Angrepet på Mers-el-Kébir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Angrepet i Mers-el-Kébir
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato 3. juli 1940
Sted Mers-el-Kébir, Algerie
Resultat Britisk seier
Stridende parter
Storbritannia Storbritannia Frankrike Frankrike
Kommandanter og ledere
James Somerville Marcel-Bruno Gensoul
Styrker
1 hangarskip
3 slagskip
2 lett krysser
11 jagere
4 slagskip
6 jagere
1 lett hangarskip
Tap
Ingen 1 slagskip senket
2 slagskip sterkt skadet
1 jager skadet
1 297 døde

Angrepet på Mers-el-Kébir var et sjøslag i Oran-provinsen i Algerie mellom franske og britiske flåte den 3. juli 1940, i etterkant av den franske kapitulasjonen tidlig i andre verdenskrig.

Grunnen til det britiske angrepet var å nekte tyskerne muligheten å kunne ta over den franske flåten. Angrepet ble ledet av James Somerville fra slagkrysseren Hood. Sommerville var leder for styrke H med tilholdssted i Gibraltar.

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Havner med franske krigssskip i Afrika i juli 1940.

Etter Frankrikes fall i 1940 under annen verdenskrig og våpenhvilen mellom Frankrike og Nazityskland, var Storbritannia bekymret for at den franske flåte kunne bli udlevert til Tyskland og kunne påvirke Storbritannias muligheter for å motta råvarer over Atlanterhavet og fra koloniene. Den britiske regjering fryktet at tyskerne ville ta kontrol over skipene til tross for artikkel 8, 2. avsnitt i våpenhvilebetingelsene, hvorpå den tyske regjering «høytidelig og fast erklærte at den ikke hadde til hensikt å fremsette krav vedrørende den franske flåte under fredsforhandlingene», og tilsvarende betingelser i våpenhvilen med Italia.

Hertil kom at admiral Darlan den 24. juni personlig hadde forsikret Churchill om at noe slikt ikke ville finne sted.[1] (rent faktisk førte et tysk forsøk på å overta flåten i 1942 til at besetningene senket skipene i Toulon for at de ikke skulle falle i tyskernes hender). Det viste seg også senere at Hitler verken hadde til hensikt eller de fornødne midler til å gjøre noe slikt.[2] Winston Churchill gav ordre til at den franske flåte (Marine Nationale) enten skulle slutte seg til den britiske Royal Navy eller skulle nøytraliseres for å forhindre skipene i å falle i tyske eller italienske hender.

Den franske flåte var vidt spredt. Noen skip lå i havn i Frankrike. Andre var unnsluppet til havner under britisk kontrol, fortrinnsvis i Storbritannia eller i Alexandria i Egypt. I første trin av Operation Catapult ble skipene i de britiske havner Plymouth og Portsmouth ganske enkelt entret om natten den 3. juli 1940.

På den den gang største undervannsbåt, den franske Surcouf, som havde søkt asyl i Portsmouth i juni 1940 etter den tyske invasjon av Frankrike, gjorde besetningen motstand og to britiske offiserer og en fransk matros ble drept. Angrepet på de franske fartøyer i havn skapte vrede blant franskmennene mot deres allierte og øket spenningene mellom Churchill og lederen av de frie franske styrker, general Charles de Gaulle.

De øvrige skip var to foreldede slagskip Paris og Courbet, destroyerne Triomphant og Léopard, åtte torpedobåter, fem undervannsbåter og en rekke mindre skip. Mange – heriblant Surcouf – ble senere benyttet av De frie franske styrker. Noen sjøfolk sluttet seg til De frie franske styrker, mens andre ble hjemsendt til Frankrike.

Ultimatum[rediger | rediger kilde]

James Somerville, ca 1943

Den sterkeste franske flåtestyrke var eskadren i havnen Mers-el-Kébir i den franske besittelse Algerie. Den bestod av de gamle slagskipene Provence og Bretagne, de moderne slagskipene (eller slagkrysserne) Dunkerque og Strasbourg, vannflyvermoderskipet Commandant Teste og seks destroyere under kommando av admiral Marcel-Bruno Gensoul. Den britiske admiral James Somerville fra Styrke H, som hadde base i Gibraltar, fikk ordre om å avlevere til ultimatum til franskmennene:

