Aineias

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aineias
Aineias
Aineias' flukt fra Troja, bærer sin gamle far og leier sin lille sønn, fulgt av hustruen Kreousa. Maleri av Pompeo Batoni, ca. 1750
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas og Roma
Originalt navn Αινείας
Foreldre Ankises og Afrodite (Venus (gudinne)
Make 1) Kreousa
2) Lavinia
Barn Askanios
Bosted Troja
Tekster Homer
Vergil
Hyginus
Ovid
I andre mytologier romersk mytologi

Aineias eller Æneas (gresk: Αινείας, Aineías; muligens avledet fra gresk αἰνή, «lovpriset») var i henhold til gresk-romersk mytologi en trojansk helt, sønn av Ankises og gudinnen Afrodite (Venus i romerske kilder). Hans far var også tremenning til kong Priamos av Troja. Den romerske forfatteren Vergil gjorde Aineias til en hovedperson sitt store epos Æneiden, skrevet i tidsrommet 70-19 f.Kr. og etter mønster av Homers Iliaden, hvor Aineias også figurer. På samme måte som Iliaden var grekernes store nasjonalepos, var Æneiden ment å være romernes. I diktverket fortelles det om Aineias flukt fra fødebyen etter byens fall og ødeleggelse ved Trojakrigens slutt, hans reise fram til Italia hvor han grunnlegger det som blir Roma og blir byens mytiske opphav ved å være stamfar til Romulus og Remus. Aineias er Romas første virkelige helt.

Greske myter og epos[rediger | rediger kilde]

Homeriske hymne til Afrodite[rediger | rediger kilde]

Venus and Anchises, maleri av William Blake Richmond (1889 eller 90)

Fortellingen om Aineias' fødsel er fortalt i «Hymne til Afrodite», en av de fremste homeriske hymner.[1][2] Afrodite hadde vært årsaken til at de andre gudene, særlig Zevs, begjærte dødelige kvinner på jorden. Til gjengjeld lot Zevs henne bli forelsket i den vanlige mannen Ankises som gjetet sin krøtter ved høydene av Idafjellet («Gudinnens fjell») i Troas i Anatolia. Da Afrodite fikk se ham ble hun fullstendig forhekset; hun lot seg forskjønne som om det var et bryllup hos gudene, og lot seg åpenbare for ham. Ankises ble overveldet av hennes skjønnhet, overbevist om at hun måtte være en gudinne, men Afrodite forsikret ham at hun bare var en frygisk prinsesse. Etter at de har elsket sammen, innrømmet Afrodite sannheten og sin virkelige identitet for ham. Ankises ble redd for følgene av deres forhold, men gudinnen forsikret ham om at hun ville føde ham en sønn skal hete Aineias. Imidlertid advarte hun ham om at ingen må noen gang få vite at han har ligget med en gudinne.[1]

Da Aineias ble født tok gudinnen ham med til nymfene ved Idafjellet. Hun beordret dem om oppfostre barnet til han er fem år gammel og deretter ta ham med til Ankises.[1] I henhold til andre kilder skryter Ankises senere av sitt seksuelle møte med kjærlighetsgudinnen, og som et resultat av dette ble han rammet i foten av Zevs' lynstråle. Han er deretter lam i foten, og da Troja brant, måtte Aineias bære ham på ryggen.[3]

Aineias' første hustru var Kreousa (gresk: Κρέουσα, Kreousa; navnet betyr ganske enkelt «prinsesse»), som var datter av kong Priamos av Troja og Hekabe.[4][5]

Homers Iliaden[rediger | rediger kilde]

Aineias bærer sin far og sønn vekk fra Trojas ødeleggelse. Terrakottafigur, 100-tallet e.Kr., Napoli.

Aineias er en mindre betydelig figur i Iliaden hvor han to ganger ble reddet fra døden av gudene for en ennå ukjent skjebne. Men han er en kriger i egen rett. Etter å ha holdt seg tilbake fra kamphandlingene, krenket av kong Priamos ettersom han ikke vært gitt sin rett til æren til tross for sin tapperhet, men etter å ha blitt egget av Deifobus, en av Priamos' sønner, ledet han et angrep mot Idomenevs for å gjenvinne liket til sin svoger Alkathoos (gift med Hippodamia).[6] Aineias er lederen av trojanernes allierte fra Dardanos, foruten også å være en slektning og en av nestkommanderende under Hektor, den trojanske helten og eldste sønn av Priamos, som ledet trojanerne.

