Terje Vigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Terje ombord på den engelske korvetten, fra en forestilling på Fahlstrøms Theater i Kristiania i 1905

Terje Vigen er et episk dikt, skrevet av Henrik Ibsen i 1861. Det ble utgitt i hans bok Digte fra 1871. Diktet ble senere utgitt separat med illustrasjoner av Christian Krohg.

Diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under napoleonskrigen og kornblokaden 1808–1811. På denne tida var Danmark-Norge i krig med blant andre England, som hadde innført handelsblokader og dermed kuttet all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette medførte hungersnød i Norge. Diktets hovedperson ble tatt av et britisk marinefartøy og sendt i krigsfangenskap i Storbritannia, den såkalte «prisonen».

I tidligere generasjoner gikk det sport i å kunne gjengi utenat så mye som mulig av diktet. Bakgrunnen for dette er at diktet inngikk i folkeskolens grunnpensum, og at det var påkrevd at alle barn skulle kjenne det.

Diktet er regnet som sentralt i den nasjonale grunnfortellingen. Det er et av Norges mest berømte dikt og er høyt verdsatt, kanskje særlig i Grimstad-traktene hvor handlingen foregår.

Historien[rediger | rediger kilde]

Terje Vigen er en sjømann, bosatt i Fjære i Aust-Agder, ikke langt fra Grimstad. Han gifter seg og får en datter, Anna, som gir livet en ny mening for ham. Når krigen kommer i 1809, ror han over havet til Danmark for å få tak i mat, tre tønner bygg, til den sultne kona og dattera. På vei tilbake fra Danmark blir Terje Vigen plukket opp av en engelsk korvett, og kapteinen senker båten og lasten. Britene holder ham fanget i fem år, og når han kommer hjem, finner han kone og barn døde. Han tar arbeid som los langs kysten, men bærer samtidig på et sterkt nag mot dem som hindret ham i å redde familien sin.

Diktets dramatiske høydepunkt inntreffer når Terje Vigen senere, som los, kjenner igjen den engelske lorden som i sin tid tok ham til fange, og han blir i stand til å hevne seg. Han gjengjelder engelskmannens handling mot hans egen båt, og slår hull i bunnen av båten som skal berge dem:

Ind stod sjøen med skumhvidt sprøjt ---
der raste på vraget en strid – ;
men moderen løftet sin datter højt
på armen, af rædsel hvid.
"Anna, mit barn!" hun skreg i sin ve;
da bævred den gråsprængte mand;
han fattet om skødet, drev roret i læ,
og båden var fast som en fugl at se,
slig foer den i brått og brand.

Terje Vigen gjør lorden oppmerksom på hva som engang hendte på samme sted, og lorden kjenner ham igjen:

Da jog et minde om halvglemt dåd
lig et lyn over lordens træk --,
han mintes matrosen, som lå med gråd
iknæ på korvettens dæk!
Da skrek Terje Vigen: Alt mit du holdt
i din hånd, og du slap det for ros!
Ett øyeblik endnu, og gjengjeld er voldt---!"
Da var det den engelske stormand stolt
bøyde knæ for den norske lods.

Deretter følger Terje Vigens lange tale, der han gjør rede for den store sosiale forskjellen mellom ham og engelskmannen, for å forklare hvor lite lorden forsto den gangen. Han vil gi lorden en lekse, for å minne ham på hva det koster å miste familien sin:

Barnet han greb og svinged det frit,
med den venstre om ladyens liv.
"Tilbage, mylord! Et eneste skridt, –
og det koster dig barn og viv!"
På sprang stod Britten til kamp påny;
men armen var veg og mat; –
hans ånde brændte, hans øjne var sky,
og hans hår – så kendtes ved første gry –
blev gråt i den eneste nat.
Men Terjes pande bar klarhet og fred,
hans bringe gik frit og stilt.
Ærbødig løfted han barnet ned,
og kyssed dets hender mildt.
Han ånded, som løst fra et fængsels hvælv,
hans stemme lød rolig og jevn:
"Nu er Terje Vigen igen sig selv.
Indtil nu gik mit blod som en stenet elv;
for jeg måtte – jeg måtte ha'e hævn!

Men til slutt blir det forsoning, og når den engelske yachten seiler ut fra Norge, heiser den det norske flagget, og Terje Vigen kan avslutte med ordene:

"Stort har jeg mistet, men stort jeg fik.
Bedst var det, kan hænde. det gik som det gik, --
og så får du ha`e tak da, Gud!"

En virkelig person?[rediger | rediger kilde]

Terje Vigens obelisk utenfor Fjære kirke ved Grimstad.

Det har vært spekulert mye i hvorvidt fortellingen om Terje Vigen er basert på en virkelig person og en virkelig hendelse, eller eventuelt flere virkelige hendelser. Ibsen kjente flere folk på Sørlandet som var sjømenn. Han kan ha hørt historier om personer som reiste på havet og ble tatt til fange av engelskmennene. Man kjenner imidlertid ikke til navnet Terje Vigen fra noen av fangelistene. Det skal derimot ha eksistert en grav ved Fjære kirke som lignet den graven som nevnes i diktets siste vers.

I Afskrift af Bog for mine Børn om mit Levnetsløb og mine Erindringer, Mathias Gundersen, finner vi følgende:

«H. Ibsen var som Lærling hos Apotheker Lars Nielsen i nogle Aar omkring 1850. I de sidste Aar var jeg meget fraværende, saa jeg havde mindre kjendskab til ham end mangen andre; men det var en bekjendt Sag at hans Principal ikke forskaffede ham nogen Fammiliehygge, men holdt ham i stadigt Arbeide. Foruden disse Aarsager til at blive forlidet bemærket, var han af en stilfærdig Karakter. Der var ikke mange af hans Jevnaldrende i den lille Byen, saa jeg ved ikke andre Saadanne af hans Omgangsvenner end Ole Schuleruds, Gunder Holst, Jacob Holst og Christopher Due. At han havde stor Interesse for Lotserne og Fiskerne, det kunde Svend Haaøen forklare; thi ham denne meget bekjendte, flinke og djærve Lots, med sit veirbidte Udseende, var i stor Yndest hos ham, som Fortæller om Krigsbegivenheder og Søvæsenet. Og det skal være af ham som Ibsen fik Ideen om at skrive sit de[i]lige og mageløse Digt Terje Wiken, som har gjort vort lille Sted og Omegn saa bemærket. Et lidet Portrait i Olje, som Ibsen malede paa Pap af den gamle Søulk, fandt vi Alle at ligne godt. Det stod bestandig paa Reolen i Apotheket hos Lars Nielsen og er nu hos hans Efterfølger Apotheker Arntzen.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Terje Vigen – originaltekst
litteraturstubbDenne litteraturrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.