Wilhelm Keitel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Bodewin
Johann Gustav Keitel
Wilhelm Bodewin Johann Gustav Keitel
Wilhelm Keitel i 1942
Født 22. september 1882
Keiserriket Tyskland Helmscherode, Braunschweig Tyskland
Død 16. oktober 1946 (64 år)
Det tyske handelsflagg 1946-1949 Nürnberg, Bayern
Kallenavn LaKeitel (Lakei - tel)
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
Tjenestetid 19011945
Rang Generalfeltmarskalk
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer Oberkommando der Wehrmacht
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
Utmerkelser Keiserriket Tyskland Königlicher Hausorden von Hohenzollern
Tyskland Jernkorsets ridderkors
Senere arbeid Hengt etter dom i Nürnbergprosessen

Wilhelm Bodewin Johann Gustav Keitel (født 22. september 1882, død 16. oktober 1946) var en tysk generalfeltmarskalk og øverste sjef for WehrmachtOKW under andre verdenskrig. Et portrett av ham henger i kapellet på hjemstedet Helmscherode.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Keitel var den eldste sønnen til godseieren Carl Keitel (1854–1934) og Apollonia, født Vissering (1855–1888). Moren døde i barselfeber da Keitels yngre bror Bodewin ble født. Broren ble senere general i Wehrmacht.

Keitel tilbrakte barndommen på familiegodset og ble etter abitur ved det som i dag er Max-Planck-Gymnasium i Göttingen, tatt opp som Fahnenjunker ved et artilleriregiment i den prøyssiske hær i Niedersachsen. Han giftet seg med datteren av en velstående landeier i 1909 og fikk etter hvert seks barn.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig tjenestegjorde han som Hauptmann i et artilleriregimentvestfronten. I september 1914 ble han alvorlig skadet under kampene i Flandern, da han ble truffet av granatsplinter i høyre arm. Han ble imidlertid dekorert med Jernkorset av 1.klasse, og etter at han ble friskmeldt, tjenestegjorde han ved generalstaben fra tidlig i 1915. Sammenlignet med de andre generalstabsoffiserene manglet han fem års utdanning, og han beklaget seg til sin far over sine merkbart manglende basiskunnskaper. Strategisk planlegging lå ikke for ham, men han var flink til å samordne forsyninger og troppebevegelser.[2]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Da første verdenskrig var over, ble han med over i det nyopprettede Reichswehr. På denne tiden deltok han også i organiseringen av frikorps i det østlige Tyskland mot den polske grensen.

Keitel underviste i to år ved Hannover kavaleriskole og tjenestegjorde senere ved det såkalte Truppenamt (troppekontoret) i Reichswehrministerium. Truppenamt var benevnelsen for Tysklands generalstab mens landet pretenderte at det fulgte bestemmelsene i Versaillestraktaten. Her ble han stadig forfremmet, og ved den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 var han leder av organisasjonsavdelingen.

I 1931 ble han forfremmet til oberst og fra 1. mars 1934 generalmajor. Før 1933 hadde ikke Keitel noen kontakt med nasjonalsosialistene, og var ikke en gang medlem av partiet. Men i 1935 ble han på anbefaling fra Werner von Fritsch utnevnt til dennes erstatter og sjef for Wehrmachtsamt («Kontoret for de væpnede styrkene»). I 1937 ble han utnevnt til general. Han var så redd for å bryte tjenesteforskriftene at når han tok tjenestebilen til offentlige mottakelser, måtte hans kone ta trikken, da han anså det som «høyst ukorrekt» at hun også fikk benytte seg av tjenestebilen.[3]

