Maximinus Thrax

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maximinus Thrax
Maximinvs Thrax
Maximinus Thrax
Født 172 eller 173
Moesia
Død April 238
Aquileia
Myrdet av egne soldater
Navn før tiltredelse Gaius Julius Verus Maximinus
Navn som keiser: Imperator Caesar Gaius Iulius Verus Maximinus Pius Felix Invictus Augustus
Regjerte Februar/mars 235 - april 238
Dynasti soldatkeiserne
Forgjenger Alexander Severus
Etterfølger Gordian I og Gordian II

Gaius Julius Verus Maximinus, kalt Maximinus Thrax (Trakeren Maximinus (født 172 eller 173, død april 238) var romersk keiser fra februar eller mars 235 til sin død.

Hans opphøyelse til keisertittelen brakte flere nye elementer med seg: Han var den første «barbar» som ble innsatt som romersk keiser, den første keiser som aldri var i Roma, og den første av soldatkeiserne i det 3. århundre.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Maximinus ble født Thrakia, i den delen som lå innenfor den romerske provinsen Moesia. Hans far var gotisk og hans mor alanisk. Ifølge samtidige kilder var han hele åtte fot høy, det vil si 2,40 m; man kan gå ut fra at dette er overdrevet, men han skal i hvert fall ha vært en høy og meget sterk mann. I ungdommen skal han ha vært en god bryter.

Keiser[rediger | rediger kilde]

Under keiser Septimius Severus gikk han inn i hæren. Han steg ikke nevneverdig i gradene før under Alexander Severus, da han ble forfremmet. Som kommandant for rekrutter fra Pannonia opplevde han at soldatene ble sterkt opprørt over at Alexander betalte alemannerne for å slippe krig mot dem. Troppene drepte den unge keiser Alexander og hans mor i Mainz i februar eller mars 235 og utropte Maximinus til keiser. Dette ble støttet av Pretorianergarden, og senatet gikk motvillig med på å anerkjenne ham, selv om de var svært misfornøyd med å få en bondesønn til keiser.

Komplotter mot Maximinus[rediger | rediger kilde]

Maximinus hatet adelen og var svært hensynsløs mot de han mente la komplott mot ham. En av hans første handlinger var å eliminere Alexanders nærmeste rådgivere. Dette var nok ikke bare et utslag av paranoia; minst to virkelige komplott ble stoppet. Det første fant sted under et felttog over Rhinen, da en gruppe offiserer planla å rive ned en bro slik at keiseren ble stående igjen på feil side av elven, for så å utnevne senatoren Magnus til keiser. Planen ble oppdaget, og de som sto bak den ble henrettet. Det andre involverte bueskyttere fra Mesopotamia som var lojale mot Alexander og ville utnevne Quartinus til keiser. Lederen, Macedo, skiftet side i siste øyeblikk og myrdet Quartinus. Dette var ikke nok for Maximinus, som fikk Macedo henrettet.

Kristenforfølgelse[rediger | rediger kilde]

Alexander Severus hadde vært tolerant overfor de kristne, og Maximinus reverserte denne politikken fullstendig. Blant de første som ble rammet av kristenforfølgelsen var pave Pontian og motpave Hippolyt. Begge ble sendt til gruvene på Sardinia, der de døde etter kort tid. Pontians etterfølger, Anterus, skal også ha lidd martyrdøden under Maximinus.

Felttog[rediger | rediger kilde]

Hans første felttog ble ført mot alemannerne. Maximinus slo dem, men romerne led selv store tap i et slag nær dagens Baden-Württemberg. Etter seieren tok han tittelen Germanicus Maximus, opphøyet sin sønn Maximus til caesar og erklærte sin avdøde kone, Caecilia Paulina for guddommelig.

Etter å ha sikret den germanske grensen for en tid satte han opp vinterleir i Sirmium i Pannonia (nå i det nordvestlige Serbia), og derfra kjempet han mot dakere og sarmatere vinteren 235/236.

Opprør mot Maximinus[rediger | rediger kilde]

Maximinus doblet soldatenes lønn, noe som kombinert med nesten kontinuerlig krigføring førte til behov for høyere skatter. Skatteinnkreverne begynte å ta i bruk voldelige metoder og foretok ulovlige konfiskeringer. Dette førte til at overklassen ble drevet enda lenger vekk fra keiseren. Tidlig i 238 førte myndighetenes regelrette utpressing av jordeierne i provinsen Africa, en politikk som ble støttet av korrupte domstoler, til at det brøt ut åpent opprør i provinsen. Embetsmenn ble myrdet, og den mer konservative guvernøren Gordian og hans sønn som også het Gordian, ble utropt til medkeisere.

I Roma byttet senatet side, men opprøret i Africa kollapset etter kort tid. Senatet valgte derfor to av sine egne, Pupienus og Balbinus, som medkeisere. En annen fraksjon i Roma støttet Gordian Is sønnesønn Gordian III, og omfattende gatekamper brøt ut.

Maximinus begynte å bevege seg mot Roma med sine styrker, men da de ble rammet av matmangel og sykdom måtte de stoppe ved Aquileia. Der ble de sittende fast da byen ble beleiret. Medlemmer av Pretorianergarden myrdet da keiseren sammen med hans sønn og hans viktigste rådgivere. Deres avkuttede hoder ble satt på staker og tatt med til Roma av ryttersoldater. Dermed var det åpent for at senatet kunne velge en keiser uten innblanding, og valget falt på Gordian III. I keiserlister regner man likevel Gordian I og Gordian II som Maximinus' etterfølgere, selv om de døde før Maximinus.


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Soldatkeiserne
Forgjenger:
Alexander Severus
235238
Medkeiser(e):
Gordian I & Gordian II
(238)
Etterfølger:
Pupienus & Balbinus
Romerriket