Jerusalem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jerusalem kan også henvise til «Jerusalem», hymne av William Blake og Hubert Parry, også kalt «And Did Those Feet in Ancient Time»
Jerusalem
Jerusalem infobox image.JPG
Jerusalem emblem.svg
Flag of Jerusalem.svg
Hebraisk יְרוּשָׁלַיִם
(Standard) Yerushalayim
Arabisk القـُدْس (Al-Quds)

offisielt i Israel:
أورشليم القدس
(Urshalim-Al-Quds)

Navnets betydning Hebraisk: «fred», «testamentisk gave» mm.,
Arabisk «Den hellige»
Styresmakt By
Distrikt Jerusalem-distriktet
Befolkning 801 000[1]
Embetsområde 125,2 km²
Borgermester Uri Lupolianski
Internettside www.jerusalem.muni.il

Jerusalem (hebraisk ירושלים, Yerushalayim el. ירושלם, arabisk القدس, transkr. al-Quds, norsk historisk navn Jórsalir eller Jórsalaborg) er en by i det historiske landskapet som er kjent som Judea og som Israel. Byen har ca. 801 000 innbyggere. Jerusalem har stor historisk og religiøs betydning innenfor religionene jødedom, kristendom og islam. Fra 1949 til 1967 var byen delt. Vest-Jerusalem var en del av Israel, og Øst-Jerusalem ble styrt av Jordan. Etter seksdagerskrigen kom hele byen under israelsk kontroll, og i 1980 ble Øst-Jerusalem annektert av Israel gjennom Jerusalem-loven.[2] Dette er imidlertid ikke internasjonalt anerkjent.[3] Vest-Jerusalem er Israels regjeringssete og Israel har erklært byen som sin hovedstad. De palestinske selvstyremyndighetene gjør krav på Øst-Jerusalem som hovedstad.

Jerusalem er et av de viktigste «hellige stedene» pilegrimer fra forskjellige trosretninger reiser til. Byen ansees som viktig både for jøder, kristne og muslimer. Ifølge Bibelen ble Jerusalem gjort til hovedstad for omkring 3 400 år siden av kong David. De kristne ser på Jerusalem som stedet hvor Jesus ble korsfestet og stod opp fra de døde, og der Gud sendte sin hellige ånd over apostlene. De betrakter denne byen som der kristendommen begynte. Gjennom nesten to tusen år har kristne dratt på pilegrimsferd til Jerusalem. Muslimene har bygd Al Aqsa-moskeentempelhøyden, der de mener Muhammed fór opp til himmelen. Jødene betrakter Klagemuren, den siste rest av Herodes den stores Tempel, som deres viktigste hellige sted.

Navn[rediger | rediger kilde]

Det hebraiske navnet Yerushalayim kan oversettes med «grunnlag for dobbelt fred». Ordet yireh kan bety «å se». Shalom betyr fred, og endelsen -ayim er dualis. Navnet er kjent i formen Urušalim fra de egyptiske Amarnabrevene. Den arabiske betegnelsen al-Quds betyr simpelthen «den hellige» eller «helligdommen».

Historie[rediger | rediger kilde]

Jerusalem kan føre sin historie tilbake til ca. 3000 f.Kr. Byen ble ødelagt i 587 f.Kr., da Nebukadnesar II av Babylonia hærtok byen og la tempelet i ruiner.

I antikken[rediger | rediger kilde]

I 538 f.Kr., etter 50 år i babylonsk fangenskap, tillot den persiske kong Kyros den store å reise tilbake til Juda for å gjenreise tempelet.[4] Byggingen av Det andre tempelet ble fullført i 516 f.Kr., under Dareios I's regjeringstid, 70 år etter ødeleggelsen av det første tempelet.[5][6] Circa 445 f.Kr. utstedte Artaxerxes I et dekret hvor gjenoppbygging av byen og dens murer ble tillatt.[7] Jerusalems rolle som Judas hovedstad og senter for jødisk tilbedelse ble gjenopprettet.