Keitels ene sønn var forlovet med Dorle, datteren til krigsminister Werner von Blomberg. Julen 1937 fortalte Dorle til Keitel at hennes far som var enkemann, skulle gifte seg igjen, med en mye yngre kvinne, Erna Gruhn. Bryllup ble inngått 12. januar 1938 i Rikskanselliet med Hitler og Hermann Göring som forlovere. Deretter gjemte brudeparet seg vekk. To dager senere kom Berlins politipresident, grev Helldorf, «svært oppskjørtet» til Keitels kontor via en sideinngang og ville spørre ham ut om Blombergs nye kone, men Keitel hadde aldri møtt henne. Det viste seg nå at Erna Gruhn var tidligere straffet for løsaktig livsførsel, og sedelighetspolitiet hadde en mappe på henne, der hun var fotografert i obskøne stillinger. Göring ble oppringt om saken, og kunne identifisere kvinnen på bildene som Blombergs brud. Keitel ville ha mappen utlevert, men grev Helldorf tviholdt på den, og i dag ligger den nedlåst på statsadvokatens kontor i Berlin.[4]

Etter at Blomberg ble presset til å trekke seg som krigsminister og øverstkommanderende for de væpnede styrkene, ble Keitel satt inn som sjef for det nyopprettede Oberkommando der Wehrmacht og ble slik den nye øverstkommanderende da Reichskriegsministerium samtidig ble lagt ned. Keitel var dermed den øverste fagmilitære, mens Adolf Hitler selv sikret seg den politiske kontrollen over de væpnede styrkene.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter felttoget i Frankrike ble Keitel utnevnt til generalfeltmarskalk sammen med en rekke av de øvrige generalene. Etter at våpenhvileavtalen med Frankrike ble undertegnet, ble han tildelt jernkorsets ridderkors. Det var svært uvanlig å tildele denne utmerkelsen til en stabsoffiser.

Keitel var under andre verdenskrig kjent for å være forsiktig og ettergivende overfor Hitlers mer eller mindre godt funderte militære disposisjoner. Han gikk i utgangspunktet mot både felttoget i Frankrike og Operasjon Barbarossa, men føyde seg etter Hitlers ønsker. Han forsvarte generalfeltmarskalk Wilhelm List i 1942 da List fikk sparken av Hitler etter kampene i Kaukasus, men dette var siste gangen han kom med noen motforestillinger mot Hitler. Hans føyelighet og lydighet overfor Hitler gjorde at han fikk kallenavnet LaKeitelLakei – tel»). Etter krigen sa han at han «ikke hadde styrke til å stå imot Hitlers personlighet», og han overtok Hitlers gangsterspråk og fraser, slik som når han i sine memoarer hevder at Nederland og Belgia forut for den tyske invasjonen hadde oppgitt sin nøytralitet ved å la britiske fly krysse luftrommet sitt.[5] Joseph Goebbels beskrev Keitel slik: «Man kunne kalle ham setningsfullfører. Han ser bare på Førerens munn og bestreber seg på å fullføre en setning Føreren har påbegynt…Han mangler dømmekraft, og i sin tjenesteiver går han så langt som til å holde sin egen bror unna Hitler.» Selv etter krigen mente Keitel at Kurt von Schleicher, som ble drept sammen med sin kone i de lange knivers natt, var «en katt som ikke kunne holde klørne unna politisk musejakt», og derfor hadde seg selv å takke.[6]

Innad i Wehrmacht profilerte han seg mer og mer som en eksponent for umoralen. Bare få dager etter at felttoget i Polen tok til, kom det inn opprørte rapporter om Einsatzgruppen som jaktet ned og henrettet jøder, katolske prester og polske adelige. Wehrmachts øverstkommanderende i Polen, general von Gienath,[7] sendte i juli 1940 enda et inntrengende brev om å få slutt på mordene på polske jøder. Som svar fikk han et «grovt brev» fra Keitel, med beskjed om at han «endelig skulle slutte å bry seg med ting» han ikke hadde noe med. Da etterretningssjefen Wilhelm Canaris klaget til Keitel over SS' forbrytelser, avviste OKW-sjefen ham bryskt med at «hvis Wehrmacht ikke vil ha noe med dette å gjøre», fikk den godta «at SS og Gestapo opptrer parallelt» med den. Keitel selv uttalte at de okkuperte områder måtte «renses for jøder, polakker og pakk». Men under forberedelsene til angrepet på radiostasjonen i Gliwice, som tjente som unnskyldning for felttoget, røpet han til Canaris at «Jeg personlig synes jo ikke noe om slikt, men det er nå engang Førerens vilje»,[8] som om det skulle være noen begrunnelse.