Mange av gudene grep inn i Trojakrigen på vegne av begge sider av de kjempende for å gi støtte til sine favoritter. Afrodite holdt øye med sin sønn Aineias og kom til hans hjelp på slagmarken. Også Apollon likte Aineias. Begge guddommene reddet Aineias fra tvekampen med den greske helten Diomedes fra Argos som nær drepte ham. De fraktet ham av sted til PergamosKypros for at han skulle lege sine sår. Selv Poseidon, som vanligvis favoriserte grekerne, kom til hans hjelp etter at han kom under i kampen mot Akilles, ved å hevde at Aineias, selv om han kom fra en sidegren av kongefamilien, var forutbestemt å bli konge.

Forskeren Bruce Louden har forstått Aineias som en mytologisk type i samme tradisjon som Utnapishtim (mesopotamisk mytologi); Baukis og Filemon; og Lot (Det gamle testamente); de rettmessige mennesker som blir spart for allmenne ødeleggelse og undergang.[7] Apollodorus forklarte det som at «...grekerne lot ham være på grunn av hans nåde.»[8]

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

Den romerske mytografen Gaius Julius Hyginus (ca. 64 f.Kr. – 17 e.Kr.) i hans tekstsamling Fabulæ[9] hevder at Aineias drepte 28 fiender i Trojakrigen. Det høye antallet har nok sin årsak til at Hyginus var en nær samtidig med Vergil, ikke utelukkende forlengelsen av den homerske tradisjon. Aineias dukker også opp Troja-fortellinger som er tilskrevet Dares Phrygius og Dictys Cretensis. Aineias betydning for romerne var at legemliggjorde den stoiske dyden pietas, å oppfylle plikten for familien, slekten og gudene, og lojaliteten mot sitt livskall.[10]

Romerske myter og litteratur[rediger | rediger kilde]

Historiske kilder[rediger | rediger kilde]

Aineias og Ankises på baksiden av romersk mynt.[11]

Fortellingen om Aineias ble fortsatt av romerske forfattere. En innflytelsesrik kilde var historien om Romas grunnleggelse i Cato den eldres Origines («Opprinnelsen»).[12] Det var det første kjente historieverket i prosalatin, og blant de aller første latinske prosaverker i uansett sjangre.[13] Legenden om Aineias var velkjent i Vergils dager og ble fortalt i flere historiske verker, blant dem Dionysios fra Halikarnassos' store verk om romersk historie, Rhōmaikē arkhaiologia, på latin Antiquitates Romanum, som støttet seg på Marcus Terentius Varro; Titus Livius' monumentale verk Ab Urbe Condita («Fra byens grunnleggelse»), som antagelig støttet seg på Quintus Fabius Pictor, virksom på 200-tallet f.Kr.; og Gnaeus Pompeius Trogus, hvor det eneste som er bevart er et sammendrag ved Junianus Justinus.

Vergils Æneiden[rediger | rediger kilde]

Venus som jegerinne syner seg for Aineias. Maleri av Pietro Da Cortona, 1600-tallet.
Aineias og husgudene Di Penates, fra et manuskript på 300-tallet.
Aineias forteller Dido om Trojas ødeleggelse, maleri av Pierre-Narcisse Guérin, 1815.

