Kurt Zeitzler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kurt Zeitzler
Bundesarchiv Bild 101I-185-0118-14, Oberst Kurt Zeitzler.jpg
Kurt Zeitzler som oberst, med ridderkorset i 1941
Født 9. juni 1895
Keiserriket Tyskland Goßmar i Heideblick, provinsen Brandenburg, Kongeriket Preussen.
Død 25. september 1963 (68 år)
Tyskland Aschau im Chiemgau, Bayern
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
Tjenestetid 19141945
Rang Generaloberst
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer Generalstaben
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
Senere arbeid Løslatt fra krigsfangenskap i 1947
Arbeidet i den tyske avdelingen av den historiske divisjonen i US Army

Kurt Zeitzler (født 9. juni 1895, død 25. september 1963 i Aschau im Chiemgau) var en tysk offiser og generaloberst under andre verdenskrig, mest kjent som sjef for Oberkommando des Heeres fra september 1942 til juni 1944. Hans forhold til Adolf Hitler ble stadig dårligere etter nederlaget ved Stalingrad og han ble avskjediget av Hitler etter en konfronasjon med ham på Berghof 1. juli 1944.

Zeitzler ble ansett for å være en energisk og effektiv stabsoffiser, kjent for sin evne til å styre bevegelsene til store, mobile formasjoner.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kurt Zeitzler ble født i Goßmar i Heideblick i Landkreis Dahme-Spreewald i den daværende provinsen Brandenburg i Kongeriket Preussen. Han var sønn av en luthers prest og stammet fra en prestefamilie. Etter avsluttende eksamen fra videregående skole i Luckau gikk han inn i 4. Thüringische Infanterie-Regiment Nr. 72 i Torgau 23. mars 1914 som fahnenjunker, som han noe senere deltok med i første verdenskrig. I desember samme år ble han løytnant og da krigen sluttet var han oberleutnant og regimentsadjutant. Han ble under første verdenskrig tildelt Jernkorset av både andre og første klasse, samt Såretmerket i sort, og senere Æreskorset da dette ble innstiftet i 1934.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstiden var han blant de 4000 offiserene som innenfor Versaillestraktatens begrensninger fikk fortsette i Reichswehr. Han ble kaptein i januar 1928, og fra 1929 var han i de følgende tre årene stabsoffiser ved 3. divisjon. I 1934 ble han overført til Reichswehrministerium og forfremmet til major. I 1937 ble han stabsoffiser ved operasjonsavdelingen i Oberkommando des Heeres. I april 1939 ble han sjef for infanteriregiment nr. 60 og utnevnt til oberst i juni samme år.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Operativ offiser[rediger | rediger kilde]

Under felttoget i Polen i september 1939 var han stabssjef hos Wilhelm List. I mars 1940 hadde han samme posisjon hos Ewald von Kleist i 1. Panzerarmee, og under slaget om Frankrike organiserte Zeitzler på en utmerket måte panserstyrkenes framrykning gjennom Ardennene.[2] Han fortsatte i denne stillingen gjennom den vellykkede invasjonen av Jugoslavia og slaget om Hellas. 18. mai 1941 ble Zeitzler tildelt Jernkorsets ridderkors.

Han største suksess kom under den tyske invasjonen av Sovjetunionen, da 1. Panzerarmee i løpet av de første to månedene rykket langt inn i Sovjetunionen, og svingte sørover mot Svartehavet , og slo de sovjetiske styrkene i slaget om Uman, rykket deretter nordover og omringet de sovjetiske styrkene ved Kiev, rykket deretter sørover igjen, krysset Dnepr, og så videre sørover for å avskjære de sovjetiske styrkene ved Azovhavet.[3] Gjennom disse store bevegelsene sørget Zeitzler for at 1. Panzerarmee beveget seg friksjonsfritt og hele tiden fikk tilstrekkerlige forsyninger. I sin ros av Zeitzler, fremhevet Kleist at slike store hærbevegelses største problem er å sikre tilgangen av forsyninger.[4]

I januar 1942 ble Zeitzler sjefssjef for general Gerd von Rundstedt, den tyske øverstkommanderende i Vest-Europa. Zeitzler spilte her en viktig rolle i den tyske reaksjonen på det britiske Diepperaidet 19. august 1942.