Keitel signerer den tyske kapitulasjonen med Den røde armé. Offisersmessen hvor signeringen ble gjort er nå tysk-russisk museum.

Lydig undertegnet Keitel en rekke bestemmelser som brøt reglene for krig, særlig kjent er den såkalte Kommissarbefehl («kommissærordren») av 6. juli 1941, som innebar at alle politiske kommissærer i Den røde hær som ble tatt til fange, skulle skytes på stedet. Videre ga han Heinrich Himmler frie hender til å føre rasekrig i øst. Han gav også ordre til at alle franske piloter som kjempet i Normandie-Niemen-skvadronen på østfronten ikke skulle behandles som krigsfanger, men skytes på stedet. Da Canaris forela ham et dokument der han tok avstand fra at etterhvert 3,3 millioner sovjetiske krigsfanger omkom på grunn av utilstrekkelig næring og husly, noterte Keitel 23. september 1941 for hånd i margen: «Her dreier det seg om å utrydde en verdensanskuelse. Derfor godtar jeg tiltakene og dekker dem.»[9]

Det var Keitel som underskrev Nacht und Nebel (= Natt og tåke)-ordren av 7. desember 1941. Ifølge denne ordren skulle de som var under mistanke for å ha begått «en straffbar handling mot Det tyske riket», sendes til tyske leire uten at deres pårørende ble informert - de forsvant i «natt og tåke», mennene i Natzweiler og kvinnene i Ravensbrück. Etter krigen unnskyldte Keitel seg med at motstandsbevegelsen uansett var startet av «lyssky pakk», og først i ettertid fikk betegnelsen «patrioters heroiske verk». Han innskjerpet i en ordre at «et tysk soldatliv skal bøtes for med dødsstraff for 50-100 kommunister». Siden Wehrmacht ikke kunne skille mellom hvem som var kommunist, og hvem ikke, ble hele landsbyer brent ned, og gisler skutt som «straffetiltak».[10]

Keitel spilte også en sentral rolle i forhold til de som ble arrestert etter 20. juli-attentatet, da han satt i militærtribunalet som sendte mistenkte offiserer, blant andre Erwin von Witzleben, over til Roland Freisler i Volksgerichtshof. Ironisk nok var Keitel den som gjorde attentatet mulig; det var han som eskorterte Claus von Stauffenberg inn i sperreområdet, for Stauffenberg visste at de som kom i følge med Keitel, ikke fikk vesker og mapper undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. Alfred Jodl som pådro seg en hodeskade under attentatet, mintes at Keitel «tok Hitler i sin armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn».[11]

Keitel manglet helt forståelse for attentatmennenes motiver og presterte å avskrive dem som «pessimistiske sytekopper», mens Stauffenberg var en «hemningsløs religiøs fanatiker».[12] Sammen med Göring gjorde han fra 14. juli 1944 den «tyske hilsen» obligatorisk for alle Wehrmacht-soldater. Han utlovet dusører på «opptil 500 Mark» til dem som angav desertører, og han truet med å la desertørens familie unngjelde: «Hans pårørende holdes ansvarlig for ham. Enhver lønnsutbetaling og støtte bortfaller.» Friedrich Paulus' kone, sønn og datter ble derfor arrestert fordi Paulus hadde overgitt seg i Stalingrad, og fru Paulus satt som fange i Dachau frem til frigjøringen i 1945.[13]

Til overmål utstedte han en ordre om å tvinge flyktninger til å snu, «om nødvendig med våpenmakt».[14] Dette forbudet mot evakuering av sivilbefolkning førte også til store tap av menneskeliv etterhvert som frontene rykket inn i tysk område.

