M113

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
M113 A2
M113a2.jpg
Mannskap 2 + 11
Tekniske data
Lengde 4863 mm
Bredde 2686 mm
Høyde 2520 mm
Toppfart 64 km/t
Motor General Motors 6V53 V6 Detroit diesel
Motoreffekt 158 kW 212 hk
Drivverk Belter
Hjuloppheng Torsjonsstaver
Bakkeklaring 409 mm
Vekt 11 341 kg
Maks grøftbredde 1700 mm
Maks vadedybde Svømmer i 5,8 km/t
Vertikalt hinder 610 mm
Klatrehelling 60 %
Sidehelling 30 %
Rekkevidde 480 km
Annet
Hovedbestykning 12,7 mm M2 Browning maskingevær
Annen bestykning -
Pansring 44 mm (aluminium)

M113 er et amerikansk beltegående pansret personellkjøretøy, utviklet i 1950-årene. Den er verdens mest produserte panservogn, i ulike bestykninger og tilleggsutstyr. Selv om det var utviklet for den amerikanske hæren, ble det tatt i bruk i mange andre nasjoner, og gjenstand for en rekke lokale tilpasninger.

M113 kom med aluminiumspansring, noe som gjorde kjøretøyet lettere og stivere enn tidligere kjøretøyer. Dette beskyttet mannskap og passasjerer mot det meste av håndvåpen tilgjengelig da den ble introdusert, samt splinter. Kjøreegenskapene i terrenget var svært gode, og M113 kunne holde tritt med mye tyngre stridsvogner, mens M113 fremdeles var luftmobil (mulig å flytte med transportfly). Et stort antall varianter er i bruk den dag i dag, selv i amerikansk tjeneste, hvor M113 står for halvparten av den amerikanske hærens pansrede kjøretøyer. Over 80 000 M113 er produsert og er eller har vært i bruk med over 50 nasjoner verden rundt, noe som gjør det til en av de mest brukte pansrede kampkjøretøyene noen sinne.[1]

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

M113 ble utviklet av Food Machinery Corp. (FMC), som hadde produsert de tidligere M59 og M75 pansrede personellkjøretøyer. M113 lignet i store trekk begge disse tidligere kjøretøyene. M75 var for tung og kostbar – blant annet var den for tung til å være amfibisk. Den kunne heller ikke løftes i selv moderne transportfly. Den lettere M59 tok hensyn til begge disse ankepunktene, men endte opp med for lett pansring, og var i tillegg upålitelig etter at kostnadsreduserende tiltak hadde blitt iverksatt.

Den amerikanske hæren var på utkikk etter et kjøretøy som skulle ha de beste egenskapene fra begge modellene. Programmet het Airborne Armored Multi-Purpose Vehicle Family (AAM-PVF).[2] og skulle omfatte en hel familie av kampkjøretøyer. FMC hadde samarbeidet med Kaiser Aluminium and Chemical Co. sent på 1950-tallet for å utvikle passende aluminiumspansring, og brukte denne kunnskapen til å ta fram et kjøretøy som hadde vekten og smidigheten til M59 og beskyttelsesnivået til M75.

FMC sendte inn to løsningsforslag til programkomiteen: Den lette aluminumspansrede T113 i to forskjellige pansringsgrader, og den tyngre stålpansrede T117. Den tykkest pansrede T113-varianten, i bunn og grunn prototypen til dagens M113, ble valgt da den veide mindre enn stål-konkurrenten og allikevel hadde samme beskyttelsesgrad. En forbedret T113, kalt T113E1, ble approbert av den amerikanske hæren i 1960 som M113. En prototyp med dieselmotor kalt T113E2 ble satt i produksjon i 1964 som M113A1, og denne tok raskt over for M113 med bensinmotor.[3]

Innføring i USAs forsvar[rediger | rediger kilde]

M113 ble opprinnelig tatt fram for å gi et luftmobilt, robust og pålitelig lett beltegående kjøretøy, som skulle være i stand til å transporteres luftveien, luftlandsettes og slippes i fallskjerm fra C-130 Hercules og C-141 transportfly. Det opprinnelige operasjonskonseptet innebar at kjøretøyet utelukkende skulle bli brukt til transportformål, det vil si bringe egne styrker fram til frontlinjen under beskyttelse, hvor de skulle sitte av og gå i strid, hvorpå M113 skulle trekke seg tilbake. I 1960 kom kjøretøyet i tjeneste med den amerikanske hæren, og den første versjonen hadde kun to mannskaper; vognfører og vognkommandør, og plass til 11 soldater baki. Hovedbestykningen var en 12,7 mm M2 Browning maskingevær betjent av vognkommandøren.