Da Aleksander den store erobret det Persiske riket, falt Judea og Jerusalem under makedonisk kontroll, og ble etterhvert underlagt Ptolemeerdynastiet under Ptolemaios I. I 198 f.Kr. tapte Ptolemaios V Jersualem og Judea til selevkierne under Antiokos III. Det selevkiske forsøk på å omforme Jerusalem til en hellenistisk bystat tilspisset seg i 168 f.Kr., da makkabeerne, ledet av Mattatias og hans fem sønner, gjorde opprør mot Antiokos IV, med grunnleggelsen av det Hasmonske dynasti i 152 f.Kr. med Jerusalem som hovedstad som resultat.

I år 63 f.Kr. intervenerte Pompeius i en intern maktkamp om tronen og erobret Jerusalem, noe som også gav romererne innflytelse over Judea.[8] Etter en kortvarig invasjon av Parterne, som støttet de rivaliserende hasmoniske herskerne, ble Juda et åsted for en maktkamp som pågikk mellom pro-romerske og pro-partiske styrker. Edomitten Herodes ble utnevnt av det romerske senat til jødenes konge, og det herodiske dynastiet ble grunnlagt.

Romernes beleiring og ødeleggelse av Jerusalem (David Roberts, 1850)

Da Romerrikets innflytelse hadde økt, ble Herodes jødenes vasallkonge. Herodes henga seg til utvikling og forskjønnelse av byen. Han bygde murer, tårn og palasser, og utvidet tempelområdet, som ble forsterket med steinblokker med en vekt på opptil 100 tonn. Under Herodes ble tempelplassen doblet i størrelse.[9][10][11] Kort tid etter Herodes' død, i år 6 e.Kr., ble Judea underlagt Romersk styre direkte, som romersk provins,[12] men Herodes' etterkommere gjennom Agrippa II forble vasallkonger i omkringliggende provinser fram til år 96 e.Kr. Romernes styre over Jerusalem og området forøvrig gjennom Den første jødisk-romerske krigen, som resulterte i ødeleggelsen av Det andre templet i år 70 e.Kr. Jerusalem ble igjen Judeisk hovedstad under det tre år lange Bar Kokhba-opprøret, som startet i 132 e.Kr. Romerne lyktes å slå ned opprøret i 135 e.Kr.

I de fem følgende århundrene etter Bar Kokhba-opprøret, forble byen under romersk, og deretter bysantisk kontroll. I det fjerde århundre anla den romerske keiser Konstantin kristne områder i Jerusalem, som Den hellige gravs kirke. Jerusalem nådde et høydepunkt i størrelse og antall innbyggere mot slutt av perioden for Det andre tempelet, da byen dekket et område på to kvadratkilometer og hadde 200 000 innbyggere.[13][14]

Senere historie[rediger | rediger kilde]

Ben-Yehuda gågate

I 638 ble Jerusalem erobret av de fremadstormende muslimske araberne. De kristne pilegrimene fikk imidlertid fortsatt fritt leide til de hellige stedene i Jerusalem. Men i 1055 tok de mer fundamentalistiske seljuk-tyrkerne makten i Bagdad, og de skapte problemer for pilegrimene. Da den byzantinske hær ble knust ved Manzikert i 1071 og hele det indre av Anatolia ble erobret av seljuk-tyrkerne, henvendte den byzantinske keiser seg til de vest-europeiske fyrstene med oppfordring om å komme til unnsetning. I håp om å vekke deres entusiasme viste han til vanskene tyrkerne skapte for pilegrimene til Jerusalem. Paven i Roma benyttet seg av anledningen til selv å anspore til strid mot tyrkerne i 1095. Dette førte til det 1. korstog, som endte med at Jerusalem ble erobret av korsfarerne i 1099. Byen ble gjort til hovedstad i korsfarerriket «Kongeriket Jerusalem». Byen ble gjenerobret av muslimene under den store Saladin i 1187. Siden har en rekke korstog forsøkt å gjenerobre Jerusalem, uten å lykkes. Kongedømmet Jerusalem levde imidlertid videre med sentrum i festningsbyen Acre ved Middelhavskysten frem til 1291.

