Publius Ovidius Naso
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Publius Ovidius Naso (20. mars 43 f.Kr. - 2. januar 17), i moderne språk gjerne kalt Ovid, var en romersk poet som sammen med Vergilius, Horatius, Propertius og Tibullus regnes til den augusteiske tidens store diktere.
Allerede i sin egen tid ble han en navngjeten dikter i Roma, og i dag er han kjent for å ha skrevet om kjærlighet, forslåtte kvinner, myter og episke diktverk på heksametre. Selv om han var kjent og suksessfull ble han i år 8 landsforvist til Tomi i den romerske provinsen Pontus ved Svartehavet av keiser Augustus. Hvorfor er fremdeles ukjent. Ovid skrev selv i Tristia at et carmen (dikt) og en error (feil eller misforståelse) forårsaket hans undergang. Diktet han viser til kan ha vært Ars Amatoria, som med sin frivoliteter gikk imot de moralske reformasjonene som keiser Augustus innførte. Keiseren vedtok flere lover for å styrke moralen, siden denne etter hans mening hadde sklidd ut i tiden etter borgerkrigene. Ovids diktning understreket denne utglidningen, og støttet dermed ikke de gamle normene og verdiene som keiseren ville gjeninnføre.
Han er kjent for sitatet «Bene vixit qui bene latuit»; «Den har levd godt, som har levd i det skjulte». Sitatet blir ofte brukt i mediesammenhenger, hvor det blir sammenlignet med nåtiden.
[rediger] Bibliografi
[rediger] Ekstern lenke