Vergils Æneiden første seks sanger er en nostos, det vil si en fortelling om en hjemreise og sjøreise, og er meget inspirerte av Homers Odysseen. De siste seks sangene handler om kampene ved Roma, og er i høy grad inspirerte av Iliaden (maktkamp og krig). Æneiden forklarte at Aineias var en av få trojanere som ikke ble drept eller gjort til slave da Troja falt. Etter å ha blitt beordret av gudene om flykte, samlet Aineias sammen en gruppe overlevende som samlet er kjent som «aineidene», som reiste til Italia og ble forfedrene til romerne. Blant de som fulgte den trojanske helten var Aineias' hornblåser Misenus, hans gamle far Ankises, hans venner Achates, Sergestus, og Acmon, legekyndige Iapyx, rormannen Palinurus, og sønnen Askanios (latin: Ascanius); også kjent som Iulus, Julus, eller Ascanius Julius. Det er fra ham og under dette navnet den romerske slekten Gens Julia hevdet å nedstamme fra, inkludert Julius Cæsar, og via Iulus også Venus (Afrodite). Aineias fraktet også med seg Larer og Di Penates, husholdsidoler, trojanske guddommer som beskyttet familien, og overførte dem til Italia. Med en flåte på 20 skip, foretok han den lange reisen til det lovede land, den nye Troja. De reiser langs kysten av Trakia, via Delos, Kreta, Sicilia og Kartago, før de til sist etter flere år når Kumae i Campania og til slutt Latium.[10]

Etter at flere forsøk på å finne et nytt hjem feilet, kom de reisende til sist til Sicilia hvor de i Drepanum (dagens by Trapani), på øyas vestkyst, gikk i land. Her døde Aineias' far Ankises fredelig av alderdom. Etter en kortvarig, men fryktelig storm sendt ut mot de reisende på ordre fra Juno (greske Hera), klarte Aineias og hans flåte å gjøre landgang ved Kartago etter seks år vandring. Aineias hadde en affære gående med dronningen av Kartago, Dido (også kjent som Alyssa), som varte et års tid. Dido var blitt enke etter at hennes ektemann Sychaeus hadde falt i kamp. Hun foreslo at trojanerne skulle bosette seg i hennes land, og at hun og Aineias i fellesskap skulle herske over de forente folkene. Et ekteskap mellom dem ble arrangert på anmodning av Juno som var fortalt at hennes favorittby til sist ville bli beseiret av trojanernes etterkommere. Aineias' mor Venus innså at hennes sønn og hans følge ville trenge en midlertidig utsettelse for å styrke seg før den videre reisen. Imidlertid ble gudenes sendebud Merkur (tilsvarende greske Hermes) ble sendt av Jupiter og Venus for minne Aineias om hans reise og hans hensikt, og overtalte ham til å reise videre med en gang. Da Dido fikk vite at Aineias hadde brutt sitt løfte til henne og forlatt hennes land og henne, lyste hun en forbannelse over ham som for alltid førte til en avgrunn mellom Roma og Kartago, et fiendskap som til sist kulminerte i punerkrigene. Deretter begikk hun selvmord ved å stikke seg selv med det samme sverdet som hun hadde gitt Aineias da de første gang møttes.[14][15]

Etter oppholdet i Kartago vendte trojanerne tilbake til Sicilia hvor Aineias organiserte gravleker til ære for sin døde far. Selskapet reiste deretter videre og gikk i land på vestkysten av Italia. Her foretok Aineias en nedstigning til underverden hvor han møtte Dido på nytt. Hun snudde seg vekk fra ham og mot sin døde ektemann. Han møtte også sin far som viste ham framtiden til hans etterkommere, og således Romas historie.[16][17][18]

Latinus, latinernes konge, ønsket Aineias hær av forviste trojanere velkommen og lot dem reorganisere sin liv i Latium. Hans datter Lavinia var blitt lovet bort til Turnus, konge av rutulerne, en annen italisk stamme i Latium, men Latinus hadde fått en spådom om at Lavinia ville bli forlovet med en mann fra et annet land, hvor Aineias da dukket opp. Latinus brøt forlovelsen og Turnus erklærte krig mot Aineias på oppfordring av Juna som lot kong Mezentius av etruskerne og Latinus' dronning Amata bli alliert mot Aineias. Amata motsatte seg et ekteskap mellom hennes datter og Aineias, og skjulte Lavinia i skogen. Aineias' trojanere var seierrike i krigen, og Turnus ble drept. Da Amata fikk høre om Turnus' skjebne hengte hun seg selv. Her ender Vergils epos brått da det aldri ble helt ferdigstilt.[19]

