Boeing P-8 Poseidon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Boeing P-8 Poseidon
Boeing P-8 Poseidon
Test-versjon av flyet på Naval Air Station Patuxent River, Maryland (USA), den 12. april 2010
Informasjon
Rolle Maritims overvåkningsfly
Produsent Boeing Integrated Defense Systems
Første flyvning 25. april 2009
Introdusert 2013 (Forventet)
Brukes av United States Navy
Utviklet fra Boeing 737

Boeing P-8 Poseidon (tidligere kjent som Multimission Maritime Aircraft – MMA – eller på norsk «Flerbruks maritimt fly») er et fly under utvikling som er tiltenkt flere roller. En tiltenkt rolle er ubåtjakt, overvåkning av ulovlig maritim aktivitet, og også muligens elektroniske overvåking (ELINT). Flytypen vil kunne bevæpnes med torpedoer, dypvannsbomber, AGM-84 Harpoon-missiler og andre våpen. Det vil også ha mulighet til å avfyre og lytte på sonarbøyer. Flyet har blitt designet for å kunne utføre oppdrag sammen med det såkalte Broad Area Maritime Surveillance førerløse dronen. P-8 skal bygges av Boeing sin Integrated Defense Systems division og er en videreutvikling av Boeing 737-800ERX.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

P-8 til venstre, P-3 til høyre.

P-3 Orion som er forgjengeren til P-8 har vært i bruk i den amerikanske marinen siden 1961. På midten av 80-tallet begynte marinen et prosjekt for å finne en erstatter for den aldrende P-3, som etter hvert hadde mistet en betydelig del av rekkevidden på grunn av en stadig høyere vekt som følge av mer utstyr. US Navy sine krav inkluderte også lavere kostnader for drift og vedlikehold enn for P-3. I 1989 tildelte de en fastpriskontrakt til Lockheed for utvikling og bygging av to prototyper med kallenavnet P-7. Dette prosjektet ble kansellert allerede i 1990 som følge av en $300 millioners kostnadsoverskridelse, og forsinkelser som følge.

Boeing og Lockheed Martin tok del i en ny konkurranse som startet i 2000, for å utvikle en erstatter for P-3 Orion. Lockheed kom med et forslag kalt Orion 21, som var en oppdatert, men en ny-konstruert variant av P-3, som opprinnelig var basert på Electra. Boeing på sin side kom med et forslag basert på det eksisterende Boeing 737-800ERX passasjerflyet. BAE Systems tilbød i tillegg en ny variant av Hawker Siddeley Nimrod, et britisk maritimt overvåkningfly som opprinnelig kom i drift i 1969 og som opprinnelig var basert på Comet 4. BAE trakk seg forøvrig fra konkurransen i 2002 etter å ha innsett de politiske realiteter som følge av mangelen på en amerikansk produksjons-partner.[1]

14. juni 2004 fikk Boeing tildelt kontrakten.[2] Flyet er forventet å komme i tjeneste fra 2013. Det er forventet at det skal byggest minst 108 fly for US Navy alene, og muligens flere fly for andre land som allerede er brukere av de over 200 P-3 Orion som i dag er i drift. Forventet verdi på kontrakten er minst $15 milliarder, muligens så høyt som $45 milliarder. Underleverandører er Raytheon, Northrop Grumman, Smiths Aerospace, Marshall Aerospace, CFM International, BAE og Marotta. Produksjonen av det første flyet begynte i desember 2007, og i første omgang vil Boeing bygge fem fly for testing og evaluering.

P-8 vil være basert på et lignende, men større skrog enn det for C-40 Clipper og Boeing T-43, og er den første militære varianten av -800-serien for Boeing 737. Flyet har fått betegnelsen P-8, som er det neste i rekken etter det kansellerte P-7 prosjektet. P-8 er unik i den forstand at den har såkalte raked-wingtips (eller «bakover-vinklede vingetipper» på norsk), istedenfor de vanlige winglets der vingetippen er vinklet oppover, som er tilgjengelig på andre 737NG-varianter. P-8 vil også ha 6 interne drivstofftanker i tillegg – 3 i fremre lasterom og 3 i bakre – dette for å øke rekkevidden. Disse blir konstruert av Marshall Aerospace i Cambridge i Storbritannia.

8. juli 2004 bestilte US Navy 5 eksemplarer at MMA. Den første flygningen med et test-fly fant sted i april 2009. Dette første flyet vil først brukes til uttesting, men vil siden blir konvertert til en produksjons-variant.

