra Cæsars veteraner og tvang senatet til å overføre ham til provinsen Gallia Cisalpina i dagens nordlige Italia som til da hadde vært blitt administrert av Decimus Junius Brutus Albinus, en av konspiratørene. Brutus nektet å overgi provinsen, og Antonius dro ut for å angripe ham i begynnelsen av 43 f.Kr. Han beleiret Brutus ved Mutina (dagens Modena). Oppmuntret av Cicero sa senatet opp Antonius og i januar 43 f.Kr. ga de Octavian imperium (kommanderende makt), og som ga ham lovlig kommando over hæren og sendte ham, sammen med Aulus Hirtius og Gaius Vibius Pansa Caetronianus, konsuler for 43 f.Kr.. for avløse beleiringen. I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slaget ved Forum Gallorum og Mutina, noe som tvang ham til å trekke seg ut av Gallia Cisalpina. Hos Octavian ble begge de nevnte konsulene drept og etterlot ham med enekommando over hæren.

Da de fikk vite at Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius samlet sammen en hær for å kunne marsjere mot Roma, gikk Antonius, Octavian og Marcus Aemilius Lepidus sammen i en allianse, som historikerne kaller for Det andre triumvirat, for å stoppe Cæsars attentatmenn. Brutus og Cassius ble beseiret av Antonius og Octavian i slaget ved Filippi i nordlige Hellas i oktober 42 f.Kr. Etter slaget ble det gjort en ny avtale mellom medlemmene av triumviratet: mens Octavian dro tilbake til Roma dro Antonius videre for å styre over de østlige provinsene, mens Lepidus dro for å styre Hispania og provinsen Afrika. Triumviratets fiender ble underkastet proskripsjon, inkludert Antonius erkefiende Cicero som ble drept den 7. desember 43 f.Kr.

Antonius og Kleopatra[rediger | rediger kilde]

Antonius stevnet Kleopatra til Tarsus i oktober 41 f.Kr. hvor de dannet en allianse og ble samtidig elskere. Antonius reiste tilbake til Alexandria sammen med henne og han tilbrakte vinteren 41-40 f.Kr. der. Våren 40 f.Kr. ble han tvunget til å returnere til Roma etter å ha fått høre at hans hustru Fulvia var involvert i en strid med Octavian på hans vegne. Mens han var på reise til Sikyon i Hellas, hvor hustruen var blitt sendt i eksil, døde hun. Antonius fikk inngått fred med Octavian i september 40 f.Kr. og den ble beseglet ved at han giftet seg med Octavians søster Octavia Minor.

Det partiske rike hadde støttet Brutus og Cassius i borgerkrigen, og hadde sendt soldater som kjempet sammen med dem i slaget ved Filippi. Etter at Antonius og Octavian invaderte Partia romersk territorium, okkuperte Syria, dro videre inn i Lilleasia og satte inn Antigonos Mattathias som deres marionettkonge i Judea som erstatning for den pro-romerske Johannes Hyrcanus II. Antonius sendte sin general Ventidius for å slå invasjonen tilbake. Ventidius vant en rekke seire mot partierne, drepte kronprinsen Pacorus og forviste dem fra de romerske områdene de hadde invadert. Antonius planla nå å gjøre gjengjelde ved å invadere Partia, og sikret seg en enighet med Octavian for at han skulle støtte ham med ekstra tropper for hans hærtokt. Med denne militære hensikten seilte Antonius til Hellas med Octavia og hvor han oppførte seg på særlig vis, og tok attributtene til den greske gud Dionysos i 39 f.Kr. Derimot førte opprøret på Sicilia ved Sextus Pompeius, den siste av Pompeiusene, til at hæren som var lovet Antonius ble holdt igjen i Italia. Da planene hans ble forstyrret havnet Antonius igjen i krangel med Octavian. Med hjelp fra Octavia ble en ny avtale inngått i Tarentum i 38 f.Kr. Triumviratet ble fornyet for en periode av fem år (med avslutning i år 33 f.Kr.) og Octavian lovte igjen å sende legioner til Østen.