Siden 1187 har Jerusalem vært under muslimsk styre helt til etter 1. verdenskrig, da Jerusalem ble Britisk Mandatområde. Det Ottomanske Riket, som tok kontrollen over Jerusalem i 1516, havnet på feil side i verdenskrigen, og ble straffet av seierherrene med å tape Midtøsten, som ble gjort til mandatområder under Frankrike og Storbritannia. I 1948 ble den jødiske staten Israel opprettet på den vestre halvdelen av Palestina, mens Vestbredden ble okkupert av Jordan. Etter FNs delingsplan skulle Jerusalem være internasjonal by under FNs overhøyhet, men etter en kort krig mellom det nyopprettede Israel og de muslimske nabostatene, som ville forhindre at den jødiske staten skulle få etablere seg, ble Jerusalem delt mellom Israel og Jordan.

Etter 6-dagerskrigen i 1967 okkuperte Israel hele byen, og erklærte straks byen som Israels «evige og udelelige hovedstad». FN anerkjenner ikke Israels krav, og FNs sikkerhetsråds resolusjon 478 avviser kravet. I resolusjonen bestemte FNs sikkerhetsråd at den israelske loven som erklærte Jerusalem som Israels hovedstad var «null and void and must be rescinded forthwith». Resolusjonen bad også medlemslandene som hadde ambassader i Jerusalem om å trekke disse ambassadene ut av byen. Som resultat flyttet alle de 13 landene som frem til da hadde ambassader i Jerusalem sine ambassader til Tel Aviv, Israels internasjonalt anerkjente hovedstad. Med unntak av Costa Rica og El Salvador ligger idag alle lands ambassader fortsatt i Tel Aviv.

Også palestinerne ønsker Jerusalem som sin hovedstad i en eventuelt fremtidig stat.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Israels riksvåpen Staten Israel Israels flagg
Geografi

Israels land  · Distrikter  · Byer
Middelhavet  · Rødehavet  · Genesaretsjøen
Jerusalem  · Tel Aviv  · Haifa

Historie

Jødisk historie  · Sionisme  · Aliyah
Herzl  · Balfour  · Palestinamandatet
FNs delingsplan 1947  · Selvstendighet

Midtøsten-konflikten

1948-krigen  · Jødiske flyktninger
Suezkrisen  · Seksdagerskrigen
Utmattelseskrigen  · Jom Kippur-krigen
Libanon-krigen (1982)  · Libanon-krisen (2006)
Fredsavtaler  · Traktater med Egypt, Jordan

Israel-Palestina-konflikten

Nakba  · Første intifada  · Oslo-avtalen
Interimsavtalen  · Andre intifada  · Barrierer

Økonomi  · Bankvesen

Turisme  · Vin  · Diamanter
Våpenindustri  · Luftfartsindustri  · Samferdsel

Demografi  · Kultur

Religion  · Israelske arabere  · Israelere
Arkeologi  · Kibbutz  · Utdanning  · Universiteter
Hebraisk  · Litteratur  · Sport  · Musikk

Lover  · Politikk

Tilbakevendingsloven
Jerusalem-loven  · Golan-loven
Partier  · Valg  · Statsminister  · President
Knesset  · Høyesterett  · Rettsvesen

Israels utenlandske relasjoner

Norge og Israel  · USA og Israel

Sikkerhet

Israels forsvar  · Sikkerhetsråd
Politi  · Grensevakt  · Fengsel

Portal:Israel  · Kategorier

Jerusalems innbyggertall
1844 15 510
1876 25 030
1896 45 420
1922 62 578
1931 90 053
1944 157 000
1948 165 000
1967 263 307
1980 407 100
1985 457 700
1990 524 400
1995 617 000
2000 657 500
2005 706 400

