Forsvarets musikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Forsvarets musikk omfatter i dag fem profesjonelle musikkorps underlagt det norske forsvaret og fordelt over hele Norge.

Dagens korpsordning ble etablert som følge av en ny «hærordning» i 1817-18.

Korpsene er i dag:

I tillegg kommer Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps, 3. gardekompani, («Gardemusikken»), som består av vernepliktige og Heimvernskorpsene som er underlagt Heimvernet.

Korps fra Forsvarets musikk har vunnet flere Spellemannpriser og deltatt med ære ved flere tattooer der både musikk og drill er en spesialitet.

Heimvernet har også ulike Heimvernskorps som er prosjektbaserte korps.

Forsvarets Musikk er underlagt Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon (FAKT) som favner om alle de kulturelle enheter i Forsvaret.

I dag er Forsvarets Musikk en del av Forsvarssjefens strategiske kommunikative verktøy, både internt og eksternt for Forsvaret. Blant oppgavene finner vi blant annet utstrakt konsertvirksomhet, seremonielle oppdrag og representasjonsvirksomhet i vid forstand.

Historie[rediger | rediger kilde]

Militærmusikk, musikk skrevet for militære musikkorps, også betegnelse for de musikkorps som er knyttet til militærvesenet.

Et militærorkester består av tre- og messingblåsere og slagverk. Repertoaret består av marsjer og bearbeidelser av komposisjoner skrevet for andre orkestertyper, men også mye originalmusikk.

Militærmusikk har i tidligere tider vært ensbetydende med «krigsmusikk». Helt siden antikkens dager har mange folkeslag brukt signalinstrumenter for flere formål: til å formidle ordrer, til å oppildne egne soldater og for å skremme fienden. Hærene har benyttet slag- og blåseinstrumenter som pauker, lurer, skalmeier, fløyter, trompeter, oboer og annet. Moderne, europeisk militærmusikk med musikkorps oppstod på 1700-tallet under innflytelse av den tyrkiske janitsjarmusikken.

I Norge har militærmusikk spilt en rolle fra sagatidens bruk av lursignaler, gjennom middelalderens og den nyere tids trommeslagere (tamburer), skalmeieblåsere (oboister) og andre instrumentalister og til vår tids korps. Etter hærordningen av 1810 skulle hvert regiment ha seks oboister og én hornblåser. Ved inndelingen i brigader 1817 fikk hver infanteribrigade 19 musikere, 23 fra 1880. Fra 1954 er det 7 militære musikkorps med fast ansatte musikere, se Forsvarets musikk. Regnet fra 2003 er det 5.

Militærmusikken har vært en betydelig kulturfaktor med innvirkning på det øvrige musikkliv, på 1800-tallet under ledere som Friedrich August Reissiger, Paolo Speratiog Ole Olsen. Flere berømte norske musikere har gått ut fra militærorkestre, som Johan Svendsen, Gudbrand Bøhn, Fredrik Ursin og Johan Halvorsen. Kjente militærmusikere for øvrig: Georg Andersen, Oscar Borg, Adolf Hansen, Knut Glomsaas, Fredrik Wilhelm Gomnæs, Ole Hjellemo, Johannes Hanssen, Alfred Evensenog Bjarne Th. Larsen. I de siste tiår; navn som Rolf Nøddelund, Christer Johannesen, Bjørn Mellemberg og Kjell Martinsen.


I dag er det over hundre år siden musikkens funksjoner ble fjernet fra arméens taktiske direktiver.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Janitsjarer, osmanske soldater med marsjmusikk spilt av mehterân
  • Tambur, trommeslager som ble brukt til å sende signaler m.m.
  • Marsjmusikk, taktfast musikk opprinnelig beregnet til å marsjere etter, både militært og i andre sammenhenger

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]