Frigjøringen av Paris

Fra Avenue des Champs-Élysées i Paris, 26. august 1944

Foto: Jack Downey, U.S. Office of War Information

Frigjøringen av Paris (fransk: Libération de Paris, også kalt slaget om Paris) fant sted under andre verdenskrig fra 19. august 1944 inntil den tyske garnison overgav seg den 25. august. Frigjøringen skjedde etter at allierte styrker gikk i land i Normandie 6. juni.

Bakgrunn

Etter landgangen i Normandie hadde Eisenhower planlagt å omgå Paris, mens Hitler hadde beordret general Dietrich von Choltitz til å ødelegge Paris, og sa «Paris må ødelegges fra topp til bunn, før Wehrmacht drar, ikke la en kirke eller et kulturminne bli stående». Forces Françaises de l’intérieur (FFI) i Paris ledet av Alexandre Parodi og Jacques Chaban-Delmas oppfordret til tålmodighet. Henri Tanguy (kodenavn «Oberst Rol»), sjefen for den kommunistiske motstandsgruppen Francs-Tireurs et Partisans (FTP) i Paris, ønsket imidlertid å starte et opprør, og ble bare avskrekket av det faktum at motstandsbevegelsen i Paris hadde rundt 15 000 mann, men bare 600 skytevåpen, for det meste rifler og maskingevær.

Opprør og frigjøring

Frigjøringen begynte da den franske motstandsbevegelse gikk til opprør mot den tyske okkupasjonsarmeen. Den 19. august 1944 gikk Paris-politiet, til da fortsatt lojalt mot Vichy, over til motstandsbevegelsen da en gruppe politimenn hevet det franske flagget over Préfecture de Police på Île de la Cité. Det var første gang trikoloren hadde vaiet i vinden i Paris siden juni 1940. Over hele Paris begynte den forbudte trikoloren å vaie over skoler, rådhus og politistasjoner, en åpen utfordring for de tyske okkupantene, og et tegn på at den franske siviltjenesten endret sin lojalitet. Oppmuntret begynte Tanguy og hans menn å angripe tyske styrker i gatene Boulevard Saint-Michel og Boulevard Saint-Germain, noe som førte til et masseopprør da parisere begynte å bygge barrikader i gatene. Ved slutten av dagen hadde rundt 50 tyskere og 150 motstandsfolk blitt drept, og da han ikke ønsket at kommunistene skulle ha æren for å frigjøre Paris, gjorde gaullisten Alexandre Parodi krav på opprøret. Stilt overfor et urbant opprør som han ikke var forberedt på, tok Choltitz initiativ til en våpenhvile med Parodi via den svenske konsulen Raoul Nordling, og markerte første gang tyskerne hadde behandlet motstandsbevegelsen som en legitim motstander.

De Gaulle avviste våpenhvile, og brukte opprøret til den 22. august 1944 å beordre general Philippe Leclercs 2. panserdivisjon å frigjøre Paris, og uttalte at han ikke ønsket at kommunistene skulle frigjøre byen. Den 24. august gikk franske soldater inn i Paris. Det førte til noen timer med intense kamper før Choltitz overga seg 25. august, selv om lommer med tyske og militsstyrker kjempet videre i flere dager, ettersom Choltiz rett og slett ikke informerte styrkene sine om å overgi seg. På ettermiddagen den 25. august 1944 kom Charles de Gaulle tilbake til Paris, en by han ikke hadde satt sine ben i siden juni 1940, for å bli møtt av store jublende folkemengder mens han gikk nedover Champs-Élysées.

Den 24. august fikk de franske Forces Françaises de l'intérieur (FFI) forsterkninger fra de frie franske styrker og tredje amerikanske armé under kommando av general Patton. Den 25. august kapitulerte Dietrich von Choltitz, kommandanten for den tyske garnisonen og militærguvernør i Paris, overfor de allierte styrker ved Hôtel Meurice, som ble general Leclercs nye hovedkvarter.

Den franske hovedstad var blitt styrt av Nazi-Tyskland siden Frankrike overgav seg i juni 1940, da også Vichy-Frankrike ble opprettet med hovedstad i den sørfranske by Vichy.

Se også

• Slaget om Frankrike

Litteratur

• Ousby, Ian (2000). Occupation: The Ordeal of France, 1940–1944. New York: Cooper Square Press. ISBN 978-0712665131.