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

Resten av fortellingen om Aineias' liv kan settes sammen fra andre oldtidskilder, inkludert Titus Livius og Ovids Metamorfoser. I henhold til Livius var Aineias' seierrike, men Latinus døde i krigen. Aineias grunnla byen Lavinium, oppkalt etter hans hustru. Senere ønsket han velkommen Didos søster Anna Perenna (muligens en eldre, kanskje etruskisk gudinne importert inn i romersk mytologi som siden ble sammenblandet med Didos søster grunnet navnlikhet)[20] Etter Didos død ble Kartago angrepet av numidiere og Anna Perenna ble tvunget til å flykte. Da Aineias' hustru Lavinia ble sjalu, valgte hun like godt å begå selvmord ved å kaste seg i elven Numicus etter å ha blitt advart av ånden til Dido i en drøm.[21] Etter at Aineias selv døde, ble Jupiter bedt av Venus om å gjøre hennes sønn udødelig (= til en gud). Jupiter gikk med på det. Elven og elveguden Numicus renset ham for alle hans menneskelige deler og Venus salvet ham med ambrosia og nektar, og således guddommeliggjorde ham.[22] Aineias ble anerkjent som guden Jupiter Indiges, i henhold til Livius.[23] Tittelen Pater Indiges eller kun Indiges ble også benyttet.[24][25]

Middelalderens framstilling[rediger | rediger kilde]

Aineias beseirer Turnus, rutulernes konge, maleri av Luca Giordano (1634–1705). Aineias' genius, i romersk religiøs tanke en manns natur og vesen, er vist oppadgående og ascendent, således seende inn i framtidens lys, mens Turnus er vist sittende, omhyllet av mørke.

På samme vis som Æneiden lånte storhet og bygde videre på Iliaden og Odysseen, inspirerte Vergils verk middelalderens diktning, både som forbilde og som inspirasjon. Engelske Geoffrey av Monmouth lot i prosaverket Historia Regum Britanniae («De britiske kongenes historie»), skrevet omkring 1136, en sønnesønns sønn av Aineias, Brutus trojaneren, bli stamfar av de mytiske engelske kongene og det britiske kongerike. Middelalderens diktere som fortsatte eller bygde videre på Æneiden ble en sjanger i seg selv: Romans d'Antiquité eller romerske emner, litterære sykluser som var basert på tolkningen av gresk og romersk mytologi. De to andre populære emnene var de franske og de britiske.

1100-tallets franske Roman d'Enéas var en høvisk fortelling skrevet vers på åtte stavelser. Mens Vergil var opptatt av å vise Aineias som noe mer enn heroisk kriger, og som et romersk forbilde, er denne anonyme diktet på knappe 10 000 linjer mest opptatt av Aineias' seksualitet og kvinneeventyr. Den ble en gang på 1170-tallet grunnlaget for en middelhøytysk romanse av nederlandske Heinrich von Veldeke kalt Eneas. Veldekes Eneas er den første høviske romanse på et germansk språk og framhevet særlig høvisk kjærlighet, høvisk dyder som måtehold, selvkontroll og veltalenhet, og til tross for de tragiske hendelsene i Vergils fortelling, som eksempelvis Didos selvmord, er det en oppløftende positiv tone i teksten hvor særlig Eneas bryllup med Lavinia i avslutningen er framhevet.

Venus viser seg for Aineias, maleri av Donato Creti, 1700-tallet.
En venetiansk kopi av Historia destructionis Troiae, ca. 1325.

Mens Roman d'Enéas også antyder homofile trekk i dens hovedfigur, er det ingen tvil om at Vergil avviser det samme i sin framstilling, noe som ikke ville ha vært i overensstemmelse med at Aineias symboliserer Roma selv og de romerske forfedrenes beste egenskaper. Å bli hos Dido ville ha vært en feil, men å bryte med henne var riktig. En romersk helt må velge plikten framfor kjærligheten. Æneiden var ment som en lojal hyllest til Augustus' pax Romana, verdensfreden under romersk herredømme.[26] Vergil synes å ha avledet all homerotiske hentydninger til figurene Nisus og Euryalus, [27] men det ender tragisk i deres død. Under gravlekene for Aineias' døde far nevner Vergil deres amor pius, en kjærlighet som utviser den pietas som er den romerske dyd,[28] og således framhever Aineias som en utelukkende heteroseksuelt dydsmønster. I middelalderen var det i det minste en mistanke om en viss homoerotisk trekk i Aineias, og Roman d'Enéas åpner for mistanken ved at dronning Amata motsatte seg Aineias' ekteskap med Lavinia ved å hevde at han elsket gutter.[29]

