Pierre Drieu la Rochelle
| Pierre Drieu la Rochelle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. jan. 1893[1][2][3][4] 10. arrondissement | ||
| Død | 15. mars 1945[2][3][5][6] (52 år) 17. arrondissement | ||
| Beskjeftigelse | Skribent | ||
| Utdannet ved | École libre des sciences politiques | ||
| Ektefelle | Colette Jéramec (1917–1921) Olesia Sienkiewicz | ||
| Far | Emmanuel Drieu La Rochelle | ||
| Mor | Eugénie Drieu La Rochelle | ||
| Søsken | Jean Drieu La Rochelle[7] | ||
| Parti | French Popular Party (1936–1939) | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[8] | ||
| Gravlagt | Neuilly-sur-Seine Old Communal Cemetery | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[9][10] | ||
| Medlem av | comité de lecture des éditions Gallimard (1941) | ||
| Utmerkelser | Prix de La Renaissance (1934) (for verk: The Comedy of Charleroi) | ||
| Viktige verk | La Nouvelle Revue française | ||
| IMDb | IMDb | ||
Pierre Drieu la Rochelle (1893–1945) var en fransk forfatter som skrev romaner, noveller og politiske artikler. Politisk sto han på den ytterliggående høyresiden, kjempet for fransk fascisme i 1930-årene, og under den andre verdenskrig var han en velkjent kollaboratør under Vichy-regimet.
Etter frigjøringen av Paris i 1944, gikk Rochelle i dekning, og han begikk selvmord i 1945.
Unge år
[rediger | rediger kilde]Drieu ble født inn i en småborgerlig og nasjonalistisk middelklassefamilie fra Normandie, som hadde etablert seg i Paris. Faren var en fallert forretningsmann og kvinnebedårer, som giftet seg med moren for medgiften. Selv om Pierre var en fremragende student, strøk han til avslutningseksamenen på École Libre des Sciences Politiques. Under første verdenskrig ble han såret 3 ganger; dette var en opplevelse som merket ham for resten av livet.
I 1917 giftet Drieu seg med Colette Jéramec, søsteren til en jødisk venn. Ekteskapet var mislykket og endte i skilsmisse i 1921. Selv om han hadde sans for dadaismen, surrealismen og det franske kommunistparti, og var en nær venn av Louis Aragon i 1920-årene, var han også interessert i det reaksjonære og rojalistiske Action Française, men nektet å binde seg til noen av de politiske strømningene. Han skrev Mesure de la France (Vurdering av Frankrike) i 1922, som ga ham en viss berømmelse, og redigerte flere romaner. I begynnelsen av 1930-årene omfavnet han fascismen og antisemittismen.
I sine politiske skrifter hevdet han at det parlamentariske systemet under den tredje republikk var ansvarlig for dekadansen i Frankrike (økonomisk krise, fallende fødselstall etc.). I Le Jeune Européen (Europas ungdom) 1927 og Genève ou Moscou (Genève eller Moskva) 1928 gikk Drieu inn for et sterkt Europa, og avsverget demokratiets dekadente materialisme. Han trodde at et forenet Europa kunne danne en sterk økonomisk og politisk union, isolert fra de imperialistiske russiske og amerikanske. I 1939 ble han overbevist om at bare det nazistiske Tyskland kunne ta på seg en slik oppgave.
Fascisme og samarbeide
[rediger | rediger kilde]Så sent som i 1931, i L'Europe contre les patries (Europa mot nasjonene), skrev Drieu som en motstander av Hitler. Men fra 1934, særlig etter den høyreekstreme oppstanden i Paris den 6. februar 1934 og etter et besøk han gjorde i Tyskland i 1935 (der han bivånet nazistenes partidag i Nürnberg), omfavnet han nazismen som en motvekt til det «middelmådige» liberale demokratiet. Typisk var tittelen på en bok han utga i oktober 1934 Socialisme fasciste (Fascistisk sosialisme), der han beskrev marxismen som et svar på Frankrikes problemer, og fant inspirasjon hos George Sorel og Fernand Pelloutier, samt hos de tidlige franske sosialistene Saint-Simon, Charles Fourier, og Proudhon.