I mai 2007 hadde Jerusalem en befolkning på 743 000, hvorav 68 % var jøder, 30 % var muslimer og 2 % var kristne, og befolkningstettheten var på 5 750,4 innbyggere pr. kvadratkilometer (14 893,5/km²)[15][16] I 2005 kom det 2 850 immigranter til Jerusalem, hvorav nesten tre fjerdedeler av dem kom fra USA og Frankrike, samt tidligere innbyggere i Sovjetunionen. Innen Israel overgikk emigranter fra Jerusalem innvandrerne til byen. I 2005 emigrerte over ti tusen israelere til Jerusalem, mens seksten tusen forlot byen.[15] Befolkningen i Jerusalem fortsetter likevel å stige på grunn av høye fødselsrater, spesielt blant araberne og harediske jødiske samfunn (hvor fødselsraten er høyere enn gjennomsnittet i Israel). På grunn av dette er den totale fødselsraten i Jerusalem (4,02) mye høyere enn andre sammenlignbare byer i regionen, som Tel Aviv (1,98) og også ganske mye høyere enn landsgjennomsnittet på 2,90. På samme måte er den gjennomsnittlige størrelsen på Jerusalems 180 000 husholdninger 3,8 mennesker.[15]

I 2005 hadde det totale antallet bosatte i Jerusalem økt med omtrent 13 000 (1,8 %, like mye som det israelske gjennomsnittet. Mens byen har fortsatt å vokse, har den religiøse og etniske sammensetningen i Jerusalem likevel fortsatt å forandre seg. Selv om jødene utgjør majoriteten i Jerusalem, tilhører kun 31 % av barna under 15 denne gruppen.[15] Disse dataene bekrefter observasjoner om at den jødiske prosentandelen i Jerusalem har sunket de siste fire tiårene. I 2004 utgjorde jøder 66 % av befolkningen, mot 74 % i 1967 da Seksdagerskrigen fant sted.[17] Denne nedgangen blir forklart med den stigende bokostnaden i Jerusalem, det mindre jobbmarkedet og den økende religiøse karakteren av byen. Mange unge mennesker flytter til forstadene for å skaffe seg billigere bosteder og mer verdslig livsstil, tilbudt av andre byer.[18]

Demografi og skillet mellom den jødisk-arabiske befolkningen fortsetter å spille en stor rolle i krangelen om Jerusalem. I 1998 foreslo Jerusalems utviklingsinstans å utvide bygrensene mot vest for å inkludere flere områder med høy jødisk befolkning.[19]

Lokalstyre[rediger | rediger kilde]

Jerusalems bystyre (i Israel) har 31 valgte medlemmer, hvorav et av dem er borgermesteren. Borgermesteren har vervet i en periode på fem år, og utpeker seks stedfortredere. Den nåværende borgermesteren i israelsk Jerusalem, Uri Lupolianski, ble valgt i 2003.[20] Guvernøren for palestinsk Jerusalem er Adnan al-Husayni. Bortsett fra borgermesteren og stedfortrederne, får medlemmene av bystyret ingen lønn og jobber frivillig. Teddy Kollek er borgemesteren i Jerusalem som har innehatt vervet lengst, i 28 år – i seks perioder. De fleste av møtene i Jerusalems bystyre er private, men hver måned blir det holdt et møte som er åpent for offentlighet.[20] Innen kommunestyret utgjør religiøse politiske partier en spesiell sterk faktor, og disse utgjør en stor del av kommunestyret.[21]

Jerusalems israelske kommunestyre og borgermesterens kontor er på Safra Square (Kikar Safra) ved Jaffa-gata. Det nye rådhuset består av to moderne bygninger og ti renoverte historiske bygninger som omgir en stor plass, og ble åpnet i 1993.[22] Byen faller under Jerusalem-distriktet (i Israel) og Jerusalem-guvernementet (i de palestinske områdene), med Jerusalem som distriktets hovedstad.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Jerusalem er nå i gang med bygging av første del av et light rail-system (en bybane) (hebraisk : רכבת קלה / Rakevet kala) som i alt vil omfatte 8 linjer med 75 stasjoner fordelt på et banenett på 50 km om utbyggingen blir videreført.

Den første linjen, fra Pisgat Ze'ev i nord til Herzlfjellet passerer nær Gamlebyen (Damaskusporten), åpnet 19. august 2011. Traséen er 13.9 km lang med 23 stasjoner.