Middelalderens fortolkninger av Aineias var i stor grad påvirket av både Vergil og andre latinske kilder. I særdeleshet var redegjørelsene til Dictys Cretensis og Dares Phrygius, som ble omarbeidet og bearbeidet på 1200-tallet av den italienske forfatteren Guido delle Colonne i hans Historia destructionis Troiae, og som farget mange senere fortellinger. Fra denne forfatteren kan man se innflytelsen på blant annet Perledikteren og andre engelske forfattere, blant annet ved antydningen [30] om at Aineias kunne trygt seile ut fra Troja med sine eiendeler og familie grunnet forræderi, noe han ble straffet for av Kreousa.[31] I den engelske høviske romanse Sir Gawain og den grønne ridder fra slutten av 1300-tallet benyttet Perledikteren, som mange andre engelske forfattere, blant annet Geoffrey av Monmouth, Aineias til å etablere en trojansk genealogi for opprettelsen av det britiske rike,[30] og forklarte at Aineias var «anklaget for sin troløshet, bevist å være sant.»[32]

Slekt og legendariske etterkommere[rediger | rediger kilde]

Aineias og guden Tiberinus, tegning av Bartolomeo Pinelli.

Aineias hadde et omfattende slektstre. Hans amme var Kaieta, og han er far til Askanios med Kreousa, og av Silvius med Lavinia. Askanios, eller på latin Ascanius, var også kjent som Iulus (eller Julius), grunnla Alba Longa, en oldtidsby i Latium,[33] og var den første i en lang rekke av konger. I henhold til mytologien som ble skissert av Vergil i Æneiden, var Romulus og Remus begge etterkommere av Aineias gjennom deres mor Rea Silvia (og med ingen mindre enn guden Mars som far), noe som gjorde Aineias til stamfar til det romerske folk. En del tidlige kilder kaller ham for deres far eller deres bestefar,[34] men i betraktning til den generelt aksepterte dateringen av Trojas fall til rundt 1184 f.Kr. og grunnleggelsen av Roma til 753 f.Kr., synes dette lite trolig. Gens Julia, en patrisierfamilien Julia i Roma, hevdet å komme fra Alba Longa og nedstamme direkte fra Ascanius. Blant de fremste i denne familien var Julius Cæsar og Augustus, og som da også nedstammet fra Venus og således hadde guddommelig opphav.

Via denne Julius-familien hevdet også palemonidene, storhertugene i Litauen og Rutenia, å nedstamme fra Aineias. Denne legenden ble opprettet på 1400- eller 1500-tallet som «bevis» på litauerne og storhertugdømmet var romersk opprinnelse, hovedsakelig for hevde seg i propagandakrigen mot naboen, kongeriket Polen.[35] Ettersom det var prestisje å nedstamme fra Troja fikk også de mytiske kongene i Britannia (dagens England) deres slekt sporet tilbake til en stamfar som var en sønnesønn eller sønnesønns sønn av Aineias: Brutus trojaneren. Denne legenden opptrer først i Historia Britonum, en tekstsamling fra 800-tallet, men den er best kjent fra den mytiske fortellingen som ble gitt av Geoffrey av Monmouth i hans Historia Regum Britanniae. De fleste av disse slektslistene er fiktive og fantasifulle uten historisk realitet.[36]

Framtoning[rediger | rediger kilde]

Aineias og hans sønn går i land i Latium, en gris viser han hvor byen skal grunnlegges, romersk relieff fra ca 150 e.Kr.

Aineias' gjennomførte epitet hos Vergil og hos andre latinske forfattere er pius, et begrep som inneholder ærbødighet (pietet) overfor gudene og plikt overfor familien.

