Alphonse Juin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alphonse Juin
USA-MTO-NWA-p651 Alphonse Juin.jpg
Født 16. desember 1888
Annaba
Død 27. januar 1967
Paris
Gravlagt caveau des gouverneurs
Utdannelse École spéciale militaire de Saint-Cyr
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie française, Académie de Stanislas, Académie des sciences d'outre-mer (France)
Utmerkelser Æreslegionen, Croix de guerre 1939–1945, Marskalk av Frankrike, øverstkommandør av Legion of Merit, storkors av Alaouite-ordenen, Godfather promotion of Special Military School of Saint-Cyr, Croix de guerre 1914–1918, Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures, Médaille Interalliée 1914–1918, Médaille commémorative de la guerre 1914-1918, storkors av Leopoldsordenen, Q20856029, Storkors av Iftikhar-ordenen, storkorsridder av Order of the Bath, Order of the Cross of Grunwald

Alphonse Pierre Juin (født 16. desember 1888 i Bône i Algerie, død 27. januar 1967 i Paris) var den siste Marskalk av Frankrike. Under andre verdenskrig kommanderte han det franske ekspedisjonskorps i den femte amerikanske armé som brøt gjennom Gustavlinjen under slaget om Monte Cassino i 1944. Han tjenestegjorde fra 1912 til 1962.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Juin hadde en enkel bakgrunn fra en fransk pied-noir-familie i Algerie. Han var sønn av Victor Pierre Juin (fra Vendée) og hans hustru Précieuse Salini (som stammet fra Cuttoli Corticchiato og Ucciani på Korsika. Han fikk sin utdannelse ved Grand lycée d'Alger. Juin tok så militær utdannelse. Han gikk ut fra militærakademiet École Spéciale Militaire de Saint-Cyr i 1912 (i samme kull som Charles de Gaulle) med utmerkede resultater,[trenger referanse] og ble sendt til Fransk Marokko og kolonialkrigen der.

Militær[rediger | rediger kilde]

Han tjenestegjorde på fronten mot de tyske styrker under første verdenskrig der han ble såret i 1915, og fikk tapperhetsmedalje. Den alvorlige skaden gjorde at han mistet førligheten i høyre arm.

I oktober 1919 begynte Juin på sin stabsutdannelse. Deretter ble han sendt til Nord-Afrika og krigen mot Rifkabylene. På 1920-tallet og 1930-tallet hadde han forskjellig stabstjeneste i Frankrike og Afrika. Da andre verdenskrig brøt ut fikk Juin befal over 15. motoriserte infanteridivisjon som han først med viss suksess under slaget om Frankrike.[trenger referanse] Da de franske arméer i Belgia ble omringet i ble Juin og hans divisjon nødt til å kapitulere i Lille 30. mai 1940.

Etter at Frankrike hadde gitt opp ble Juin løslatt fra krigsfangenskapet. Han fikk befal over Vichyregimets styrker i Marokko. Da de allierte landsteg i Nord-Afrika i november 1942 (Operation Torch) hjalp Juin med å forhandle frem en løsning der ikke de Vichy-franske styrker kom i strid med de allierte.[trenger referanse]

Snart tok Juin aktivt del i kampen mot Tyskland i Tunisia. I september 1943 ble han sjef for den nydannede enheten det franske ekpedisjonskorps (Corps Expéditionnaire Français) og deltok i felttoget i Italia, blant annet i slaget om Monte Cassino og innmarsjen i Roma.

Da ekspedisjonskorpset ble satt inn sør i Frankrike ble Juin utsett til stabsjef for den franske forsvarsmakt.

Etter krigen fortsatte Juin på diverse høye poster. I 1952 fikk han feltmarskalkstaven og var da den eneste levende marskalken av Frankrike.[trenger referanse]

Som generalresident i Fransk Marokko sendte han i 1953 vekk sultanen, den senere kong Mohammed V. Deretter var han fra 1952 til 1956 kommandør for NATO-styrkene i Sentral-Europa (CENTAG).

I 1962 trakk han seg fra tjeneste i protest mot Charles de Gaulles Algerie-politikk.[trenger referanse]

Han døde i 1967 i Paris og ble bisatt i Invalidedomen. I Paris er en plass oppkalt etter ham: Place du Maréchal-Juin.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Alphonse Juin: Les mémoires du maréchal Juin. Le Figaro, Paris 1949.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frankland, Noble, red. (1989). The encyclopedia of 20th century warfare. ISBN 0-517-56770-9. 
  • José Aboulker: Nous qui avons arrêté le général Juin. La Nef, Nr. 25, Paris 1959.
  • Henri Giraud: Un seul but: la victoire. Alger 1942-1944. Julliard, Paris 1949.
  • Yves Maxime Danan: La vie politique à Alger de 1940 à 1944. LGDJ, Paris 1963.
  • Christine Levisse-Touzé: L'Afrique du Nord dans la guerre. 1939-1945. Albin Michel, Paris 1998.
  • Jacques Cantier: L'Algérie sous le régime de Vichy. Thèse, Toulouse II 1999.
  • José Aboulker et Christine Levisse-Touzé: 8 novembre 1942: les armées américaine et anglaise prennent Alger en quinze heures. Espoir, Nr. 133, Paris 2002.