Leidang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Leidang (norrønt leiðangr, dansk leding, svensk ledung, engelsk lething, latin expeditio) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip for ekspedisjoner og krig. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde forbilde i angelsaksernes fyrd i England. I Norge ble leidangen etablert i siste halvdel av 900-tallet, etter alt å dømme av kong Håkon den gode, som hadde erfaring med liknende institusjoner i England. Noen ganger blir dette framstilt som at leidangen ble «oppfunnet» på 900-tallet. Dette stemmer ikke helt. På dette tidspunktet var høvdingdømmet som institusjon vært vanlig i de skandinaviske land i hundrevis av år. Og et av de sentrale kjennetegn ved høvdingdømmet er at høvdingen har som privilegium å beordre frie menn til å gjøre militærtjeneste.

Historikk[rediger | rediger kilde]

«Strax om Høsten bød Kong Magnus Leding ud over hele Trondhjem.», illustrasjon av Halfdan Egedius til «Magnus den godes saga» i Snorre Sturlasons Heimskringla utgitt av J.M. Stenersen & Co i 1899.

I 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte i et slag som sto ved AvaldsnesKarmøy. Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i slaget i Hjørungavåg. En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag. Leidangen styrket også kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, et av de største farene mot et bondesamfunn. Håkon den godes regjeringstid var god og stabil.

Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter skipreider. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall årer. Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer, senere ble det øket.

Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.

1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.

Skipreiden skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. Hverken i Heimskringla eller Fagrskinna ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter på den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere.

I Norge var det 270 slike skipreider i 1277, i Danmark to til tre ganger så mange. Lederen for en skipreide ble kalt «styrmann», (styrimaðr eller styræsmand). Han fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer (manngerð på norrønt).

Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen: «Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.» Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.

Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen kalte ut leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved angrep på landet.

Våpnene på skipet var typisk buer, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.

På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen.

På 1100-tallet ble biskopene overordnede for leidangsflåten. I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en skatt, som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etter hvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.

Skipsreier og sesser i Norge[rediger | rediger kilde]

Landsdel Opprinnelig tall
på skipsreier
Skipsreier i MLA
testamente
Antall skip
i GLB
Sesser per skip
etter GLB
Sesser totalt
etter GLB
Sønnafjelske 48 48 60 20 1200
Egdafylke 16 15 16 25 400
Rygjafylke 32 32 24 25 600
Hordafylke 32 32 24 25 600
Sygnafylke 16 16 16 25 400
Firdafylke 20 15 20 25 500
Sunnmørafylke 16 16 16 25 400
Romsdølafylke 8 8 10 20 200
Nordmørafylke 16 16 20 20 400
Trøndelag 64 59 80 20 1600
Naumdølafylke 9 9 9 20 180
Hålogaland 13 13 13 20 260
Hålogaland 1 30 30
Sum 290 279 309 6770

A ML = Magnus Lagabøters testamente. B GL = Gulatingsloven

Antall soldater i hæren varierer mellom 26 960 til 33 600.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ersland/Holm: Norsk forsvarshistorie, bind 1: Krigsmakt og kongemakt, ISBN 82-514-0558-0, side 83.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]