30. mars 1962 kom den første forsendelsen bestående av 32 M113 til Vietnam, og de ble sendt til to ARVN mekaniserte geværkompanier, som hver hadde 15 av de nye kjøretøyene.[4] 11. juni 1962 ble de to mekaniserte avdelingene sendt ut i felt for første gang.[5] Under slaget om Ap Bac ble minst 14 de sårbare 12,7-skytterne drept i kamp, noe som tvang fram endringer for å sikre mannskapene.[6] Snart var improviserte skjold, laget av skroget på sunkne skip, montert på PPKene, noe som forbedret beskyttelsen. Det viste seg snart at denne stålkvaliteten var mulig å skyte gjennom med håndvåpen, så videre skjold ble laget av stål fra havarerte pansrede kjøretøyer.[7]

ARVN modifiserte raskt sine M113 til å mer fylle en rolle som kampkjøretøy i fremre linje, en utvikling den amerikanske hæren først fordømte. Etter en stund kom de dog med sin egen versjon, kalt ACAV (Armored Cavalry Assault Vehicle, «pansret kavaleri-storm-kjøretøy»), med tårn for 12,7 mm ved vognkommandørens luke, to M60 maskingeværer med skjold på høyre og venstre side bak, og bukpansring under fremre halve til to tredjedeler av kjøretøyets lengde. De to bakre våpnene kunne avfyres mens skytteren sto inne i bagasjeluka bak. Denne oppgraderingen var på tross av at den generelle pansringen var for svak til å fungere som frontlinjekjøretøy.

Bruk i Norge[rediger | rediger kilde]

Norsk M113 med minerullere på flyplassen i Kandahar i Afghanistan

Den kom til Norge i 1964 og er fortsatt i bruk. Et uspesifisert antall er ombygd til stormpanservogn NM135 og rakettpanserjager NM142, førstnevnte er ikke lenger i tjeneste. Hæren har også M577 kommandoplassvogn, NM548 ammocarrier, NM196 hjelpeplassvogn, NM197 replagsvogn og NM125 bombekastervogn, som er bygd på M113-serien. Forsvaret oppgir prisen per vogn til å være 2,5 millioner 1996-kroner.[8]

Forsvaret oppgraderer for tiden (2006) M113-familien under navnet «Prosjekt 5026». Følgende vogner skal oppgraderes: [9]

Betegnelsen "NM" står for "Norsk modell".

NM142F1 Rakettpanserjager (NM142 RAKPV)
NM195 Luftvernpanservogn (NM 195 LVPV)
NM196 Hjelpeplasspanservogn (NM 196 HJPLPV)
NM197 Replagspanservogn (NM 197 REPLPV)
NM198 Kommandopanservogn (NM198 KPV)
NM199 Transportpanservogn (NM199 TRPV)
NM200 Ambulansepanservogn (NM200 AMBULPV)
NM201 Ildlederpanservogn
NM202 Ledelsespanservogn
NM205 Stormingeniørpanservogn
NM209 Pansret personellkjøretøy (APC)
NM216 Kommandopanservogn, sambandssentral

De oppgraderte versjonene vil bli produsert i tre utgaver:[9]

F1 Vogn med fragmenteringsbeskyttelse («spall-liner»)
F2 Vogn med fragmenterings- og minebeskyttelse
F3 Vogn med fragmenterings- og minebeskyttelse, ekstra pansring beskyttelse og ny motor

Alle de oppgraderte vognene vil få nye gummibelter, utvendig plassert drivstofftank (for å frigi rom innvendig), ny intercom, ny innredning og kommando- og kontrollsystem.[9]

Varianter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Varianter av M113

Hovedvariantene av M113 er som følger:

M113A1
Denne kom i 1964, med dieselmotor i stedet for bensinmotor.
M113A2
Denne kom i 1979, med forbedringer på motorkjøling og i hjulopphenget.
M113A3
Denne kom i 1987, med tiltak for å øke overlevelsesevnen på slagmarken.
ACAV
Tilpasset variant etter erfaringer under Vietnamkrigen. Bedre beskyttelse for skytteren, og i tillegg to M60 maskingeværer plassert bak på vogna. Mange vogner hadde også ekstra minebeskyttelse. ACAV-varianter fantes både som tilpasninger i felten og som et USA-produsert oppgraderings-sett.

Andre kjøretøyer basert på M113-chassis[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dunstan, Simon. The M113 Series London, UK: Osprey Publishing, 1983. ISBN 0-85045-495-6.
  • Tunbridge, Stephen. M113 in Action. Carrollton, TX: Squadron/Signal Publications, Inc, 1978. ISBN 0-89747-050-8.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "M113A3 FAMILY OF VEHICLES", BAE Systems
  2. ^ Simon Dunstan, The M113 Series, side5, Osprey Publishing, London, 1983
  3. ^ Tunbridge, 1978. p. 4
  4. ^ Dunstan p. 36
  5. ^ Dunstan p. 37
  6. ^ Dunstan p. 48
  7. ^ Dunstan p. 52
  8. ^ Fakta om Forsvaret 1999
  9. ^ a b c Forsvarsnett: Oppgradering av M113 i gang (lest 8. mars 2006 10:30)