Antonius og Kleopatra, maleri av Lawrence Alma-Tadema (1883)

Antonius var forlengst blitt skeptisk til Octavian og tvilte på om den andre virkelig kom til å støtte ham i krigen mot Paria. Han etterlot seg Octavia gravid med deres andre barn Antonia i Roma og seilte til Alexandria hvor han forventet finansiering fra Kleopatra, mor til hans tvillinger. Dronningen av Egypt lånte ham de penger han trengte for å finansiere hæren, og etter å ha gjenerobret Jerusalem og de omliggende områdene i 37 f.Kr. satte han Herodes som sin underkonge i Judea, og som således erstattet Antigonos som var plassert av Partia. Deretter invaderte han partiske område med en hær bestående av rundt 100 000 romerske og allierte soldater, men hærtoktet ble en katastrofe. Etter nederlag i slag, desertering av hans armenske allierte og at han feilet i å erobre partisk skanser ble han tvunget til å trekke seg tilbake. Hans hær ble ytterligere redusert ved de vansker og strabaser som reisen gjennom Armenia midt på vinteren innebar, og han tapte mer enn en fjerdedel av sin styrke.

I mellomtiden var triumviratet i Roma blitt avviklet. Octavian tvang Lepidus til å gå. Alene ved makten fridde Octavian til det tradisjonelle republikanske aristokratiet og fikk dem over på sin side. Han giftet seg med Livia, datter av Drusus, og gikk deretter til muntlig angrep på Antonius. Han argumenterte at Antonius var en mann med lav moral som hadde etterlatt sin trofaste hustru i Roma med sitt kommende barn og isteden var han sammen med den promiskuøse dronningen av Egypt. Antonius ble anklaget for det meste, men hovedsakelig for «å gå innfødt», en utilgivelig synd for stolte romere. Flere ganger ble Antonius hjemkalt til Roma, men han forble likevel i Alexandria sammen med Kleopatra.

Igjen ved hjelp av egyptiske penger invaderte Antonius Armenia, denne gangen med hell. Da han kom tilbake ble det satt opp en etterligning av en romersk triumf for å feire i Alexandrias gater. Paraden gjennom byen var en pastisj av Romas viktigste militære feiring. For finalen var hele byen samlet for å høre et særdeles betydningsfull uttalelse. Omgitt av Kleopatra og hennes barn uttalte Antonius at han avsluttet sin allianse med Octavian. Han fordelte kongedømmene mellom sine barn: Alexander Helios ble navngitt som konge av Armenia, Media og Partia (sistnevnte var strengt talt ikke erobret eller underlagt av Roma), hans tvillingsøster Selene fikk Kyrenaika og Libya, og unge Ptolemaios Philadelphus ble belønnet med Syria og Kilikia. Samtidig ble Kleopatra proklamert som «dronning av konger og dronning av Egypt», og for hersker sammen med Cæsarion, Julius Cæsars sønn med Kleopatra, som fikk tittelen «konge av konger og konge av Egypt». Viktigst av alt, Cæsarion ble erklært som den legitime sønn og arving av Cæsar. Disse proklamasjonene ble kjent som Donasjonene i Alexandria, og førte til et avgjørende brudd i Antonius' forhold til Roma.

Kleopatras bankett, maleri av Giovanni Antonio Tiepolo 1743-1744.

Mens fordelingen av nasjoner blant Kleopatras barn knapt var en forsonende handling, innebar det ikke noen umiddelbar trussel overfor Octavians posisjon. Langt farligere var anerkjennelsen av Cæsarion som legitim sønn og arving til Cæsars navn. Octavians maktbase var nettopp den makten som lå i at han selv bar Cæsars navn. Å oppleve denne posisjonen angrepet av et barn født av den rikeste kvinnen i verden rundt Middelhavet var noe Octavian ikke kunne akseptere. Triumviratet utløp den siste dagen av året 33 f.Kr. og ble ikke fornyet. En ny borgerkrig mellom to romerske ledere var påbegynt.

