Slaget om Dunkerque

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dunkerque
Konflikt: Andre verdenskrig
21May-4June1940-Fall Gelb.jpg
Oversikt over tysk fremrykking mot Dunkerque fra 21. mai til 4. juni 1940
Dato 26. mai - 4. juni 1940
Sted Dunkerque, Frankrike
Resultat Taktisk tysk seier, strategisk britisk evakuering
Stridende parter
Storbritannia Storbritannia
Frankrike Frankrike
Belgia Belgia
Det tredje riket Tyskland
Kommandanter og ledere
Storbritannia Lord Gort BEF
Frankrike Maxime Weygand
Det tredje riket Erwin Rommel
Styrker
400 000 soldater 800 000 soldater
Tap
30 000 drept
34 000 tatt til fange
6 jagere og 200+ mindre fartøy senket
177 fly tapt
10 252 drept
42 000 såret
8 467 savnet
101 fly tapt

Slaget om Dunkerque fant sted i månedsskiftet mai-juni 1940 ved havnebyen Dunkerque i Frankrike. En stor styrke britiske og franske soldater ble evakuert med båt etter å ha blitt omringet av tyske styrker, selve evakueringen ble utført under kodenavnet Operasjon Dynamo.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter en syv måneder lang stillstand, Phony War (skyggekrigen), begynte Slaget om Frankrike for alvor den 10. mai 1940. Mot nord invaderte og beseiret den tyske Heeresgruppe B Nederland og rykket vestover inn i Belgia. Den 14. mai brøt Heeresgruppe A gjennom Ardennene og rykket hurtig vestover mot Sedan, og dreiet deretter mot Den engelske kanal i det som feltmarskal Erich von Manstein kalte «sigdsnittet» (også kjent som Mansteinplanen).

En række allierte modangreb, heriblant Slaget ved Arras, kunne ikke stagge det tyske fremstøt, som nådde kysten den 20. mai og adskilte British Expeditionary Force (BEF) ved Armentières, 1. franske armé og den belgiske hær lengre mot nord fra den franske hovedstyrke sør for gjennombruddet. Etter å ha nådd til kysten svingte de tyske styrker nordverts langs kysten og truet med å erobre havnene og innelukke de britiske og franske styrker innen de kunne rekke å blive evakuert til Storbritannia.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Den 24. mai besøkte Hitler general Gerd von Rundstedts hovedkvarter i Charleville. Von Rundstedt fortalte ham at infanteriet ville angripe de britiske styrker ved Arras, hvor de hadde vist seg å være i stand til å yte betydelig motstand, men von Kleists stridsvogner ville holde en linje vest og sør for Dunkerque for å kunne ramme de allierede styrker som trakk seg tilbake foran Heeresgruppe B.[1]

Denne ordre tillot tyskerne å konsolidere sine gevinster og forberede en fremrykning mot sør mot de gjenværende franske styrker. Hertil kom at terrenget omkring Dunkerque ikke ble ansett for egnet for stridsvogner,[1] så nedkjempelsen av de allierte styrker ble i starten overlatt til Luftwaffe og det tyske infanteri i Heeresgruppe B.

Den egentlige grunn til beslutningen om å stanse de tyske stridsvogner har vært gjenstand for megen debatt. Den mest gjengse teori er at von Rundstedt og Hitler ble enige om å spare på stridsvognene med henblikk på Fall Rot, den senere fremrykning mot sør.[1] En annen teori går ut på at Hitler stadig søkte å slutte fred med britene innen Operation Barbarossa så tyskerne kunne have en potensiell alliert mot Sovjetunionen.

Den 25. mai 1940 fattet general Lord Gort, lederen av BEF, beslutningen å evakuere de britiske styrker. Fra 25.-28. mai trakk de britiske styrker seg omkring 50 km mot nordvest inn i en lomme omkring den fransk-belgiske geænse fra Dunkerque ved kysten til den belgiske by Poperinge. Den belgiske hær kapitulerte den 28. mai, etterfulgt den følgende dag av enheter fra den 1. franske armé som var omringet utenfor Dunkerque-lommen.

Den 27. mai begynte evakueringen fra Dunkerque. De tyske Panzer-divisjoner fikk ordre om å gjenoppta sin fremrykning samme dag, men forsterkede forsvarsstillinger stoppet deres innledende fremstøt, der de resterende allierte styrker var blitt klemt inn og konsentrert i en 5 km bred kyststrpbe fra De Panne gjennom Bray-Dunes til Dunkerque den 31. mai.

I alt fem nasjoner tog del i evakueringen fra Dunkerque – Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Polen.

Britisk fisker gir en hånd til en alliert soldat, mens en bombe fra en Stuka eksploderer noen få meter unna.

Forsvaret av perimeteret førte til tap eller erobring av en rekke enheder i den britiske hær, såsom 2. bataljon av Royal Norfolk-regimentet, som var involvert i Le Paradis-massakren den 26. mai. Over 35.000 franske soldater ble tatt til fange. Allikevel ble der i løpet av de ni dager fra 27. mai til 4. juni evakuert 338.226 mann fra Frankrike, herav 139.997 franske og belgiske styrker sammen med en mindre gruppe nederlandske.

Antall evakuerte mann (i kronologisk orden):

I overensstemmelse med det militære prinsipp om at menn har høyere prioritet enn våpen, etterlot de allierte 2.000 kanoner, 60.000 lastebiler, 76.000 tonns ammunisjon og 600.000 tonn brennstoff.