Som ordfører i Jerusalem var Ehud Olmert en av pådriverne for utbyggingen.

Idrett[rediger | rediger kilde]

De to mest populære idrettsgrenene i Jerusalem er fotball og basketball.[23] Beitar Jerusalem Football Club er en av de mest kjente fotballagene i Israel. Blant Beitar Jerusalems fans er det kjente politikere, som ofte er tilskuere til klubbens fotballkamper.[24] Jerusalems andre store fotballag, og en av Beitar Jerusalems fremste rivaliserende klubb, er Hapoel Jerusalem. Mens Beitar Jerusalem har vunnet den israelske cupen sju ganger,[25] har Hapoel Jerusalem kun vunnet cupen en gang. Beitar Jerusalem har vunnet den israelske serien seks ganger, Hapoel Jerusalem har aldri vunnet denne. For tiden spiller Beitar Jerusalem i Ligat ha'Al, som er øverste serien i Israel, mens Hapoel Jerusalem spiller i divisjonen under. Siden Teddy Stadion ble åpnet i 1992, har denne vært Jerusalems fremste fotballstadion, med en tilskuerkapasitet på 21 600. [26] Den mest populære palestinske fotballklubben er Jabal Al Mukaber, som spiller i Vestbredden Premier League. Klubben, med base i Skopusfjellet i Jerusalem, er en del av Asian Football Confederation, spiller hjemmekampene sine ved Faisal Al-Husseini Internasjonale Stadion i Al-Ram, på andre siden av Israels barriere på Vestbredden.[27][28]

I basketball spiller Hapoel Jerusalem i Israels øverste divisjon, Ligat HaAl. Klubben har vunnet den israelske cupen i basketball tre ganger, og vant også europaligaen i basketball i 2004.[29]

Jerusalem maraton er en årlig begivenhet med løpere fra hele verden i en løype som passerer noen av byens mest kjente steder. I tillegg til maraton arrangeres også halvmaraton på 21,0975 km, ti kilometer og fem kilometers løp.[30]

Hellige steder[rediger | rediger kilde]

I Jerusalem ligger blant annet helligdommene:

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jerusalem – bilder, video eller lyd

Søsterbyer[rediger | rediger kilde]

