Lockheed Martin F-35 Lightning II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
F-35 Lightning II
F-35 Lightning II
F-35.
Informasjon
Rolle Multirollekampfly
Produsent Lockheed Martin Aeronautics
Northrop Grumman
BAE Systems
Første flyvning 15. desember 2006
Introdusert 2016[1]
Status Under utvikling / Førproduksjon
Brukes av United States Air Force
United States Navy
United States Marine Corps
Royal Air Force
Royal Navy
Luftforsvaret
Produsert 2003
Antall produsert 20 testfly levert
95 lavproduksjonsfly bestilt, hvorav 50 er levert (47 USA, 2 UK, 1 Nederland)
Enhetspris F-35A: US$122 millioner[2]
F-35B: US$150 millioner (snitt kost, 2011)[3]
F-35C: US$139,5 millioner (snitt kost, 2011)[3][4]
Merk: Evt. andel av utviklingskostnader kommer i tillegg.
Utviklet fra X-35
Den første F-35 levert til US Air Force på vei til Eglin Air Force Base i Florida 14. juli 2011.

Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter etter navnet på programmet) er et multirolle, femtegenerasjons stealth kampfly som utvikles av USA og Storbritannia med mindre deltakelse fra en rekke partnerland, deriblant Norge. Flyet finnes i tre varianter: En variant for vanlig takeoff og landing, en STOVL-variant og en variant tilpasset bruk fra hangarskip. Det første flyene ble levert til US Air Force 14. juli 2011.

JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er pr høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 stk, USA vil ha ca. 2 443 av disse. Man håper imidlertid på å selge til flere land etterhvert, slik som det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 bli produsert.

Flyet er enseters, en-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å utvikle to separate motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitney F135 motoren for å kutte kostnader.[5]

I begynnelsen av november 2011 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 1 400 ganger. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011.[6]

Varianter[rediger | rediger kilde]

F-35 kommer i tre forskjellige varianter og en spesialversjon, som har 80% av delene felles.

F-35A
Vanlig CTOL-variant (Conventional Take Off and Landing). Basert på rollen F-16 har i dag. Den eneste varianten med innebygget 25 mm gatling. Dette er varianten som Norge har bestemt seg for å kjøpe.
F-35B
STOVL-variant (Short Take Off, Vertical Landing) som skal brukes på blant annet hangarskip. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag. Denne versjonen vil få dreibar eksos i tillegg til en vifte bak cockpit.
F-35C
Hangarskip CATOBAR (Carrier Version)-variant Basert på rollen F-18 har i dag. Denne versjonen får blant annet større vingeoverflate som gjør at den kan ta av / lande ved lavere hastigheter. Sammen med økt drivstoffkapasitet gir dette vesentlig større aksjonsradius.
F-35I
F-35A med israelske modifikasjoner. En senior i det israelske luftforsvaret uttalte offisielt "at flyene vil bli kalt F-35I da det vil være unike israelske funksjoner installert i dem". USA vil ikke tillate integrering av Israels egne elektroniske krigføringssystemer i flyets innebygde elektronisk system, men en plug-and-play-funksjon til hovedsystemet vil tillate bruk av israelsk teknologi i tillegg til basisfunksjonaliteten. Israel vil kunne plassere egen, ekstern jammingpod og planlegger å installere egne luft-til-luft-raketter og bomber i F-35s interne våpenlagre.

Partnerland og utviklingskostnad[rediger | rediger kilde]

Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes – alle tall i amerikanske dollar)

I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants.

Utskiftninger[rediger | rediger kilde]

Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli / har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35.

USA.

Storbritannia

  • Opprinnelig var det planlagt å anskaffe F-35B til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9 og til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harrier. Det britiske forsvarsdepartementet hadde kortvarig planer om å utstyre det kommende hangarskipet med katapulter og bremsewire, og ville derfor anskaffe F-35C. Da det ville fordyre bygningen av Queen Elizabeth-klassen, ble resultatet til slutt F-35B [8].

Italia

Nederland

  • F-35A for å skifte ut deres F-16.
F-35

Tyrkia

  • F-35A for å skifte ut deres F-16.

Australia

  • F-35A for å skifte ut F-18 og F-111.

Norge

  • F-35A for å skifte ut F-16.

Danmark

  • F-35A for F-16.

Canada

  • F-35A for F-18. Uttalte imidlertid at de var mest i prosjektet av hensyn til egen flyindustri, og at flyene deres kunne holdt en stund til.

Planlagte innkjøp[rediger | rediger kilde]

F-35 med potensielle kjøperes nasjonalflagg
Land F-35A F-35B F-35C Til sammen Leveres fra
Australia 100 100 2013
Canada 80 80 2016
Israel 25 25 2013
Italia 69 62 131 2013
Japan[9] 42 42 2016
Nederland 35 35 2011
Norge 56 * 56 2016
Storbritannia[8] 138 138 2011
Tyrkia 100 100 2014
USA 1763 340[7] 340[7] 2443 2010 / 2012
Totalt 2320 540 340 3200

Se eget punkt vedrørende Norges antall

Danmark er det eneste utviklerlandet som ennå ikke har tatt noen beslutning. Singapore, Sør-Korea, Hellas, Spania, Finland og Belgia er også potensielle kunder. Disse landene har som utviklerlandene F-16 eller F-18 i dag.

Norske forhold[rediger | rediger kilde]

F-35 er valgt til å erstatte Norges F-16-fly[10], da med den konvensjonelle F-35A-varianten. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe inn 48 fly, men dette tallet er nå 56 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge.[11] 52 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse.

Den andre kandidaten var Saab 39 Gripen. Dassault Rafale ble tatt av listen over aktuelle kandidater sommeren 2006 og konsortiet bak Eurofighter Typhoon trakk seg fra forhandlingene i desember 2007. Bakgrunnen for at Eurofighter trakk seg fra forhandlingene var konsortiets problemer med å bli tatt i betraktning ved den samtidige erstatningen av Norges Hercules transportfly, samt påstander om favorisering av USAs kandidat F-35.[12]

Pris[rediger | rediger kilde]

Prisen på hvert enkelt fly synes uavklart, den norske avtalen har ikke vært klar på dette. Kilder som Dagbladet og Aftenposten har tidligere meldt at sjefen for utviklingen av kampflyet JSF tror prislappen per fly vil bli på USD 80 millioner, rundt 460 millioner norske kroner eller rundt en halv milliard norske kroner per fly, alt etter dollarkurs, og vist til at dette er 50 prosent mer enn norske myndigheters anslag.[13][14] Til sammenligning lå prisen på hvert F16 kampfly på rundt 120 millioner norske kroner.

Den amerikanske Goverment Accountability Office estimerte i 2011 utviklings- og innkjøpskostnadene for de 2 457 flyene USA har planlagt å anskaffe til USD 382 milliarder. Dette gir en gjennomsnittspris på USD 156 millioner for ett fly.[15]

Pris er åpenbart et politisk spørsmål. "Kostnadsestimatene for anskaffelsesfasen er nå beregnet til 61,2 milliarder kroner, opplyser Anders Melheim"[16], som er programdirektør i det norske kampflyprogrammet, i desember 2012. Dette skulle således tilsvare 1 093 millioner kroner for hvert av de 56 flyene Norge skal skaffe, bortimot 3 ganger mer enn norske myndigheters anslag i 2009.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo.svg Wikinytt: Regjeringen går inn for amerikanske jagerfly – relatert nyhetssak