Sitat Det er umulig for oss, deres til nå kamerater, å tillate at deres fine skip faller i hendrne på den tyske fiende. Vi er fast besluttet på å kjempe til det siste, og hvis vi vinner, hvilket vi tror at vi gjør, vil vi aldri glemme at Frankrike var vår allierte, at våre interesser er de samme som Frankrikes, og at vår felles fiende er Tyskland. Hvis vi vinner, erklærer vi høytidelig at vi vil gjenskape Frankrikes territoriale storhet. Med dette for øye må vi sikre oss at de beste skip i den franske flåte ikke blir brukt mot oss av den felles fiende. Under disse omstendigheter har hans majestets regjering gitt meg instruks til å kreve at den franske flåte ved Mers el Kebir og Oran handler i overensstemmelse med et av følgende alternativer;

(a) Seiler med oss, og fortsetter kampen inntil tyskerne er beseiret.

(b) Seiler med en redusert besetning under vår kontroll til en britisk havn. Den reduserte besetning vil bli hjemsendt til Frankrike snarest mulig.

Hvis en av disse muligheter blir valgt vil vi levere deres skip tilbake til Frankrike ved krigens slutt eller betale full kompensasjon hvis de blir beskadiget i mellomtiden.

(c) Alternativt: Hvis De føler Dem bundet til å understreke at Deres skip ikke må bli anvendt mot tyskerne medmindre de bryter våpenhvilen, så seil dem med oss med reduserte besetninger til en fransk havn i Karibia, f.eks. Martinique, hvor de kan bli avvæpnet til vår tilfredshet, eller kanskje overlatt til De Forente Stater og forbli i sikkerhet til krigens slutt, mens besetningene blir hjemsendt.

Hvis De avslår disse rimelige tilbud, må jeg med dyp beklagelse kreve at De senker Deres skip i løpet av seks timer.

Hvis ovennevnte ikke skjer, har jeg ordre fra hans majestets regjering til å bruke den fornødne makt til å forhindre at Deres skip faller i tyske hender.
Sitat

Somerville overleverte ikke ultimatumet personlig; det tilfalt den fransktalende kaptein Cedric Holland, sjef for hangarskipet HMS Ark Royal. Admiral Gensoul, som var fornærmet over å forhandlingerne ikke ble foretatt av en overordnet offiser, sendte sin egen løytnant, Bernard Dufay. Det førte til forsinkelse og forvirring.

Blackburn Skuas fra No 800 Squadron Fleet Air Arm forbereder seg på å starte fra HMS Ark Royal

Da forhandlingene trakk ut, stod det klart at ingen av sidene ville gi etter. Den franske marineminister, François Darlan, mottok aldri den fulle tekst av det britiske ultimatum fra admiral Gensoul, især med hensyn til muligheten for å overføre flåten til amerikansk farvann, en mulighet som var en del av de ordrer som Gensoul hadde fått av Darlan, og som skulle følges hvis en fremmed makt forsøkte at ta skipene under hans kommando.

Innen forhandlingene formelt sluttet, ble der oppsendt britiske Fairey Swordfish-fly med eskorte av foreldede Blackburn Skua-fly fra hangarskipet Ark Royal for å nedkaste magnetiske miner på de franske skips vei til havet. Denne styrke ble oppfanget av franske Curtiss H-75-jagere. Selv om ingen Swordfish-fly gikk tapt, takket være eskorten av Skuaer, ble ett av dem skutt ned av franske jagere, og besetningen ble drept da flyet styrtet i havet. Det var de eneste tap britene led i slaget.[3].

Kort tid etter åpnet de britiske skip på ordre fra Churchill ild mot sine tidligere allierte.[2]

Angrepet[rediger | rediger kilde]

Attack on Mers-el-Kébir harbor-EN.svg

Den britiske styrke bestod av slagkrysseren HMS Hood, slagskipene HMS Valiant og Resolution, hangarskipet HMS Ark Royal samt en eskorte av kryssere og destroyere. Til tross for den noenlunde likevekt i styrke hadde britene avgjørende fordeler. Den franske flåte lå for anker i en trang havn og til tross for de utvetydelige betingelser i ultimatumet var den ikke forberedt på et angrep og var ikke klar til kamp. De tunge kanoner på Dunkerque og Strasbourg var på forskipet og kunne ikke straks bringes til å bære. De britiske slagskip med 15 tommers kanoner hadde også en tungere bredside enn franskmennenes.