Jerusalem sett fra oljeberget

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «40th Anniversary of the Reunification of Jerusalem». Israels utenriksdepartement. 16. mai 2007. Besøkt 19. mai 2007. 
  2. ^ SNL - Jerusalem
  3. ^ «Israel plans 1,300 East Jerusalem Jewish settler homes». BBC News. 9. november 2010. «East Jerusalem is regarded as occupied Palestinian territory by the international community, but Israel says it is part of its territory.» 
  4. ^ «Ezra 1:1–4; 6:1–5». Biblegateway.com. Besøkt 11. september 2010.  (en)
  5. ^ Sicker, Martin (30. januar 2001). Between Rome and Jerusalem: 300 Years of Roman-Judaean Relations. Praeger Publishers. s. 2. ISBN 0-275-97140-6.  (en)
  6. ^ Zank, Michael. «Center of the Persian Satrapy of Judah (539–323)». Boston University. Besøkt 22. januar 2007.  (en)
  7. ^ «Nehemiah 1:3; 2:1–8». Biblegateway.com. Besøkt 11. september 2010.  (en)
  8. ^ Schiffman, Lawrence H. (1991). From Text to Tradition: A History of Second Temple and Rabbinic Judaism. Ktav Publishing House. s. 60–79. ISBN 0-88125-371-5. 
  9. ^ Michael, E.; Sharon O. Rusten, Philip Comfort, and Walter A. Elwell (28. februar 2005). The Complete Book of When and Where: In The Bible And Throughout History. Tyndale House Publishers, Inc. s. 20–1, 67. ISBN 0-8423-5508-1.  (en)
  10. ^ Har-el, Menashe (1977). This Is Jerusalem. Canaan Publishing House. s. 68–95. ISBN 0-86628-002-2. (en)
  11. ^ Zank, Michael. «The Temple Mount». Boston University. Besøkt 22. januar 2007.  (en)
  12. ^ Crossan, John Dominic (26. februar 1993). The Historical Jesus: the life of a Mediterranean Jewish peasant (Reprinted utg.). San Francisco: HarperCollins. s. 92. ISBN 0-06-061629-6. «from 4 BCE until 6 CE, when Rome, after exiling [Herod Archelaus] to Gaul, assumed direct prefectural control of his territories»  (en)
  13. ^ Har-el, Menashe. This Is Jerusalem. Canaan Publishing House. s. 68–95. ISBN 0-86628-002-2. 
  14. ^ Lehmann, Clayton Miles (22. februar 2007). «Palestine: History». The On-line Encyclopedia of the Roman Provinces. The University of South Dakota. Arkivert fra originalen 10. mars 2008. Besøkt 18. april 2007. 
  15. ^ a b c d «Press Release: Jerusalem Day» (pdf). Israel statistiske sentralbyrå. 24. mai 2006. Besøkt 10. mars 2007. 
  16. ^ «Population and Density per km² in Localities Numbering Above 5,000 Residents on 31 XII 2005» (pdf). Israels statistiske sentralbyrå. 2006. Besøkt 11. april 2007. 
  17. ^ Sel, Neta (23. mai 2006). «Jerusalem: More tourists, fewer Jews». YNet. Besøkt 10. mars 2007. 
  18. ^ Hockstader, Lee (16. august 1998). «Jewish Drop In Jerusalem Worries Israel». The Washington Post via Cornell University. Besøkt 10. mars 2007. 
  19. ^ Laub, Karin (2. desember 2006). «Jerusalem Barrier Causes Major Upheaval». The Associated Press via The Washington Post. Besøkt 10. mars 2007. 
  20. ^ a b Cidor, Peggy (15. mars 2007). «Corridors of Power: A tale of two councils». The Jerusalem Post. Besøkt 28. mars 2007. 
  21. ^ Coker, Margaret (11. november 2006). «Jerusalem Becomes A Battleground Over Gay Rights Vs. Religious Beliefs». Cox Newspapers. Besøkt 28. mars 2007. 
  22. ^ «Safra Square - City Hall». The Municipality of Jerusalem. Besøkt 24. april 2007. 
  23. ^ Torstrick, Rebecca L. (30. juni 2004). Culture and Customs of Israel. Greenwood Press. s. 141. ISBN 0-313-32091-8. «The two most popular spectator sports in Israel are football and basketball.»  (en)
  24. ^ Griver, Simon (1997). «Betar Jerusalem: A Local Sports Legend Exports Talent to Europe's Top Leagues». Israel Magazine via the Israel Ministry of Foreign Affairs. Arkivert fra originalen 31. desember 2007. Besøkt 7. mars 2007.  (en)
  25. ^ «בית"ר ירושלים האתר הרשמי – דף הבית». Bjerusalem.co.il. Besøkt 11. september 2010.  (he)
  26. ^ Eldar, Yishai (1. desember 2001). «Jerusalem: Architecture Since 1948». Israeli Ministry of Foreign Affairs. Besøkt 7. mars 2007. 
  27. ^ «Palestinian Football Association, Jabal Al-Mokaber». Pfa.ps. Besøkt 17. oktober 2011.  (en)
  28. ^ Football and the wall: The divided soccer community of Jerusalem, by James Montague, CNN 17 September 2010 (en)
  29. ^ «Home». Hapoel Migdal Jerusalem. Arkivert fra originalen 2. januar 2008. Besøkt 7. mars 2007.  (The listing of championship wins are located at the bottom after the completion of the Flash intro.) (he)
  30. ^ Jerusalem Marathon - Offisielt nettsted Besøkt 16. mai 2014
  31. ^ «Online Directory: Israel, Middle East». Sister Cities International. Besøkt 5. april 2007. 
  32. ^ «New York City Global Partners». NYC.gov. Besøkt 17. februar 2008.