I Æneiden er han beskrevet som sterk og flott å se på, men hans hårfarge eller hudfarge er ikke nevnt.[37] I senantikken forsøkte skribentene å fylle de manglende beskrivelsene av utseendet ved å legge til omtale av hans utseende. De excidio Troiae til Dares Phrygius beskrev Aineias som «rødbrun i håret, kraftig, veltalende, høvisk, klok, dydig og sjarmerende.»[38] Det finnes også en kort fysisk beskrivelse i Johannes Malalas' greske Kronografia fra 500-tallet e.Kr.: «kort, veldig stor med et bredt bryst, mektig, med rødmusset ansiktsfarge, et bredt fjes, en god nese, lys hud, skallet foran, et godt skjegg og grå øyne.»[39]

Moderne framstillinger[rediger | rediger kilde]

Litterære[rediger | rediger kilde]

Aineias og Dido er hovedfigurene i en britisk skillingstrykkballade fra 1600-tallet som het «The Wandering Prince of Troy». Balladen endrer Aineias' skjebne fra flere års sjøseilas etter Didos død til bli forent med henne som en ånd etter hennes selvmord.[40] Nyere forskning har framhevet balladens forbindelse med en alternativ klassisk fortelling om Aineias og Dido som fortalt i den sjuende epistelen av Ovids Epistulæ Heroidum («Brev fra heltinnene»).[41]

I moderne litteratur er Aineias førstepersons tale i to dikt av Allen Tate, «Aeneas at Washington» og «Aeneas at New York». Han er også hovedperson i Ursula K. Le Guins roman Lavinia (2008), en gjenfortelling av de siste seks bøkene i Æneiden i synsvinkelen til Lavinia, datteren av kong Latinus av Latium.

Opera, film og annen media[rediger | rediger kilde]

Aineias er tittelhaveren av Henry Purcells opera Dido og Aeneas (ca 1688), og er en av hovedrollene i Hector Berlioz' opera Les Troyens (ca. 1857).

Til tross for de mange dramatiske elementer har Aineias' historie fått liten interesse fra filmindustrien. Han ble framstilt av Steve Reeves i en hovedrolle i en italiensk «sverd-og-sandal»-film fra 1961, Guerra di Troia («Trojakrigen», internasjonalt kalt «Den trojanske hest»). Reeves gjentok denne rollen allerede året etter i den italiensk-franske samproduksjonen La leggenda di Enea («Legenden om Aineias»). Mens den første tok utgangspunkt i fortellingens begynnelse med Troja, konsentrerte filmen fra 1962 om Aineias' ankomst i Latium og hans krig med de lokale stammene.

