Pretor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vanlige uttrykk under Romerriket
Rmn-military-header.png Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–510 f.Kr.)
Romerske republikk
(510 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Pretorene var embetsmenn i den romerske republikk. Det var en del av cursus honorum, mellom edil og konsul. Opprinnelig var pretoren en slags tredje konsul, men de hadde en lavere autoritet enn konsulene, da deres virkeområde bare gjaldt en begrenset del av staten, mens en konsuls imperium var gyldig i hele imperiet. En praetor urbanus hadde f.eks. like mye makt som en konsul, men makten var begrenset til byen Roma.

Ifølge Cicero var pretorene en tittel gitt til konsulene som ledere av statens armeer. Han regnet ordet til å inneholde de samme delene som verbet praeire (praeeo: «å gå foran, å fortsette, å lede vei»). Perioden og embetet til ledelsen av konsulene kan kalles praetorium. Pretor var også en embetstittel blant latinerne og det er navnet som Livius gir til strategusene til akaierne.

Pretorskapet var opprinnelig en form for et tredje konsulembete, og oppgavene til pretoren var mye av det samme som hos konsulene. Pretorskapet ble i starten gitt til konsulen fra det foregående år. Pretoren var ofte kommandant for hæren, og var ofte vikar for konsulene da de var ute i krig. Når det ble ansett for nødvendig, kunne en pretors militære imperium forlenges med ett år.

I senrepublikken fikk tidligere pretorer embetet propraetor etter endt tjeneste. Med det kunne de bli guvernører i en av Romas provinser.

Første pretor[rediger | rediger kilde]

Den første pretor som hadde den spesifikke tittelen ble utnevnt i 356 f.Kr.. Han ble valgt av patrisierne, som opprettet embetet for å veie opp noe for at de måtte dele konsulembetet med plebeierne. I 337 f.Kr. ble en plebeier for første gang utnevnt til praetor. Pretoren var også kjent som collega consolibus («konsulenes kollege», og ble valgt på samme måte i Centurieforsamlingen, etter at konsulene var valgt.

Andre pretor[rediger | rediger kilde]

I 246 f.Kr. ble en pretor til valgt. Hans oppgave var å sørge for justis i saker som involverte disputter mellom peregrini (ikke-romerske borgere) eller mellom en peregrinus og en romersk borger. Han ble kalt Praetor Peregrinus.

Praetor Urbanus[rediger | rediger kilde]

Etter at man begynte å velge en Praetor Peregrinus ble den første pretoren kalt Praetor Urbanus, formelt med tillegget «qui jus inter cives dicit» («som erklærer rettferdig mellom borgere») ettersom han var øverste justismyndighet i disputter mellom borgere (Ius civile). Mye av Romerretten ble utviklet gjennom edikter fra pretorer. De to pretorene delte på en del andre oppgaver, som de trakk lodd om. Dersom en av dem ledet hæren hadde den andre ansvar for alle oppgaver innenfor byen. En Praetor Urbanus hadde ikke lov til å forlate byen i mer enn ti dager av gangen, hvilket betyr at det normalt var ham det falt på å ta over den andre oppgaver i byen. En av de faste oppgavene var å lede Ludi Apollinares.