Generalstabssjef[rediger | rediger kilde]

24. september 1942 ble Zeitzler utnevnt til General der Infanterie og samtidig utnevnt til sjef for generalstaben, hvor han erstattet Franz Halder. Hitler hadde blitt imponert over Zeitzlers optimistiske og engasjerte rapporter, og valgte ham som generalstabssjef foran andre offiserer med høyere status og ansiennitet.

Zeitzler gjorde en solid jobb som ledwer for generalstaben, men hanspågåenhet og offensive tenkning ble etter hvert paralysert av Hitlers stadig økende urimelige krav og irrasjonelle ordrer. Da den sovjetiske motoffensiven ble satt inn under slaget om Stalingrad, ville han trekke styrkene tilbake til Don for slik å redde dem og gjenopprette en frontlinje. Han ble imidlertid overkjørt av Hitler som nektet tilbaketrekning, slik at den tyske styrken ved Stalingrad ble fullstendig knust. Han hadde blitt oppfordret av kolleger å trosse Hitler og gi ordre om å trekke styrken tilbake, men nektet på denne måten å nekte ordre fra den militære øverstkommanderende. I stedet gikk han, i solidaritet med de tyske styrkene ved Stalingrad, over til å leve på de samme rasjonene som de hadde i felt. Dette ble av Martin Bormann rapportert til Hitler, og da Zeitzler etter to uker hadde tapt 13 kilo, ble han beordret av HItler til å avbryte dietten og gå over til vanlig kosthold.

Dette tapet av Sjette armé ved Stalingrad, kom Zeitzler stadig oftere i konfrontasjoner med Hitler, særlig på grunn av Hitler motvilje mot å trekke styrer tilbake for å sikre fronten og unngå at de ble for eksponerte og sårbare. Ved fem anledninger tilbø Zeitzler seg å gå av, men dette ble avslått av Hitler.[5] Etter en rekke skarpe konfrontasjoner med Hitler, avbrøt han brått en besøk hos Hitler på Berhof 1. juli 1944, og meldte tilbake at han ikke lenger kunne tjenestegjøre av helsemessige årsaker. Hitler snakket aldri med ham igjen, og avskjediget ham fra hæren i januar 1945, og nektet ham retten til å bære uniform.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Liddell Hart s. 58
  2. ^ Liddell Hart s. 57
  3. ^ Liddell Hart s. 58
  4. ^ Liddell Hart s. 58
  5. ^ Heinz Guderian (1952). Erinnerungen eines Soldaten. s. 341. ISBN 0306811014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beevor, Antony Stalingrad New York, NY: Viking, 1998.
  • Fellgiebel, Walther-Peer (2000). Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939–1945 — Die Inhaber der höchsten Auszeichnung des Zweiten Weltkrieges aller Wehrmachtteile [Bærere av Jernkorsets ridderkors 1939–1945 — Innehavere av den høyeste utmerkelsen fra andre verdenskrig for alle forsvarsgrener] (tysk). Friedberg, Germany: Podzun-Pallas. ISBN 978-3-7909-0284-6. 
  • Liddell Hart, B.H. The German Generals Talk. New York, NY: Morrow, 1948.
  • Scherzer, Veit (2007). Die Ritterkreuzträger 1939–1945 Die Inhaber des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939 von Heer, Luftwaffe, Kriegsmarine, Waffen-SS, Volkssturm sowie mit Deutschland verbündeter Streitkräfte nach den Unterlagen des Bundesarchives [Ridderkorsbærere 1939–1945 Innehavere av Jernkorsets ridderkors 1939 fra hæren, luftforsvaret, marinen, Waffen-SS, Volkssturm og styrker allierte med Tyskland i henhold til dokumentasjon fra det tyske riksarkivet] (tysk). Jena, Germany: Scherzers Miltaer-Verlag. ISBN 978-3-938845-17-2. 
  • Shirer, William L. The rise and fall of the Third Reich; a history of Nazi Germany New York, NY: Simon and Schuster, 1960.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Franz Halder 
Sjef for OKH (generalstabssjef)
Etterfølger:
 Adolf Heusinger