Diana (gudinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av Diana som befinner seg i Louvre, Galerie des Caryatides.

Diana (bokstavelig «himmelsk» eller «guddommelig») var i romersk mytologi jaktens gudinne, assosiert med ville dyr og skogen, og dessuten også månen. I litteraturen var hun tilsvarende med den greske gudinnen Artemis, skjønt i kulten var hun italisk, ikke gresk, i sin opprinnelse. Diana ble dyrket i oldtidens romerske religion og er i dag æret i italiensk nyhedendom og i stregheria (en form for italiensk wicca). Diana var kjent som en jomfrugudinne og var beskytter av jomfruer og kvinner generelt. Hun var en av de tre jomfruelig gudinner, Diana, Minerva og Vesta, som sverget å ikke gifte seg.

Et av hennes viktigste trekk var kyskhet. Eiklunder var særlig hellig for henne. I henhold til mytologien ble Diana født sammen med hennes tvillingbror Apollo på øya Dilos i Egeerhavet som datter av Jupiter og Latona. Diana utgjorde en triade med to andre romerske guddommer: Egeria, en vannymfe, hennes tjenerinne og assisterende jordmor; Virbius, en skoggud.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Diana (uttales med lang 'i' og a') er en adjektivform utviklet fra et oldtidens *divios, korresponderende til senere divus, dius, som i Dius Fidius, Dea Dia og i intetkjønnformen dium i betydningen «himmelen».[1] Dets rot er indoeuropeiske *d(e)y(e)w i betydningen «klar himmel» eller «dagslys», fra hvor også navnet til den vediske guden Dyaus og det latinske ordet for gud, deus, og hvor ordet dag, dagslys, dies, kommer fra.

Teologi[rediger | rediger kilde]

Jegerinnen Diana, av Houdon. Louvre

Bildet av Diana er komplekst og viser ulike arkaiske trekk. I henhold til Georges Dumézil[2] presenterer det karakteren av en uranisk, altså himmelsk, gud av en særegent vesen, referert til religionshistorien som en «rammegud». Slike guder, mens de beholder de opprinnelige trekkene av uraniske guder, det vil si oversanselig himmelske krefter og avholdenhet fra å herske direkte i jordiske hendelser, møtte ikke skjebnen til andre uraniske guder i indoeuropeiske religioner ved å bli dei otiosi,[3], altså en avviklet eller arbeidsledig gud,[4] ettersom de ikke bevarte en form for særlig form for innflytelse over verden og menneskene.

Den uraniske karakteren til Diana er godt reflektert i hennes forbindelse til lyset, utilgjengelighet, jomfruhet, bolig i høye fjell og hellige skoger. Diana er således representasjonen av den guddommelige verden (dium) i sitt vesen av suverenitet, overhøyhet, ufølsomhet, likegyldighet eller nøytralitet til jordiske saker som menneskers eller samfunns skjebner, mens hun på samme tid sikret kongers etterfølgelse og bevarelsen av menneskeheten gjennom sin beskyttelse av fødsler.

Disse funksjonene er åpenbare i de tradisjonelle institusjoner og kulter som er knyttet til gudinnen:

  1. Institusjonen rex Nemorensis, Dianas sacerdos i den arikiske skog som holdt sin posisjon inntil noen andre utfordret og drepte ham i en duell etter å ha brukket av gren fra et bestemt tre i skogen. Den åpne etterfølgelsen avslører gudinnens karakter og misjon som en garanti for fortsettelsen av den kongelige status gjennom påfølgende generasjoner.[5] Den samme mening var innbefattet i hennes funksjon som skjenket kongeverdigheten er bevitnet av fortellingen til Titus Livius om forutsigelsen av at riket gikk til den personen som kunne ofre til henne en særskilt vakker ku.[6]
  2. Diana ble også dyrket av kvinner som søkte å bli gravide eller ba om en lett og trygg fødsel. Denne formen for dyrkelse er bevitnet av arkeologiske funn av votivfunn av statuetter i hennes helligdom i nemus Aricinum foruten også av oldtidskilder, eksempelvis Ovid.[7]

