Ovid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Publius Ovidius Naso

Publius Ovidius Naso (20. mars 43 f.Kr.2. januar 17), i moderne språk gjerne kalt Ovid, var en romersk poet som sammen med Vergilius, Horatius, Propertius og Tibullus regnes til den augusteiske tidens store diktere.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ovid ble født inn i en velstående ridderfamilie i Sulmona, en by i Appenninene. I tolvårsalderen ble han og hans ett år eldre bror sendt til Roma for å ta en utdannelse innenfor jus og retorikk. Han fullførte sin utdannelse i Athen, foretok en rundreise i Lilleasia og tilbrakte ett år på Sicilia.[1]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Allerede i sin egen tid ble han en navngjeten dikter i Roma, og i dag er han kjent for å ha skrevet om kjærlighet, forslåtte kvinner, myter og episke diktverk på heksametre. Han skrev en rekke kjærlighetsdikt samlet i verket Amores, som innledes med at han har slanket verket fra fem bind til tre. Han skiftevis priser, trygler og kritiserer kjæresten sin, Corinna, som for øvrig er gift med en annen, og fremstår som en tenkt figur, oppfunnet fordi poeten trengte et objekt for diktene sine. I tredje del av Amores tilrår han unge menn å lære utenat dikt av kollegaen Gallus. Han skrev også fiktive kjærlighetsbrev på vers, Heroides, angivelig forfattet av kvinner hentet fra mytologien, men etter Quintilians oppfatning kom Ovids talenter best til sin rett i hans tragedie Medea, som er gått tapt.

Senere kom en humoristisk håndbok om å finne seg en kjæreste, Ars amatoria, og en håndbok i å bli kvitt henne igjen, Remedia amoris. Hans hovedverk er Metamorfoser, et epos i femten sanger, hvor hele verdens historie gjenfortelles med fokus på det mytologiske stoffet, og i særdeleshet de mytene som omhandler forvandling. Det mytologiske stoffet blir også behandlet i Fasti, en metrisk festkalender han påbegynte i eksilet. Den beskriver feiringen av og mytologien bak de romerske festdagene i årets første seks måneder.

Eksil[rediger | rediger kilde]

Selv om han var kjent og suksessrik, ble han i år 8 landsforvist til Tomi i den romerske provinsen Pontus ved Svartehavet av keiser Augustus. Hvorfor er fremdeles ukjent. Ovid skrev selv i Tristia at et carmen (= dikt) og en error (= feil, misforståelse) forårsaket hans undergang. Diktet han viser til, kan ha vært Ars Amatoria, som med sin frivoliteter gikk imot de moralske reformasjonene som keiser Augustus innførte. Keiseren vedtok flere lover for å styrke moralen, siden denne etter hans mening hadde sklidd ut i tiden etter borgerkrigene. Ovids diktning understreket denne utglidningen, og støttet dermed ikke de gamle normene og verdiene som keiseren ville gjeninnføre. Forslag til årsaken til hans forvisning varierer fra at han hadde sett keiserinne Livia naken, til at han hadde besudlet ritene i Isis-kulten, eller stått i forhold til Augustus' datterdatter Julilla. Selv insisterte Ovid på at ingen skandale klebet til navnet hans: «Min muse var lystigere end jeg,» sa han, det vil si at hans litterære beskrivelser av løse forhold til kvinner var oppdiktede. Han og hans tredje kone var på besøk hos venner på Elba da han helt uventet ble satt i arrest.[2] Selv bidro han ikke til noen oppklaring av saken, men var så diskret - eller kanskje så ydmyket - at han bare opplyste at han «hadde øyne i hodet».[3] Det dårlige ryktet forfulgte ham imidlertid lenge etter antikken. I 1599 sørget erkebiskopen av Canterbury og biskopen av London for å få en samtidig oversettelse av Ovids kjærlighetsdikt offentlig brent.

Fra sin utlendighet sendte han dikt hjem til Roma, Tristia og Epistulae ex Ponto. Bosatt blant skytere lærte han seg språket deres, getisk, så godt at han skrev dikt på det. Hans emne var en lovprisning av keiser Augustus, og lokalbefolkningen var imponert nok til å ære ham som skald. Ovids dikt på getisk er imidlertid, i likhet med hele det getiske språket, gått tapt.[3]