I løpet av årene 33 og 32 f.Kr. ble det utkjempet en propagandakrig i Romas politiske arena med beskyldninger som gikk begge veger. Antonius, mens han fortsatt oppholdt seg i Egypt, lot seg skille fra Octavia og anklaget Octavian for å være en sosial oppkomling som hadde ranet til seg makten ved å forfalske adopsjonspapirene til Cæsar. Octavian svarte med beskyldninger om forræderi: å ulovlig holde på provinser som skulle ha blitt gitt til andre menn ved loddtrekning slik Romas tradisjon krevde, og for å gå i krig med andre nasjoner (Armenia og Partia) uten tillatelse fra senatet. Antonius ble også holdt ansvarlig for henrettelsen av Sextus Pompeius uten rettssak. I år 32 f.Kr. fratok senatet all formell makt fra Antonius og erklærte krig mot Kleopatra – ikke Antonius, ettersom Octavian ikke ønsket å vise fram sin rolle i videreføringen av Romas dødbringende blodbad. Begge konsuler, Gnaeus Domitius Ahenobarbus og Gaius Sosius, og en tredjedel av senatet forlot Roma å møte Antonius og Kleopatra i Hellas.

Slaget ved Actium, maleri av Lorenzo Castro, 1672.

I 31 f.Kr. brøt krigen ut. Octavians lojale og talentfulle general Marcus Vipsanius Agrippa erobret den greske byen og marinehavnen Methone som var lojal til Antonius. Octavians store popularitet blant legionene sikret avhopping til hans side fra provinsene Kyrenaika og Hellas. Den 2. september tok sjøslaget ved Actium sted. Kleopatra var tilstede med egen flåte, men da hun så at de dårlig utrustede og bemannede skipene til Antonius var i ferd med å tape for romernes overlegne fartøyer, flyktet hun tilbake til Egypt. Antonius forlot slaget da for å følge henne.

Octavian som var nær absolutt makt hadde ikke til hensikt å la dem slippe unna. I august 30 f.Kr. invaderte han Egypt med støtte fra Agrippa. Med intet sted å rømme til begikk Antonius selvmord ved stikke seg med sverdet i misforståelse å tro at Kleopatra allerede hadde gjort det samme. Da han fant ut at Kleopatra fortsatt levde, ble han fraktet til henne og han døde i hennes armer. Kleopatra fikk tillatelse til å utføre Antonius' gravritualer etter at hun hadde blitt tatt til fange av Octavian. Da hun forsto at Octavian hadde til hensikt å føre henne til Roma i triumf som krigsfange gjorde hun flere forsøk på ta livet sitt og greide det til sist i midten av august. Octavian fikk Cæsarion myrdet, men han sparte Antonius' barn som Kleopatra hadde født, men de måtte paradere i Romas gater. Antonius' barn med Octavia ble også spart, det samme ble også hans andre sønn Iullus Antonius, men hans eldste sønn Marcus Antonius Antyllus ble drept av Octavians menn mens han ba for sitt liv i Cæsarium i Alexandria.

Ettervirkning og arv[rediger | rediger kilde]

Ciceros sønn, Cicero Minor, som selv hadde deltatt på Octavians side i slaget ved Actium,[10] annonserte Antonius' død for det romerske senatet. Antonius' æresbevisninger ble tilbakekalt og opphevet og hans statuser fjernet. Cicero fikk også gjennom den bestemmelse at ingen medlem av familien Antonii kunne noen gang bære navnet Marcus igjen. «På denne måten har Himmelen betrodd familien til Cicero de siste handlinger i straffen av Antonius».[11]

Med Antonius død ble Octavian ubestridt enehersker av Roma. I de neste årene greide Octavian, som ble kjent som Augustus etter år 27 f.Kr., å samle i sin person all administrativ, politisk og militære posisjoner. Da Augustus døde i 14 f.Kr. ble hans politisk makt gitt videre til hans adopterte sønn Tiberius, og det romerske principatet hadde begynt.

I Cæsars vekst mot makt og den påfølgende borgerkrigen mellom to av hans mektigste motstandere ble troverdigheten til det romerske oligarki effektivt avsluttet som en regjeringsmakt og sikret at all framtidige maktkamper ville sentrere seg mellom to eller flere enkeltpersoner som vil ta eneveldig makt over regjeringen, framfor for et enkeltindivid i konflikt med senatet. Således ble Antonius, som Cæsars høyre hånd og som den ene av to menn som ble forent som en følge av mordet på Cæsar, ble den ene av tre menn som ble hovedsakelig ansvarlig for at den romerske republikken endte.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Antonius hadde blitt gift etter hverandre til Fadia, Antonia, Fulvia, Octavia og Kleopatra, og etterlot seg en rekke barn. Via sine døtre med Octavia ble han stamfar til de romerske keiserne Caligula, Claudius og Nero.