I henhold til Dumezil kan funksjonen til rammeguden bli sporet i den indiske episke helt som er bildet av den vediske guden Dyaus Pita: etter å ha forsaket verden, det vil si i rollen som far og konge, han igjen fått egenskapen som udødelig vesen, skjønt han behold plikten å sikre at hans dynasti hadde alltid barn og en konge for hver generasjon. Den norrøne guden Heimdall utførte en tilsvarende eller analog funksjon: han er født først og vil dø sist. Også han gir eller oppretter kongeverdigheten og den første konge, og skjenker ham kongelig forrett. Diana er en kvinnelig gud, men har nøyaktig de samme funksjoner, bevare menneskeheten gjennom barnefødsler og sikre kongelig rekkefølge.

Dumezils fortolkning synes å bevisst ignorere den til James G. Frazer som forbinder Diana i hennes kongelige funksjon med den mannlige gud Janus som et guddommelig par,[8] hvor hans beskrivelse av typen rammegud vil passe med hans egen fortolkning av den italiske guden Janus svært godt. Fazer gir imidlertid en helt forskjellig fortolkning av paret Diana-Janus: han identifiserer det med det guddommelige, himmelske paret Jupiter-Juno og forbinder disse figurene til den religiøse indoeuropeiske kompleks som binder kongeverdigheten til trærnes kult, særlig eik. I denne fortolkningslinjen er institusjonen Rex Nemorensis og hans rituale beslektet til temaet om den dødende gud og kongene av mai måned.[9]

Fysisk beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Diana er i kunsten ofte vist som en ung pike, mellom 13 og 19 år. Det var antatt at hun hadde et ærlig ansikt som Afrodite med høy kropp, slang, smale hofter og et høyt forhode. Som en jaktens gudinne bar hun en meget kort tunika slik at hun lett kunne løpe og jakte, og ble ofte avbildet mens hun holdt en bue, bar en kogge om skulderen og i følge med en jakthund, tidvis også med jaktbytte. Men framstilt som månens gudinne bar hun en lang kappe, tidvis et slør som dekket hodet. I begge tilfeller ble hun ofte portrettert mens hun bar en månekrone.

Dyrkelse[rediger | rediger kilde]

Dianas festival var den 13. august[10] da kong Servius Tullius, selv født som slave, dedikerte hennes helligdom på Aventinerhøyden på midten av 500-tallet f.Kr. Plassert her og således plassert på utsiden av pomerium betyde at Dianas kult forble «utenlandsk», tilsvarende som med Bacchus; hun ble aldri offisielt «overført» til Roma slik som Juno ble det etter at Veii ble herjet og plyndret. Det synes som om hennes kult hadde sin opprinnelse i Ariccia[11] hvor hennes prest, Rex Nemorensis forble. Der ble det holdt enkle utendørshelligdommer, noe som var felles for alle de italiske stammene.[12] som Roma søkte å få inn i en forbud som byen skulle lede. Diana i skogen ble snart gjennomgripende hellenisert,[13] «en prosess som kulminerte med at Diana sto ved Apollos side på den første lectisternium i Roma».[14] Diana ble sett på med stor ærbødighet av de lavere klassene og slavene i Roma. Slavene kunne motta asyl i hennes templer. Dette fakta er vanskelig å tolke. Wissowa foreslo at forklaringen kunne være at de første slavene til romerne må ha vært latinere fra nabostammene.[15]

Selv om en del romerske patroner beordret etterligninger i marmor av særlig den anatoliske «Diana» fra Artemistempelet i Efesos ble Diana ofte avbildet for dannede romere i hennes greske skikkelse. Om hun var fulgt av et dådyr, slik som Diana av Versailles (se illustrasjon), var det i vesen av å være jaktens gudinne. Dådyret kan også være en skjult referanse til myten om Aktaion, en jeger i gresk mytologi som så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham til en hjort og lot sine jakthunder jakte på ham til han var drept.

