Georg Thomas
| Georg Thomas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. feb. 1890 Forst (Lausitz) | ||
| Død | 29. des. 1946[1] (56 år) Frankfurt | ||
| Beskjeftigelse | Ingeniør, motstandskjemper, offiser, soldat | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | 3. klasse av Militærfortjenstkorset Storkors av Finlands hvite roses orden (1941)[2] Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden (1940)[3] | ||
Georg Thomas (født 20. februar 1890 i Forst (Lausitz), død 29. desember 1946 i Frankfurt am Main) var en tysk offiser (senere general) og motstandskjemper i det tredje rike. Han var også sterkt involvert i planleggingen og gjennomføringen av den økonomiske utnyttelsen av Sovjetunionen, herunder sultplanen (eng. the Hunger Plan).[4]
Liv og karriere[rediger | rediger kilde]
Thomas ble født i byen Forst (Lausitz) i den prøyssiske provinsen Brandenburg. Fabrikkeierens sønn og senere general gikk inn i 63. infanteriregiment som fenrik og begynte sin karriere som soldat i 1908. Fra 1928 jobbet han med spørsmål knyttet til bevæpning ved arméens våpenkontor i det tredje rikes forsvarsdepartement i Berlin. I 1939 ble han sjef i det tyske forsvarets kontor for økonomi og våpen i Oberkommando der Wehrmacht. Han var medlem av styret i Kontinentale Öl AG (et oljeselskap med formål om å utnytte petroleumsressursene i okkuperte land) samt Reichswerke Hermann Göring, et stort jern- og stålselskap. Thomas, som siden 1940 hadde vært en general i infanteriet (tysk General der Infanterie) la tidlig merke til at Tysklands evne til å føre en langvarig krig var begrenset av landets økonomisituasjon. Siden han fremdeles hadde kontakt med sin tidligere overordnede Ludwig Beck, samt med Carl Friedrich Goerdeler og Johannes Popitz, begynte han allerede i 1938-1939 å arbeide med planleggingen for et militært statskupp mot Adolf Hitler.
I november 1942 forlot Thomas sin stilling i forsvarets kontor for økonomi og våpen. Albert Speer og hans forsvarsministerium hadde i mellomtiden overtatt nesten all kompetanse knyttet til våpenproblemer. Etter det mislykkede forsøket på å ta Hitlers liv i Wolfsschanze i Østpreussen den 20. juli 1944, ble alle de gamle planene fra 1938 til 1939 funnet. Dette funnet førte til arrestasjon av Thomas den 11. oktober 1944 og etterfølgende opphold i konsentrasjonsleirene Flossenbürg og Dachau. I slutten av april 1945 ble han overført til Tyrol sammen med ca. 140 andre prominente innsatte, hvor SS forlot fangene bak. De ble løslatt av USAs 5. armé den 5. mai 1945.[5]
Thomas døde i alliert fangenskap i 1946.
Rolle i sultplanen[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Sultplanen
Thomas har blitt beskrevet som en person som til tider «lekte med motstand mot Hitlers krig», men som i grunnen var en «hensynsløs pragmatiker» som hadde «Tysklands fremtid som en stormakt» som sin eneste bekymring.[6] Følgelig var han også dypt involvert i utviklingen av nazistenes politikk overfor det okkuperte Sovjetunionen. Kort sagt var den utformet for å utnytte landets alle tilgjengelige ressurser til fordel for Tyskland og de tyske væpnede styrkene, på bekostning av millioner av sovjetere som måtte sulte i hjel.[6] Dette ble kjent som «sultplanen». Thomas arbeidet tett med Herbert Backe, de facto sjef for nazistenes jordbruk, i å utvikle denne planen. I forbindelse med dette holdt Thomas et høynivåmøte for å vurdere strategien. En intern Wehrmacht-notat utarbeidet av hans stab beskrev denne politikken og erkjente at «hvis vi tar det vi trenger ut av landet, kan det ikke være tvil om at mange millioner mennesker vil dø av sult.»[4] Dette notatet har blitt beskrevet som:
... en av de mest ekstraordinære byråkratiske dokumentene i det nasjonalsosialistiske partiets historie. I langt mer usminkede språk enn det som noen gang ble brukt i forhold til det jødiske spørsmålet, var alle de store byråene i den tyske staten enige om et program for massemord som overskygget det som Heydrich skulle foreslå for Wannsee i et møte ni måneder senere.[4]
Selv om notatet ikke anslo hvor mange millioner mennesker som skulle dø, uttalte Backe selv at «overskuddet av befolkningen» i Sovjetunionen utgjorde 20 til 30 millioner mennesker.[4] Tysk politikk for invasjonen og instruksjoner gitt til troppene gikk bevisst ut på enten å drepe disse 20-30 millioner menneskene gjennom sult, eller tvinge dem til å flykte til Sibir.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gedenkstätte Deutscher Widerstand, www.gdw-berlin.de, besøkt 20. februar 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516[Hentet fra Wikidata]
- ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 141[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Tooze, Wages of Destruction, s. 479.
- ^ georg-elser-arbeitskreis.de (tysk) Arkivert 14. mars 2008 hos Wayback Machine.
- ^ a b Tooze, Wages of Destruction, s. 478.
- ^ Tooze, Wages of Destruction, s. 480.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Roland Peter: General der Infanterie Georg Thomas; in: Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): Hitlers militärische Elite. Von den Anfängen des Regimes bis Kriegsbeginn. Bd. 1, Primus, Darmstadt 1998, ISBN 3-89678-083-2, s. 248-257
- Adam Tooze: Ökonomie der Zerstörung. Die Geschichte der Wirtschaft im NS. 2007 u. ö., passim (Bibliografi: Tooze' navneartikkel)