Drieu La Rochelle gikk inn i Jacques Doriots fascistiske Parti Populaire Français (PPF) i 1936, og ble redaktør for deres tidsskrift L'Emancipation Nationale (Nasjonal frigjøring), inntil han brøt med partiet i 1939. I 1937 argumenterte han i Avec Doriot (Med Doriot) for en spesiell fransk fascisme. Samtidig fortsatte han å skrive på sin mest kjente roman, Gilles.
Han støttet samarbeide med tyskerne etter at de hadde invadert Frankrike i 1940. Etter at tyskerne hadde tatt Paris, overtok han som redaktør for Nouvelle Revue Française etter Jean Paulhan (som han 2 ganger hadde reddet unna Gestapo). Dermed ble han en ledende figur i det kulturelle samarbeidet med nazistene. Fra 1943 av ble han desillusjonert med det nye styret, og begynte å studere orientalske religioner. Som en siste provokasjon sluttet han seg enda en gang til Jacques Doriots PPF, samtidig som han i sine hemmelige dagbøker uttrykte beundring for stalinismen.
Ved frigjøringen av Paris i 1944 måtte Drieu gå under jorden. Selv om han ble forsvart av André Malraux, begikk han selvmord 15. mars 1945 (han hadde prøvd det allerede i juli 1944). Selvmord hadde vært en konstant fristelse gjennom hele hans voksne liv.
Bibliografi (utvalg)
[rediger | rediger kilde]- Interrogation (1917), dikt
- Etat civil (1921)
- Mesure de la France (1922), essay
- L'homme couvert de femmes (1925), roman
- Le Jeune Européen (1927), essay
- Genève ou Moscou (1928), essay
- Une femme à sa fenêtre (1929), roman
- L'Europe contre les patries (1931), essay
- Le Feu Follet (1931). Denne novellen beskriver de siste dagene til en tidligere heroinbruker som begår selvmord. Den var inspirert av døden til Drieus venn, poeten Jacques Rigaut. Louis Malle laget en filmversjon av den i 1963. Den norske filmen Oslo, 31. august er også basert på boken.
- Drôle de voyage (1933), roman
- La comédie de Charleroi (1934). En samling noveller der Drieu prøver å håndtere traumene sine fra krigen.
- Socialisme fasciste (1934), essay
- Beloukia (1936), roman
- Rêveuse bourgeoisie (1937). I denne romanen forteller Drieu om det mislykkede ekteskapet til foreldrene.
- Avec Doriot (1937), politisk pamflett.
- Gilles (1939) er Drieus hovedverk. Det er en selvbiografisk roman og et bittert angrep på Frankrike i mellomkrigstiden.
- Ne plus attendre (1941), essay
- Notes pour comprendre le siècle (1941), essay
- Chronique politique (1943), essay
- L'homme à cheval (1943), roman
- Les chiens de paille (1944), roman
- Le Français d'Europe (1944), essay
- Histoires déplaisantes (1963 – utgitt etter hans død), noveller
- Mémoires de Dirk Raspe (1966 – utgitt etter hans død), roman
- Journal d'un homme trompé (1978 – utgitt etter hans død), noveller
- Journal de guerre (1992 – utgitt etter hans død), krigsdagbok
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Pierre Drieu La Rochelle, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pierre-Drieu-La-Rochelle, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Base biographique, oppført som Pierre Drieu La Rochelle, BIU Santé person ID 5650[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 18504[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=pierre;n=drieu+la+rochelle, oppført som Pierre Drieu La Rochelle[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Pierre Drieu La Rochelle, SNAC Ark-ID w6t43rct, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 119006177, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ agorha.inha.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes, BVMC person ID 6397, besøkt 13. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119006177; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 119006177.
- ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 43423075, Wikidata Q16744133
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Andreu, Pierre & Grover, Frederic (1979): Drieu la Rochelle, Paris, Hachette.
- Carrol, David (1998): French literary fascism, Princeton University Press.
- Dambre, Marc, red. (1995): Drieu la Rochelle écrivain et intellectuel, Paris, Presses de la Sorbonne Nouvelle.
- Hervier, Julien (1978): Deux individus contre l’Histoire : Pierre Drieu la Rochelle et Ernst Jünger, Paris, Klincksieck.
- Lecarme, Jacques (2001): Drieu la Rochelle ou la bal des maudits, Paris, Presses Universitaires Françaises.