Ula-klassen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Norwegian ULA class submarine Utstein (KNM 302) participates in NATO exercise Odin-One.jpg
KNM «Utstein» (S 302)
Karriere
Land Flag of Norway, state.svg Norge
Type undervannsbåt (SSK)
Verft Thyssen Nordseewerke, Emden
Operativ 1989-
Byggeperiode 1987-1992
Skip planlagt 6
Skip bygget 6
Skip i tjeneste 6
Tekniske data
Deplasement 1 040 tonn (overflate)
1 150 tonn (neddykket)
Lengde 59 m
Bredde 5,4 m
Dypgang 4,6 m
Framdrift 2 × MTU 16V 396 SB83 dieselmotorer, hver på 1350 HK (970 kW)
1 × Siemens elektromotor på 2200 kW (3000 HK)
Hastighet 11 knop (overflate)
23 knop (neddykket)
Rekkevidde 5 000 nm ved 8 knop
Bestykning 8 × 533 mm torpedorør
Sensorer Radar (overflatesøk), radarvarsler, sonar (passiv/aktiv) og periskop.
Våpenkontroll Kongsberg MSI-90U
Kommandokontroll Kongsberg MSI-90U
Mottiltak ECM-antenne
Mannskap 21

Ula-klassen er en klasse undervannsbåter (type 210) som blir brukt av Den norske marinen og som avløste Kobben-klassen, som tjente fra ca. 1964–2001. Båtene har dieselelektrisk framdrift, og har en offisiell operativ dykkedybde på 250 meter[1] i fredstid. Det er imidlertid en kjensgjering at ubåtene kan gå langt dypere – kvalifisert gjetting sier 500 meter, i så tilfelle en svært stor operativ dybde for ubåter av denne størrelsen. De seks båtene er alle oppkalt etter tidligere båter av U-klassen. De er alle hjemmehørende på Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen. Byggingen av Ula-båtene var en del av MDAP, og de er forventet å være i aktiv tjeneste til ut år 2020. Båtene dekker pennantnummer S 300 til S 305. Da de ble bygget, var de ment å brukes sammen med et antall rekondisjonerte Kobben-klasse-ubåter, men dette ble siden skrinlagt, og fartøyene i Kobben-klassen er solgt eller hugget opp.

For tekniske detaljer, se hver ubåts individuelle artikkel

Historikk[rediger | rediger kilde]

Ula-klassen var i utgangspunktet et felles prosjekt mellom den norske, delvis franske og tyske marine etter initiativ i 1972, men tyskerne trakk seg ut i 1978, og Norge fortsatte utviklingen. Frankrike produserte sidesonarene til ubåten, Norge stod for skrog og angrepssystemer mens Tyskland produserte angrepssonaren. Komponentene ble satt sammen hos Thyssen Nordseewerke i Emden, Tyskland.

Da de ble satt inn i aktiv tjeneste, var Ula-båtene de eneste ubåtene i NATO som kunne angripe fiender kun ved hjelp av passive sensorer. Dette betyr at ubåtene ikke avhenger av aktive sensorer, som alarmerer fienden om deres posisjon.

I perioden 19831992 ble det levert seks båter fra Thyssen Nordseewerke. Ytterligere to var mulig å produsere, men i stedet ble noen av båtene i Kobben-klassen rekondisjonert og oppdatert – og siden solgt eller hugget opp.

På grunn av sine elektriske batterier og diesel-elektriske maskineri, er Ula-klassen blant de mest lydløse av verdens konvensjonelle ubåter, og de er meget enkle å manøvrere. Siden ubåtene er små, er de enda vanskeligere å oppdage for en eventuell fiende, og dette gjør dem også ideelle for operasjoner i trange og grunne kystområder.I den norske marinen ses Ula-klassen på som den mest kostnadseffektive og effektive av alle fartøyer.[2]

Fartøyenes dykkedybde er oppgitt til å være 200 meter.

Strategi[rediger | rediger kilde]

Tro til sin tid ble Ula-klassen utviklet for operasjoner av den typen man forventet var nødvendige under den kalde krigen. Som diesel-elektriske båter var deres hovedoppgave maritimt forsvar av egen kyst, særlig i grunne vann. Under den kalde krigen var Ula-klassen ment å skulle overvåke fienden til havs og langs kysten, kunne sette inn kommandosoldater og torpedere og ødelegge viktige skipsmål. Ula-båtene er avhengig av snorkling, noe som gjør dem sårbare om fienden har overflateradar, som kan oppdage metallobjekter. Fordi radar ikke kan se gjennom terreng, er dype fjorder, mange øyer og lignende norsk natur ment å skulle utnyttes av båtene til å forbli uoppdaget.

Operasjoner[rediger | rediger kilde]

Siden slutten av 2001 har flere Ula-båter tatt del i NATO-operasjonen Active Endeavour, som finner sted i Middelhavet. Ubåtenes oppgave er å innhente informasjon om skipstrafikken, og de har utmerket seg ved å være blant de mest effektive. Under operasjonen i det subtropiske klimaet ble et problem med kjølingssystemene oppdaget, og KNM «Ula» har fått en oppgradering som skal sørge for at temperaturene ikke blir for høye. Ytterligere to ubåter skal oppgraderes på liknende måte. Mellom 2006 og 2008 skal ubåtene gjennomgå oppgraderinger.

Båter[rediger | rediger kilde]

Pennantnummer Navn Kjølstrekking Sjøsatt Satt i tjeneste
S 300 Ula uvisst 29. juli 1988 27. april 1989
S 301 Utsira uvisst 21. november 1991 30. april 1992
S 302 Utstein uvisst 25. april 1991 14. november 1991
S 303 Utvær uvisst 20. april 1990 8. november 1990
S 304 Uthaug uvisst 18. oktober 1990 7. mai 1991
S 305 Uredd uvisst 22. september 1989 3. mai 1990

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steven Saunders, red. (2004). Jane's Fighting Ships 2004–2005. Jane's Information Group. s. 513. ISBN 978-0-7106-2623-3. 
  2. ^ Hvorfor nye ubåter - bt.no 28. juli 2009 - besøkt 18. mars 2014