Slaget ved Actium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Actium
Konflikt: Krigen mot Marcus Antonius
Slaget ved Actium
Maleri fra 1600-tallet
Dato 2. september 31 f.Kr.
Sted Det ioniske hav utenfor Actium, Hellas
Resultat
Seier til Octavian
Parter
Octavian Marcus Antonius og Kleopatra
Kommandanter
Marcus Vipsanius Agrippa Marcus Antonius
Styrker
260 krigsskip 220 krigsskip og 60 egyptiske krigsskip
Tap
ukjent, ubetydelig omtrent hele den romerske flåten


Slaget ved Actium var et sjøslag mellom Octavian og Marcus Antonius. Slaget fant sted den 2. september 31 f.Kr. i Det ioniske hav utenfor den romerske kolonien Actium i Hellas, nær dagens by Proveza.

Flåten til Octavian var ledet av hans mest trofaste allierte, Marcus Vipsanius Agrippa, mens motparten var ledet av Marcus Antonius og Kleopatra. Slaget ble vunnet av Octavian, og var av avgjørende betydning for hans tiltredelse som keiser Augustus. Slaget ved Actium markerer slutten av den romerske republikk og starten på keiserdømmet.


Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bruddet til det andre triumvirat kom av at Octavian så en trussel i Cesarion, sønnen til Kleopatra og Julius Cæsar. Octavians maktgrunnlag lå i hans forbindelse til Caesar gjennom adopsjon, som gav ham den popularitet og tillit fra legionene som var nødvendig. Da dette grunnlaget ble truet av Antonius' erklæring om at Cesarion var Caesars rette arving, begynte en propagandakrig mellom de to allierte i 33 f.Kr.. Omsider fratok senatet Antonius hans maktgrunnlag og erklærte krig mot Kleopatra. En tredjedel av senatet og to konsuler gikk over til Antonius' side, og krigen startet i 31 f.Kr., da Octavians talentfulle general Agrippa okkuperte den greske havnebyen Methone, som var lojal til Antonius. Marcus Antonius var en fremragende soldat, men hans ferdigheter på havet var ikke spesielt bra, og kom til å bli hans bane.

Slaget[rediger | rediger kilde]

De to flåtene møttes ute i gulfen ved Actium om morgenen 2. september 31 f.kr. Markus Antonius kom Octavian i møte med en flåte på 220 krigsskip. Octavians flåte var ledet av admiral Aprippa, som sperret Antonius' fluktrute i sør. Markus Antonius' flåte bestod for det meste av store ramskip, som kunne veie opp mot tre tonn. De var pansret med bronse i baugen, og plater av bronse ellers på skipet gjorde det vanskelig for motstanderen å gjøre samme angrep tilbake. Uheldigvis for Antonius, var hans flåte underbemannet på grunn av en malariaepidemi som hadde rammet hans menn mens de ventet på Octavians’ flåte. Mange galleislaver var døde før slaget i hele tatt hadde begynt, så taktikken med å ro inn i og knuse motstanderen skip ble nesten umulig å gjennomføre. Moralen i resten av troppene var naturligvis også blitt svekket, fordi Antonius hadde brent skipene som var underbemannet og dermed gjort flåten mindre.

Octavians flåte bestod for det meste av mindre skip med et bedre trent og ferskt mannskap. Skipene var også lettere og kunne beskytte seg selv med å utmanøvrere de større skipene til Antonius. Et romersk sjøslag gikk som oftest ut på å ramme (kjøre inn i) fiendens skip og samtidig drepe mannskapet ombord med et regn av piler og steiner fra katapulter, som var store nok til å dele en mann i to. Før selve slaget hadde Antonius' general, Delius, gått over til Octavians side og tatt med seg Markus Antonius' slagplan. Planen til Antonius hadde vært at hans største skip skulle drive Agrippas nordre ving tilbake, men Octavians flåte lå rolig utenfor rekkevidde. Midt på dagen ble Antonius tvunget til forlenge linjen ut fra beskyttelsen som landjorda utgjordre, og til slutt angripe fienden.

Da Kleopatra så at Antonius holdt på å tape slaget, trakk hun flåten sin tilbake ut på havet uten å ha avfyrt et eneste skudd. Marcus Antonius klarte å komme seg over på et mindre skip med sitt flagg og flykte fra slaget. Resten av Antonius' flåte var ikke like rask, så Octavian klarte å innhente og senke nesten alle skipene.

Følgene av slaget[rediger | rediger kilde]

De politiske konsekvensene av dette slaget ble enorme. Marcus Antonius hadde i praksis like stor hær som Octavian, så seieren kunne like gjerne ha gått andre veien. Da Antonius tapte slaget, deserterte store deler av hæren hans. Han mistet rundt 19 infanterilegioner og 12 000 kavaleri, og reduserte hans mulighet til å utfordre Octavian ytterligere. Til tross for en liten seier ved Alexandria, 31. juli 30 f.Kr., fortsatte deserteringen fra Antonius' hær og ga han små muligheter til å hamle opp med Octavian.

Etter å ha mistet hæren begikk Marcus Antonius selvmord. Kleopatra prøvde i et desperat førsøk å bringe frem en forhandlingsavtale med Octavian, noe han avviste. Kleopatra fulgte deretter Antonius i graven med et selvmord 12. august 30 f.Kr., der hun lot seg selv bli bitt av en giftig slange gjemt i en kurv.

Kort oppsummert resulterte slaget ved Actium i seier til Octavianus, at Marcus Antonius mistet hele sin armé og Romas erobring av Egypt. Slaget markerer også slutten på den romerske republikk og begynnelsen på keiserdømmet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]