  • 10.252 tyske soldater døde
  • 42.000 ble såret
  • 8.467 var savnede
  • 1.212.000 nederlendere, belgiere, franskmenn og briter ble tatt til fange
  • 30.000 briter ble drept eller såret
  • 34.000 briter ble tatt til fange
  • 338.226 mann ble reddet ved evakueringen

Tyskerne erobret:

  • 1.200 feltkanoner
  • 1.250 anti-luftskyts kanoner
  • 11.000 maskingeværer
  • 25.000 kjøretøy

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke for slaget ved Dunkerque.

Den vellykkede evakuering av 338.000 allierte styrker fra Dunkerque avsluttet den første fase av slaget om Frankrike. Den ble et stort løft i den britiske moral, men etterlot Frankrike alene mot et fornyet tysk angrep mot sør. Den 51. britiske infanteridivisjon ble etterlatt av britene for å dekke retretten. Mange av dem ble drept eller tatt til fange. Tyske tropper rykket inn i Paris den 14. juni og mottok Frankrikes overgivelse den 22. juni.

Et marmorminnesmerke ble senere oppstilt ved Dunkerque. Inskripsjonen lyder: Til glorverdig minne om de piloter, sjøfolk og soldater fra Frankrike og de allierte hærer som ofret seg i Slaget ved Dunkerque mai – juni 1940"

Tapet af så meget utstyr på strendene betød at den britiske hær hadde bruk for måneders pause for å kunne bli genutstyrt, og noen planlagte introdusjoner av nytt udstyr ble utsatt mens industrien konsentrerte seg om å erstatte det tapte. Styrkene som kom tilbake til Dunkerque, fikk beskjed på å brenne eller på annet vis ødelegge sine kjøretøyer, så de ikke kunne komme tyskerne til gavn. Knappheten på kjøretøjer var etter Dunkerque så alvorlig at den britiske hær måtte hente uyrangerte busser og lastebiler fra skrotplassene og innsette dem i transport av tropper. Noen av disse gamle kjøretøy (noen hadde bare bremser på bakhjulene, hvilket gjorde dem ulovlige å bruke på britiske veier) var stadig i bruk så sent som under Felttoget i Nordafrika to år senere.

Ånden fra Dunkerque[rediger | rediger kilde]

Britiske tropper evakueres fra strendene ved Dunkerque

Den vellykkede evakuering fra Dunkerque i 1940 og særlig den rolle, som de små skip spilte, ble etterfølgende utnyttet meget effektivt i den britiske propaganda. Mange av de små skip var private båter, som fiskebåter og fritidsbåter, men også ferger og andre handelsskip deltok i evakueringen. Det kom skip så langt vekk fra som Isle of Man og Glasgow. Disse mindre skip blevledet over Den engelske kanal av flådeenheder fra Themsens munning og fra Dover for å delta i evakueringen. Da de hadde lavere dypgang, kunne de komme meget tettere inn til stranden enn større skip og kunne således seile frem og tilbake til de større skip lengre fra land med tropper der ofte stod i vann til skuldrene i timevis og ventet på å bli samlet opp. I årtier etter krigen stod begrepet «ånden vra Dunkerque» for en utbredt tro på solidaritet mellem briter i motgangstider.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Taylor and Mayer 1974, p. 60.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Holmes, Richard, ed. "France, Fall of". The Oxford Companion to Military History. New York: Oxford University Press, 2001. ISBN 0-19-866209-2.
  • Hooton, E.R. Luftwaffe at War; Blitzkrieg in the West. London: Chevron/Ian Allen, 2007. ISBN 978-1-85780-272-6.
  • Keegan, John. The Second World War, New York: Viking Penguin, 1989. ISBN 0-670-82359-7.
  • Liddell Hart, B.H. History of the Second World War. New York: G.P. Putnam, 1970. ISBN 0-30680-912-5.
  • McEwan, Ian, Atonement, London: Jonathan Cape, 2001. ISBN 0-224-06252-2.
  • McGlashan, Kenneth B. with Owen P. Zupp. Down to Earth: A Fighter Pilot Recounts His Experiences of Dunkirk, the Battle of Britain, Dieppe, D-Day and Beyond. London: Grub Street Publishing, 2007. ISBN 1-904943-84-5.
  • Murray, Williamson and Allan R. Millett. A War to Be Won: Fighting the Second World War. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press, 2000. ISBN 0-674-00163-X.
  • Salmaggi, Cesare and Alfredo Pallavisini. 2194 Days of War:: An Illustrated Chronology of the Second World War. New York: Gallery Books, 1993. ISBN 0-8317-8885-2.
  • Taylor, A.J.P. and Mayer, S.L., eds. A History Of World War Two. London: Octopus Books, 1974. ISBN 0-7064-0399-1.
  • Thomas, Nick. RAF Top Gun: Teddy Donaldson CB, DSO, AFC and Bar, Battle of Britain Ace and World Air Speed Record Holder. London: Pen and Sword, 2008. ISBN 1-84415-685-0.
  • Weinberg, Gerhard L. A World at Arms, New York: Cambridge University Press, 1994. ISBN 0-521-44317-2.
  • Wilmot, Chester. The Struggle for Europe. Old Saybrook, Connecticut: Konecky & Konecky, 1952. ISBN 1-56852-525-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]