  1. Gift med Fadia, en datter av en frigitt mann (tidligere slave). I henhold til Cicero fødte Fadia flere barn. Ingenting er kjent om Fabia eller deres barn. Cicero er den eneste romerske kilden som nevner Antonius' første hustru.
  2. Gift med Antonia Hybrida Minor, sin kusine på farsiden. I henhold til Plutark kastet Antonius henne ut av sitt hus i Roma på grunn at hun hadde gått til sengs med en venn, tribunen Publius Cornelius Dolabella. Dette skjedde i 47 f.Kr. og Antonius lot seg skille fra henne. Med Antonia fikk han en datter:
  3. Gift med Fulvia, som han fikk to sønner med:
  4. Gift med Octavia Minor, søster av Octavian, senere Augustus; de fikk to døtre:
  5. Barn med dronning Kleopatra av Egypt , tidligere elsker av Julius Cæsar:

Via sine yngste døtre ble Antonius stamfar til det meste av Julo-claudiske dynasti, den familien som han hadde kjempet uten hell med å beseire. Via sin eldste datter ble han stamfar til en lang rekke med konger og medherskere av Det bosporanske rike, en av de mest varige av de romerske klientstatene, foruten også herskere og medlem av kongefamiliene til en rekke andre romerske klientstater. Via hans døtre med Kleopatra ble Antonius stamfar til den kongelige familie i Mauretania, en annen romersk klientkongedømme, og via hans eneste overlevende sønn, Iullus, ble han stamfar til en rekke berømte romerske politikere og statsmenn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marcus Antonius Marci Filius Marci Nepos; på norsk, «Marcus Antonius, sønn av Marcus, sønnesønn av Marcus».
  2. ^ Plutarch (Plutark): Life of Antony 86.8
  3. ^ Suerbaum, W.: Chiron 10 (1980), 327-334
  4. ^ Plutarch: Anthony
  5. ^ En talent hadde en oppkjøpsverdi på rundt $20 000, se Thayers note til Plutarks tekst. En talent representerte ni års lønn for en håndverker, se Darel Tai Engen: The Economy of Ancient Greece
  6. ^ Plutarch: The Parallel Lives. The Life of Antony, Chapter 4, Verse 3
  7. ^ Battle of Pharsalus (48 BCE), Livius.org
  8. ^ Marcus Antonius, The Roman World: «...was alarmed by a talk he had with a Senator named Casca, who told him the gods would make a strike against Caesar in the Roman Forum.»
  9. ^ Sear, David R.: «Common Legend Abbreviations On Roman Coins»
  10. ^ Haskell, H.J. (1964): This was Cicero, ss. 103-104.
  11. ^ Plutarch: Fall of the Roman Republic. London: Penguin Classics, 1958.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  • Babcock, C.L. (1965): «The early career of Fulvia» i: American Journal of Philology 86: 1–32.
  • Charlesworth, M. P.; Tarn, W. W. (1965): Octavian, Antony, and Cleopatra. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Gowing, Alain M. (1992): The Triumviral Narratives of Appian and Cassius Dio. Michigan Monographs in Classical Antiquity. Ann Arbor: University of Michigan Press.
  • Huzar, Eleanor G. (1978): Mark Antony: A Biography. Minneapolis: University of Minnesota Press.
  • Jones, A.M.H. (1938): The Herods of Judaea. Oxford: Clarendon Press.
  • Lindsay, Jack (1936): Marc Antony, His World and His Contemporaries. London: G. Routledge & Sons.
  • Plutarch (1988). Pelling, C.B.R.. red.: Life of Antony. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521240662.
  • Southern, Pat (1998): Mark Antony. Stroud: Tempus Publishing. ISBN 0-7524-1406-2.
  • Syme, R. (1939): The Roman Revolution. Oxford: Clarendon.
  • Weigall, Arthur (1931): The Life and Times of Marc Antony. New York: G.P. Putnam and Son's.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Marcus Antonius – bilder, video eller lyd