Destroyeren Mogador løper på grunn
Slagskibet Bretagne eksploderer

Britene åpnet ild på lengst mulig avstand den 3. juli kl. 16.56. Franskmennene svarte omsider ijgen, men ikke effektivt. Den tredje salve fra den britiske styrke, og den første aom traff, forårsaket en eksplosjon i magasinet på Bretagne, som sank med 977 besetningsmedlemmer kl. 17.09. Etter omkring 30 salver stanset de franske styrker skytingen. I mellomtiden hadde britene skiftet kurs for å unngå beskytning fra de franske kystfort. Slagskipene Provence og Dunkerque samt destroyeren Mogador ble beskadiget og satt på grunn av sine besetninger.

Det lyktes Strasbourg å unnslippe fra den beleirede havn sammen med fire destroyere. Da disse fem skip satte kurs mot det åpne hav, kom de under angrep fra en gruppe Swordfish-fly utstyrt med bomber fra Ark Royal. To av dem gikk tapt, men besetningene ble reddet av destroyeren HMS Wrestler. Bombeangrepet hadde ikke større virkning, og Somerville gav sine styrker ordre til å innlede forfølgelsen kl. 18.43. De britiske kryssere HMS Arethusa og HMS Enterprise rapporterte at de var i kamp med en fransk destroyer. Klokken 20.20 avblåste Somerville forfølgelsen fordi han følte at hans skip var dårlig plassert til en nattlig kamp. Etter å ha motstått enda et Swordfishangrep kl. 20.55 uten skader nådde Strasbourg den franske havn Toulon den 4. juli.

Den 4. juli senket de britiske undervannsbåter HMS Pandora den franske korvett Rigault de Genouilly, som seilte fra Oran. Samme natt gjennomførte franske bombefly et gjengjeldelsesangrep mot den britiske flåte i Gibraltar uten større effekt. Da britene trodde at skadene på Dunkerque og Provence ikke var særlig alvorlige, gjennomførte britiske Fairey Swordfish-fly fra Ark Royal et angrep på Mers-el-Kebir om morgenen den 6 juli. En torpedo rammet patruljebåten Terre-Neuve som lå fortøyd ved siden av Dunkerque med en forsyning dybdebomber. Terre-Neuve sank hurtig og dens dybdebomber utløste en stor eksplosjon som forårsaket alvorlige skader på Dunkerque [4].

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke ved Toulon over de franske sjøfolk som døde under det britiske bombardement av deres skip ved Mers El Kebir.

Det døde 1.297 franske sjøfolk døde og omkring 350 ble såret ved Mers-el-Kébir. Forholdet mellom Storbritannia og Frankrike ble alvorlig forverret, og tyskerne vant en stor propagandaseier.

Som gjengjeldelse ble adskillige tusener kvinner og barn fra Gibraltar, som hadde vært evakuert til det franskkontrollerte Marokko, utvist med makt og tvunget ut på overfylte transportskip, mens de måtte etterlate de fleste av sine eiendeler.

Statsminister Churchill redegjorde for operasjonen i Underhuset dagen etter,og sa at «Vi hadde håpet frem til ettermiddagen at våre betingelser ville blitt godtatt uten blods utgytelser». Om bererettigelsen av selve angrepet sa han at han overlot dette «med tillit til Parlamentet; til nasjonen, til De Forente Stater, til verden og historien». Mens parlamentsmedlemmer jublet entusiastisk tok Churchill sin plass mens tårene strømmet ned over hans ansikt.[5]

Den britiske admiral Somerville var ikke begeistret for aksjonen og sa at det var «den største politiske feiltagelse i moderne tid, og vil reise hele verden mot oss ... vi skammer oss alle ...» [2] Rent faktisk viste aksjonen at Storbritannia var innstilt på å fortsette krigen alene og samlet de britiske konservative omkring Churchill (selv om han var premierminister var han ikke leder av partiet). Churchill selv erklærte senere at aksjonen betød at «i de øverste regeringskretser i USA ... var der ikke lengre tale om at Storbritannia ville gi opp.» Harold Nicholson rapporterte til Underhuset at han var blitt «befestet» av Churchills rapport om aksjonen.[6]

De franske skip i Alexandria i Egypt under kommando av admiral René-Emile Godfroy, herunder det gamle slagskip Lorraine og fire kryssere, ble blokkert ac britene i havnen den 3. juli og tilbudt samme vilhår som ved Mers-el-Kébir. Etter ømtålelige forhandlinger som på britisk side ble ført av admiral Andrew Cunningham innvilget den franske admiral den 7. juli i å avvæpne sin flåte og bli i havn til krigens slutt. Der ble de til de sluttet seg til de allierte i 1943.