Under sluttkampene om Berlin prøvde Keitel forgjeves å få andre generaler til å komme Berlin til unnsetning, men så sent i krigen hadde han så liten autoritet og respekt at dette ble ignorert av både Gotthard Heinrici, Felix Steiner, Walther Wenck og Theodor Busse.

Etter Hitlers selvmord ble Keitel en del av Karl Dönitz' kortlivede «Flensburg-regjering». Albert Speer var der også. Han mente at Keitels smisking mot Dönitz var det samme som han bedrev mot Adolf Hitler.8. mai 1945 ble han autorisert av Dönitz til å undertegne den tyske kapitulasjonen med Den røde arme i Berlin. Dagen før hadde Alfred Jodl undertegnet en tilsvarende avtale med vestmaktene i Reims.

Nürnberg[rediger | rediger kilde]

Fire dager etter kapitulasjonen ble Keitel arrestert på amerikansk initiativ og senere framstilt i Nürnbergprosessen, hvor han ble anklaget for:

Til sin sønn skrev han at han som tiltalt i Nürnberg oppfylte sin «siste oppgave overfor folket og historien». I vitneboksen erklærte han at han tok ansvar for alt han hadde underskrevet. Som hans forsvarer Otto Nelte sa, kjempet Keitel ikke lenger for å «redde hodet», men for å «redde ansikt», som med uttalelsen: «Jeg trodde, jeg tok feil og var ikke i stand til å hindre det som burde ha blitt forhindret. Dette er min skyld(…) Måtte det fra en klar erkjennelse av årsakene, de uheldige metodene og de fryktelige følgene av denne krigen vokse frem et håp for det tyske folk om en ny fremtid i det internasjonale fellesskap.» Som de andre tiltalte erklærte han seg «ikke skyldig» i rettssalen, men så fikk han se et filmopptak fra konsentrasjonsleirene. Göring erklærte at dette var en bløff, en «russerfilm». Men Keitel brast i gråt da han så en bulldoser skyfle sammen likhaugene. Til rettspsykologen Gustave Gilbert sa han: «Når jeg ser slike ting, skammer jeg meg over å være tysker» – men tilføyde straks, ganske usannferdig: «Men jeg visste det ikke.» Hans samvittighetskvaler var likevel så store at han bad forsvarer Nolte ta opp med den amerikanske aktoren, Robert Kempner, at han ønsket å tilstå sin skyld, for «å frata dem som hadde utført hans ordrer, noe av det strafferettslige ansvaret». Derved håpet han også å unngå den «æreløse» hengningsdøden, og bli skutt i stedet, «som en soldat». Kempner så på Keitels utspill som et «tegn på soldataktig anstendighet». I tillegg ville en tilståelse fra Keitel styrke tribunalets moralske grunnlag. 23. februar 1946 kom Nolte imidlertid tilbake og sa at Keitel hadde trukket tilståelsen tilbake, for det hadde Göring «befalt». Med karakteristisk feighet begrunnet Keitel dette med at selv om en tilståelse var riktig og «ærefull», måtte han adlyde Göring, som han «fortsatt betraktet som sin overordnede».[15]

Keitel ble dømt til døden, og hans anmodning om å bli henrettet ved skyting ble avslått for å understreke at han var dømt som kriminell og ikke som militær. Keitel ble derfor hengt i fengselet i Nürnberg. Han var andremann til å gå opp trappen til galgen, etter Joachim von Ribbentrop. Keitels siste ord var «Deutschland über alles!» – som i nasjonalsangen.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.helmscherode.bad-gandersheim.de/
  2. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 87-88), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  3. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 96)
  4. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 100)
  5. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 112)
  6. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 95)
  7. ^ http://www.lexikon-der-wehrmacht.de/Personenregister/G/GienanthCurtLudwigFreiherrv.htm
  8. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 107-9)
  9. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 115)
  10. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 118-19)
  11. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 122)
  12. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 122)
  13. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 218)
  14. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 123)
  15. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 83-84)
  16. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 127)