I amerikanske tjeneste vil rollen til MMA bli supplert av Broad Area Maritime Surveillance UAV-systemet, som vil kunne tilby kontinuerlig overvåkning. Systemet er forventet å være i tjeneste fra slutten av tiåret.

Utenlandsk engasjement[rediger | rediger kilde]

Australia er i forhandlinger med US Navy om å bli med på MMA-prosjektet. Landet ønsker å erstatte sin flåte av AP-3C Orion inne 2018 med en blanding av maritime overvåkningsfly og droner (for eksempel RQ-4 Global Hawk). Det sistnevnte er spesielt sannsynlig siden Australia ser ut til å ha budsjettert med, og potensielt også betalt for, flere maritime droner.

Det amerikanske forsvarsdepartementet har planer om å følge samme mal som har blitt brukt for Joint Strike Fighter-programmet, med internasjonalt samarbeide fra potensielle MMA-kjøpere. Dette vil eventuelt involvere flere av de 15 landene som er brukere av P-3 i dag. MMA-prosjektet vil i utgangspunktet unngå et av problemene med JSF-programmet, og det er overføring av teknologi. På tross av mye høy-teknologi, inneholder ikke MMA slik ekstremt sensitiv og proprietær teknologi som for eksempel stealth. Av alle JSF-partnerne er det kun Storbritannia som nyter godt av teknologi-overføringen, og selv for de er det svært begrenset.

Italia er en sterk kandidat for kjøp av totalt 14 Boeing Wedgetail og MMA-fly.[3] Det er mulig at Canada, Italia og Australia hver kommer til å betale opp mot $300 millioner, for å bli med i MMA-prosjektet for fullt.[4] Dette kommer muligens til å involvere gjenkjøpsavtaler. Forøvrig er Boeing Australia, Ltd. allerede med i utviklingen av Wedgetail-prosjektet, så en viss grad av gjenkjøp virker sannsynlig.

India[rediger | rediger kilde]

Boeing foreslo også en variant, kalt P-8I, for den indiske marinen, for å erstatte de gamle Iljusjin Il-38 May-flyene. 4. januar 2009 bestilte India 8 fly for å ersatte sine Tupolev Tu-142M-fly. Dette førte til at India ble det første landet utenfor USA til å bestille flyet, og det var også Boeings første militærfly-salg til India noen sinne. 4. oktober 2010 bestilte den indiske marinen ytterligere 4 fly, slik at det totale antallet ble 12.

Signal-etterretning[rediger | rediger kilde]

På grunn av kanselleringen av Lockeed Martin sitt Aerial Common Sensor-prosjekt, kommer Boeing til å foreslå en signal-etterretnings-variant av P-8 for bruk av US Army og US Navy.[5]

Spesifikasjoner (P-8A)[6][rediger | rediger kilde]

Generelle egenskaper:

  • Mannskap: 2 (på tokt: 7)
  • Lengde: 39,47 m
  • Vingespenn: 35,72 m
  • Høyde: 12,83 m
  • Vekt (tom): 62 730 kg
  • Vekt (max takeoff): 85 370 kg
  • Motorer: 2 × CFM65-7B (hver med 120 kN skyvekraft)

Ytelse:

  • Maks. hastighet: 907 km/t
  • Marsjhastighet: 815 km/t
  • Maks. høyde: 12 500 m (41 000 fot)
  • Rekkevidde: 2222 km, 1200 nm +, med 4 timers patruljetid.

Utstyr:

  • Bevæpning: Missiler, miner og torpedoer
  • Avionikk: Raytheon APY-10

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:P-8 Poseidon – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Paul Lewis (8. oktober 2002). «BAE pulls out of MMA competition; Lack of US partner prompts Nimrod MRA4 withdrawal». Flight International, s. 5. 
  2. ^ «Boeing Team Wins $3.89 Billion Multi-Mission Maritime Aircraft Program» (engelsk). Boeing. 14. mai 2004. Besøkt 24. juli 2007. 
  3. ^ Aviation Week & Space Technology, June 21, 2004.
  4. ^ "U.S. Navy Eyes Three Nations For Possible Role In MMA", Aerospace Daily & Defense Report, November 5, 2004.
  5. ^ "Boeing unveils new 737 signals intelligence concept," Flight International, January 26, 2006.
  6. ^ "P-8A Multi-mission Maritime Aircraft," United States Navy, 25 January2007.