Den siste fase i Operation Catapult var et angrep den 8. juli med fly fra hangarskipet HMS Hermes mot det moderne franske slagskip Richelieu ved Dakar. En torpedo traff og beskadiget skipet.

Dunkerque, Provence og Mogador ble repareret delvis og seilet over til Toulon.

Den 27. november 1942 forsøkte tyskerne å erobre den franske flåte med base i Toulon, en operasjon der hadde kodenavnet Fall Anton. Alle skip av militær værdi ble senket av franskmennene, herunder Dunkerque og Strasbourg.

Tap[rediger | rediger kilde]

De franske tap i aksjonen var fordelt således:

Tap i aksjonen ved Mers-el-Kébir
Offiserer Underoffiserer Sjøfolk I alt
Bretagne 36 151 825 1.012
Dunkerque 9 32 169 210
Provence 1 2 3
Strasbourg 2 3 5
Mogador 3 35 38
Rigault de Genouilly 3 9 12
Terre Neuve 1 1 6 8
Armen 3 3 6
Esterel 1 5 6
I alt 48 202 1.050 1.300

Slagorden[rediger | rediger kilde]

Royal Navy[rediger | rediger kilde]

Marine Nationale[rediger | rediger kilde]

  • Dunkerque – slagskip, flagskip
  • StrasbourgDunkerque-klasse slagskip
  • Bretagne – slagskip
  • ProvenceBretagne-klasse slagskip
  • Commandant Teste – Marinefly moderskip
  • Mogador – Destroyer
  • VoltaMogador-klasse destroyer
  • TerribleFantasque-klasse destroyer
  • LynxJaguar-klasse destroyer
  • TigreJaguar-klasse destroyer
  • KersaintVauquelin-klasse destroyer

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vincent P. O'Hara: Struggle for the Middle Sea: The Great Navies at War in the Mediterranean Theater, 1940-1945. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 2009. ISBN 978-1-59114-648-3
  • Martial Le Hir: Mers el-Kébir et Catapult - Les marins de l'oubli, Marines éditions, mai 2008 ISBN 978-2-915379-75-4.
  • Hervé Coutau-Bégarie et Claude Huan: Mers el Kébir (1940), la rupture franco-britannique, Economica, 1994.
  • Yves Rochas: Vérités interdites : Mers el Kébir, juillet 1940, éditions de l'Officine, 2006
  • Max Lagarrigue:99 questions… La France sous l'Occupation, CNDP, Montpellier, 2007 ISBN 978-2-86626-280-8.
  • Albert Kammerer: La Tragédie de Mers El Kébir – L'Angleterre et la flotte française, éditions Médicis, 1945.
  • Winston Churchill: The Second World War, Plon, 1948-1954
  • Dominique Lormier: Mers El-Kébir – Juillet 1940, éd. Calmann-Lévy, 2007, ISBN 2702138152
  • Robert Aron:, Grands dossiers de l'histoire contemporaine, éd. Librairie académique Perrin, Paris, 1962-1964 ; rééd. CAL, Paris, chap. «Le drame de Mers el-kébir », s. 157-172.
  • Pierre Varillon: Mers el-Kébir, Amiot-Dumon, 1949.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Claude Farrère: Histoire de la Marine Française
  2. ^ a b c Kappes, Irwin J. (2003) Mers-el-Kebir: A Battle Between Friends, Military History Online
  3. ^ Christian-Jacques Ehrengardt & Christopher J. Shores: L'aviation de Vichy au combat. Tome I: les campagnes oubliées, Lavauzelle, 1985
  4. ^ Philippe Masson: La Marine française et la guerre 1939-1945 s. 164
  5. ^ Max Hastings: Finest Years - Churchill as Warlord 1940-45. London, 2009, s. 69
  6. ^ Churchill, Roy Jenkins, Macmillan, London, 2001, pp623 – 625

Eksterne kilder[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Attack on Mers-el-Kébir – bilder, video eller lyd