Han er kjent for sitatet «Bene vixit qui bene latuit»: «Den har levd godt, som har levd i det skjulte». Sitatet blir ofte brukt i mediesammenhenger, hvor det blir sammenlignet med nåtiden.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ovid var en marginalisert forfatter inntil 1000-tallet, da munker begynte å lese ham. På 1100- og 1200-tallet var interessen så stor at epoken er blitt omtalt som aetas Ovidiana (= Ovids æra). På 1300-tallet fant Dante plass til ham i Den Guddommelige Komedie som en av skjærsildens dydige hedninger, og omtaler ham fjorten steder i sine ulike verker. Ovids karakterer gjenkjennes også rundt om i Komedien. På 1300-tallet fikk man også en anonym omskrivning av Metamorfosene, kalt Ovide moralisé (= Ovid moralisert). Her leses slangen Python som Satan, mens Apollon som dreper den, er et symbolKristus. Faeton, Apollons sønn, er Antikrist, mens Tiresias, den gamle seeren fra Theben, tolkes som en profet fra Det Gamle Testamente. Ovid fungerte også som medisinsk rådgiver, idet hans Remedia amoris (= Kur mot kjærlighet) tjente som lærebok for lærde som Arnold fra Villanova.[4] Alkymistene kastet seg over Ovids verker, som ble gjort til «et steinbrudd for alkymistens hakke og spade».[5]

Vel var Ovid en av hovedkildene til middelalderens kunnskap om antikken, men også kjent som magister Amoris: Derfor måtte han omskrives og allegoriseres for å bli passende lesestoff for munker. Man mente dengang at han ble sendt i eksil av tre grunner, «quod ipse concubuit cum Livia, quod vidit Augustum condormientem puero, quod ipse composuit librum de arte amatoria» (= at han sov med Livia, at han så Augustus sove med en gutt, og at han skrev boken om kjærlighetens kunst).[6] Fra ca. 1170 utviklet Arnulf av Orléans[7] en allegorisk tolkning av Ovids verker. Arnulf mente at filosofi og retorikk dannet en bro mellom hedenskap og kristendom ved en felles streben for å forstå verden og uttrykke denne kunnskapen. På 1200-tallet utviklet den franske benediktinermunken Pierre Bersuire Ovidius moralizatus (= den moralske Ovid) med tanke på kristen forkynnelse: Satyrer har horn og skulle derfor leses som «biskoper», mens gudinnen Diana skulle tolkes som jomfru Maria. På denne måten omgjorde Bersuire Ovids historier til noe som kunne flettes inn i prekener og gjøre dem mer underholdende, med en passende moral.[8] Ovids dårlige rykte forfulgte ham i lang tid etter antikken. Alle verkene hans ble brent af Girolamo Savonarola i Firenze i 1497; Christopher Marlowes oversettelse av Ars Amatori ble bannlyst i 1599, og erkebiskopen av Canterbury og biskopen av London fikk den offentlig brent.[9]

Den islandske presten Kløng Torsteinsson skal på 1100-tallet hatt glede av å resitere Ovids dikt. I en islandsk versjon av sagaen om trojanerne er lange avsnitt fra heltinnebrevene i Heroides oversatt og tilpasset beretningen om Trojas fall. På en runepinne i Bergen er det en lengre innskrift på latin fra Metamorfosene.[10]

Vergil, Horats og Ovid er, hver på sin måte, den klassiske latinske diktnings mest betydningsfulle representanter. En tradisjon om Ovid som profet og magiker vokste frem på hjemtraktene hans ved Sulmona, men bygger i stor grad på eldre sagn, som handlet om Vergil.[4] I et sagn fra 1200-tallet fortelles det at to klerker dro på valfart til Tomis for å besøke Ovids gravsted. En stemme hørtes fra graven, og klerkene forhørte seg om hvilke av verselinjene sine Ovid selv var mest fornøyd med. Deretter ville de be fadervår for ham. «Nolo pater noster» (= Intet fadervår [for meg]) lød det fra graven. I én versjon av legenden heter det at Ovid på sine eldre dager hadde møtt apostelen Johannes, ble omvendt, og endte sin dager som biskop av Tomis og helgen. Derfor hadde han ikke bruk for klerkenes forbønn.[11]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Selections from Ovid's Amores, oversatt av John Svarlien og Diane Arnson Svarlien
  2. ^ «Ovid», Ancientworlds
  3. ^ a b Kelly, Stuart: The book of lost books, forlaget Random House, ISBN 1-4000-6297-7. s. 68
  4. ^ a b Kleinhenz, Christopher & Barker, John W.:Medieval Italy : an encyclopedia, bind 2, Routledge, s. 814 (Google Books)
  5. ^ Willard, Thomas: The Metamorphoses of Metals: Ovid and the Alchemists (PDF)
  6. ^ Ovide
  7. ^ Gura, David Turco:A critical edition and study of Arnulf of Orléans’ philological commentary to Ovid's «Metamorphoses», den fulle teksten er forsinket til 2015
  8. ^ Bandlien, Bjørn (2010): «Ovids disipler», Sagaspor', forlaget Andresen og Butenschøn, Oslo, ISBN 978-82-7694-245-3, s. 291-292
  9. ^ Ars Amatoria – Ovid – Ancient Rome – Classical Literature
  10. ^ Bandlien, Bjørn: «Ovids disipler», Sagaspor, s. 293
  11. ^ Bandlien, Bjørn: «Ovids disipler», Sagaspor, s. 292

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]