Den romerske kalender

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den romerske kalender ble ifølge legenden innført av Romulus ca. år 753 f.Kr. og brukt av romerne fram til den julianske kalender erstattet den i år 46 f.Kr..

Månedene[rediger | rediger kilde]

Kalenderen inndelte året i 304 døgn og 10 måneder, hvilket medførte at den var 61 dager «for kort» i forhold til solåret eller det sideriske år (dvs. den tid det tar for jorden å kretse én gang rundt solen, som i gjennomsnitt er 365,2564 døgn eller 365 hele døgn, 6 timer, 9 minutter og 9 sekunder).

De ti månedene var:

Fra 10 til 12 måneder[rediger | rediger kilde]

Det ble raskt et problem at kalenderen ikke fulgte med årstiden, så man ikke kunne planlegge tidspunktet for våronna i markene, og på et tidlig tidspunkt ble man enige om å tilføye 2 ekstra måneder, så året kom opp i 355 dager. Denne kalenderendring tilskrives av enkelte sagnkongen Numa Pompilius.

De nye månedene fikk navnene Januarius, oppkalt etter guden Janus, og Februarius, oppkalt etter «Februa», som var en renselses- og forsoningsfest som ble avholdt i slutten av denne måned, som opprinnelig var årets siste måned. Det nye år begynte stadig i mars måned, men i 153 før Kristus begynte man å betrakte januar som årets første måned. Det var imidlertid først etter Cæsars reform i år 46 før Kristus, at den 1. januar ble selve «nyttåret».

Skuddår innføres – ekstramåned[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden fortsatte problemene. Året på 355 dager var stadig for kort, og Martius, som i begynnelsen var beregnet til å komme i begynnelsen av bøndenes såtid, flyttet seg langsomt så den etter hvert var på begynnelsen av sommeren. Men hvis våronna skjer på et galt tidspunkt, går det dårlig med innhøstingen, så man ble igjen enige om en endring: man tilføyet enda en måned, kalt «Mercedonius» eller «Intercalaris», men bare annethvert år, for å rette på «forsinkelsen». Den ekstra måneden ble lagt til etter Februarius. Den besto av 27 eller 28 dager. De årene det var skuddår ble måneden Februarius redusert fra 28 dager til 23. Også de andre månedene ble justert, opp eller ned, avhengig av om det var skuddår eller ikke.

Dette ga altså opphav til skuddår. I en 4-årsperiode skulle to år være skuddår og to vanlige år. De vanlige årene var på 355 dager, og skuddårene fikk 377 eller 378 dager. Fire år bestod dermed av 355 + 378 + 355 + 377 = 1465 dager, noe som tilsvarer ca. 4 dager mer enn fire solår.

Rot med skuddår[rediger | rediger kilde]

Siden det i snitt var en dags forskjell mellom et solår (siderisk år) og året etter den romerske kalender, ble forskyvningen tidlig tydelig. For å bøte på dette ble det løpende foretatt beregninger om ekstra skuddår skulle innføres. En kunne komme langt inn i Februarius før en visste om neste måned skulle være Martius eller Intercalaris. Dette førte til slutt til et slikt kaos at Julius Cæsar beordret at en ny kalender skulle lages. Det ble den julianske kalender som tok over for den romerske kalender i år 46 f.Kr.

Dagene[rediger | rediger kilde]

Romerne nummererte ikke dagene innen en måned løpende lik vi er vant til, men navnga hver enkelt dag på en intrikat måte. De hadde tre spesielle dager, Kalendae, Nonae og Idus. Den første dagen i hver måned ble kalt Kalendae. På noen måneder ble den 5. dagen kalt Nonae mens den falt på den 7. i måneder med 31 dager. Tilsvarende faller Idus på den 13. eller 15. De andre dagene ble navngitt ved at en tellet ned til den neste av disse tre spesielle dagene, der Dag I var dagen selv. I Ianuarius (januar) faller Nonae på den 5. Den 2. januar ble da kalt Dag VI før Nonae i januar («ante diem VI Nonas Ianvarii»). I tillegg hadde romerne dagen Pridie. Dette var dagen før de spesielle dagene Kalendaee, Nonae og Idus. Slik ble 4. januar kalt Pridie Nonae i januar i stedet for Dag II før Nonae i Januar.

Fasti[rediger | rediger kilde]

Fasti var en høytidskalender i romerriket. Opprinnelig betød ordet dager det kunne holdes rettergang (og lignende sivile gjøremål), og det motsatte var dies nefasti (eller feriae) – festdager, men ordet fikk etterhvert en utvidet betydning av kalender eller fortegnelse over dager. Forfatteren Ovids dikt Fasti er en poetisk-didaktisk fremstilling av festdagene.