Den nyeste filmatiseringen hvor Aineias opptrer er den amerikanske filmen Troja (2004) med Brad Pitt som Akilles, og hvor Aineias opptrer som en ungdom, framstilt av Frankie Fitzgerald. Han har ansvaret for å beskytte de trojanske flyktningene og bedt om ta vare på idealene til byen og dens folk. Han mottar sverdet til Priamos av Paris for å gi legitimitet og kontinuitet til Trojas kongelige slekt. I denne filmen er han ikke et medlem av kongefamilien og synes ikke å delta i selve krigen om Troja.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Homeric Hymn to Aphrodite, oversatt til engelsk av Gregory Nagy, University of Houston
  2. ^ Walcot, Peter (Okt. 1991): «The Homeric 'Hymn' to Aphrodite': A Literary Appraisal», Greece & Rome, Second Series, Vol. 38, No. 2, s. 137-155
  3. ^ Vergil: Æneiden
  4. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 3. 12. 5
  5. ^ Hyginus: Fabulæ, 90
  6. ^ Homer: Iliaden, trettende sang
  7. ^ Louden, Bruce (2006): «Aeneas in the Iliad: the One Just Man» i: 102nd Annual Meeting of CAMWS, Classical Association of the Middle West and South
  8. ^ Apollodorus: Epitome, ved James George Frazer, red., kapittel 5, 21
  9. ^ Hyginus: Fabulæ, 115.
  10. ^ a b Vergil, Kirkehistorie.no
  11. ^ v34_0404 - JULES CÉSAR Denier, cgb.fr
  12. ^ Stout, S.E. (1924): «How Vergil Established for Aeneas a Legal Claim to a Home and a Throne in Italy» (PDF) i: The Classical Journal 20 (3), s. 152–160.
  13. ^ Badian, Ernst (1966): «The early historians» i: Dorey, T. A.: Latin Historians, London
  14. ^ Vergil: Æneiden, bok 5
  15. ^ «Dido (Elissa)», Mortal Women of the Trojan War
  16. ^ Vergil: Æneiden, bok 6
  17. ^ Gill, N.S.: «The Underworld Adventure of Aeneas in The Aeneid», Ancient history
  18. ^ Summary and Analysis, Book VI, CliffNotes.com
  19. ^ Vergil: Æneiden, bok 7, 593-613.
  20. ^ Altheim, Franz (1931–1933): Römische Religionsgeschichte, bind 3. de Gruyter, Berlin
  21. ^ Anna Perenna, Roman Myth Index
  22. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita, bok 1.
  23. ^ Titus Livius (1905): The History of Rome, oversatt til engelsk av Canon Roberts, bind I, J. M. Dent & Sons, Ltd., London
  24. ^ Ovid: Metamorfoser, bok 14
  25. ^ Begrepet «Indiges» er foreslått å ha samme rot som engelske «indigenous» (innfødt, stedegen), og kan reflektere at mindre guder, kollektiv omtalt som Di indigetes ble dyrket lokalt i Italia; jf. Smith, William, red. (1870): Dictionary of Greek and Roman Antiquities, s. 573. En alternativ forklaring kan være at de enkeltvis ble oppreist til statusen som guddom etter menneskelig liv, sammenlign med eksempelvis Sol Indiges.
  26. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 75-76
  27. ^ Crompton, Louis (2003): Homosexuality and Civilization, Harvard University Press, s. 84–86
  28. ^ Winn, James Anderson (2008): The Poetry of War, Cambridge University Press, s. 162.
  29. ^ Eldevik, Randi (1991): «Negotiations of Homoerotic Tradition» i: PMLA 106 (5): 1177–1178. doi:10.2307/462692
  30. ^ a b Tolkien, J.R.R.; Gordon, E.V.; Davis, Norman red. (1967): Sir Gawain and the Green Knight (2 utg.). Oxford: Oxford UP. ISBN 9780198114864. s. 70.
  31. ^ Colonne, Guido delle; Griffin, N. E., red. (1936): Historia destructionis Troiae. Medieval Academy Books 26. Cambridge: Medieval Academy of America. s. 218, 234.
  32. ^ Howes, Laura, red. (2010): Sir Gawain and the Green Knight. Marie Boroff (overs.). New York: Norton. s. 3. ISBN 9780393930252. I denne oversettelsen er dog den forræderske ridderen i linje 3 identifisert som Antenor, noe som i henhold Tolkien ikke er korrekt.
  33. ^ Guralnik, David B, red. (1986): «Alba Longa» i: Webster's New World Dictionary of the American Language (2. utg.). New York, NY: Prentice Hall Press. ISBN 0-671-41811-4, ISBN 0-671-47035-3.
  34. ^ Plutark: «The Life of Romulus», The Parallel Lives
  35. ^ Rowell, S. C. (1994): Lithuania Ascending: A Pagan Empire Within East-Central Europe, 1295-1345. Cambridge Studies in Medieval Life and Thought: Fourth Series. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-45011-9. s. 41
  36. ^ Summerfield, Thea (2011): «Filling the Gap: Brutus in the Historia Brittonum, Anglo-Saxon Chronicle MS F, and Geoffrey of Monmouth» i: Dresvina, Juliana and Sparks, Nicholas (red.): The Medieval Chronicle VII, Rodopi, Amsterdam/New York, , s. 85-102
  37. ^ Griffith, Mark (Okt. 1985): «What Does Aeneas Look like?» i: Classical Philology, Vol. 80, No. 4, s. 309.
  38. ^ Dares Phrygius: The Fall Of Troy, Classical E-Text, Theoi.com
  39. ^ Lowden, John (1988): Illuminated prophet books: a study of Byzantine manuscripts of the major and minor prophets, Penn State Press, s. 62
  40. ^ English Broadside Ballad Archive, gjengivelse av balladen
  41. ^ Reid, Lindsay Ann (2014): Ovidian Bibliofictions and the Tudor Book, Ashgate, s. 129-135.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

De klassiske kildene

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Aineias – bilder, video eller lyd
  • «Aeneas» i: Encyclopædia Britannica (1911) via Wikisource