Dyrkelsen av Diana er nevnt i Bibelen. I Apostlenes gjerninger ropte metallsmedene i Efesos som mislikte apostelen Paulus prekener om kristendommen, «Stor er efesernes Artemis!»[16]

Helligdommer[rediger | rediger kilde]

Diana var gammel gudinne som var felles for alle latinske stemmer. Det er mange helligdommer som var dedikert til henne i de landområdene som var befolket av latinsk talende folk. Det første er antatt å ha vært nær Alba (Italia)|Alba før byen ble ødelagt av romerne.

Skoghelligdommen ved Ariccia i nærheten av innsjøen Nemi, Lago di Nemi (Nemorensis Lacus), var en latinsk forbund slik det er bevitnet av en dedikasjonsinnskrift sitert av Cato.[17]

Diana hadde en helligdom i Roma på Aventinerhøyden, i henhold til tradisjon dedikert av kong Servius Tullius. Dens plassering er bemerkelsesverdig ettersom Aventinerhøyden ligger utenfor pomerium, det vil si byens opprinnelige område, for å overholdt tradisjonen om at Diana var en gudinne felles for alle latinere og ikke eksklusiv for romerne.

Andre kjente helligdommer er:

  • Dianas tempel i Évora i Portugal.
  • Colle di Corne i nærheten av Tusculum[18] hvor hun er referert til med det arkaiske latinske navnet deva Cornisca og hvor det har eksistert et collegium som dyrket henne.[19]
  • Fjellet Algidus, også i nærheten av Tusculum[20]
  • Ved Lavinium[21]
  • Ved Tivoli hvor hun ble referert til som Diana Opifera Nemorensis.[22]
  • Den hellige skog som er nevnt av Titus Livius[23] ad computum Anagninum (i nærheten av Anagni).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dumezil, G. (1974): La religion Romaine archaique, Paris, del 3, kapittel 1
  2. ^ Dumezil, G. (1974): La religion Romaine archaique, Paris, del 3, kapittel 1
  3. ^ Eliade, M.: Traite' d'histoire des religions
  4. ^ Deus Otiosus
  5. ^ Ovid: Fasti III, 262-271
  6. ^ Titus Livius: Ab urbe condita I, 3-7
  7. ^ Ovid Fasti III,262-271
  8. ^ Frazer, J. (1922): The Golden Bough, kapitlene. 1, 12, 16
  9. ^ Frazer, J. (1912): Dying gods; Geza Roheim Animism, Magic and The Divine King London, 1972, del 3, (se særlig kapittel «The king of May»)
  10. ^ Datoen sammenfalt med grunnleggelsedatoene som ble feiret ved Aricium. Gordon, Arthur E.: «On the Origin of Diana», Transactions and Proceedings of the American Philological Association 63 (1932, ss. 177-192) p 178.
  11. ^ Hennes kult ved Ariccia ble først attestert i den latinske litteraturen av Cato den eldre i et bevart sitat av den sene grammatikeren Priscianus Caesariensis (Priscian). Spekulasjonen om en gresk opprinnelse for kulten i Ariccia er utelukkende basert på et litterært topos (argument). Gordon 1932:178 note, og s. 181
  12. ^ Commune Latinorum Dianae templum i Varro, Lingua Latina v.43; kulten der var av antiqua religione i Plinius den eldres Naturhistorie, xliv. 91, 242.
  13. ^ Aspektet Potnia Theron av den hellenistiske Artemis er representert i Capua og Signia, to greske byer på Magna Graecia, på 400-tallet f.Kr.
  14. ^ Gordon 1932:179.
  15. ^ Sitert av Dumezil (1974): La religion romaine archaique Paris, del 3, kapittel 1
  16. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 19:28.
  17. ^ Cato: Origins fr.62: «Lucum Dianum In nemore Aricino Egerius Baebius Tusculanus dedicavit dictator Latinus. Hi populi communiter: Tusculanus, Aricinus, Laurens, Coranus, Tiburtis, Pometius, Ardeatis, Rutulus.»
  18. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia XVI, 242
  19. ^ CIL, 975; CIL XIV,2633
  20. ^ Horace, Carmina, I, 21, 5-6; Carmen Saeculare
  21. ^ CIL XIV,2112
  22. ^ CIL, 3537
  23. ^ Titus Livius (Livy): Ab urbe condita XXVII, 4


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Diana av Versailles – bilder, video eller lyd