Skipreide

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nausttomt for vikingskip, Rygg på Frosta

Skipreide (norrønt skipreiða) (også skrevet skibrede og skipreite) var en administrativ oppdeling av Norge i geografisk avgrensede områder der innbyggerne var kollektivt ansvarlige for å bygge, holde, ruste ut og bemanne et leidangsskip.

Skipreidene lå ikke bare ved kysten, de fleste skipreidene i Trøndelag var innlandsreider opp langs de brede elvene i Trøndelag. For eksempel hadde skipreidene ovenfor Gaulfossen i Gauldalen foruten fiskale formål, herunder smier, tjærebrenning (tjurru) også som hovedoppgave å skaffe tømmer ned til reiene nedenfor der det ble bygget vikingskip (snekker) som kunne ros helt ut til fjorden.

Nøyaktig hvor gammel skipreideinndelingen er vet man ikke, men skipreidene oppsto sammen med leidangssystemet og i flg. Snorre ble lovene utviklet/forbedret under Håkon Den Gode og Sigurd Jarl på midten av 900 tallet.

Mot slutten av 1200-årene har skipreidene etterhvert kun fiskale formål, og skipreidene er utgangspunkt for den administrative inndelingen for skatteformål helt frem til 1660-tallet.

En skipreide besto etter gammel ordning av frie menn, som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip fullt proviantert for to eller tre måneder.[1] Størrelsen på skipet ble bestemt etter antall årer eller sesser. Til å begynne med var kravet 40 årer (20 sesser) og et mannskap på oppimot 100 mann eller flere.

Hele Norge var inndelt i 279 skipreider i 1279 under Magnus Lagabøte.

Sjefen for en skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av jarlen evt. kongen. Mannskapet på et vikingskip ble plukket ut etter bestemte regler i lovenes leidangsbolker, og i Gulatingslova ble denne verneplikten begrenset oppad til hvert syvende hode, altså 14% av befolkningen. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer. Skipreidet skulle mobiliseres når det var fiender i landet, og det var fast prosedyre for dette stadiet. Det ble da utlyst allmenning, og vardene ble tent.

Skipreidene var opprinnelig et system for forsvar av landet. Etterhvert, og gradvis, utviklet skipreidetinget seg til det lokale finansielle og judisielle senteret, der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Skipreidene ble omdannet til tinglag ca. 1660.

Spor etter skipreidene[rediger | rediger kilde]

Leidangskipenes naust har vært av betydelig størrelse. I 1247 var Bergens største bygning et naust på 54 x 36 m². Mange av nausttuftene er kartlagt av arkeologer, men det er fortsatt mulig å finne flere. I strandbeltet langs sørsiden av Beitstadfjorden er det påvist minst fem nausttufter over en strekning på 10 km, tre av dem blant de største som er kjent i Norge. Disse er 30-38 m lange og har en bredde på 13-19 m.[2]

Oversikt over skipreider[rediger | rediger kilde]

I Heimskringla skriver Snorre om skipreide: «Kong Håkon satte en lov for hele landet langs hele kysten og så langt inn i landet som laksen går – han delte det i skipreider». Magnus Lagabøtes testamente inneholder en fylkesinndeling med navn og antallet skipreider.[3][4] Mange av skipreidenes navn er kjent fra andre kilder som Aslak Bolts jordebok, men mange opplysninger har også gått tapt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]