De frie franske styrker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

De frie franske styrkene (fransk: Forces Françaises Libres) var det Frie Frankrikes eksilregjerings militære styrker under andre verdenskrig.

Etter at Frankrike hadde kapitulert og blitt okkupert av Tyskland ønsket ikke Charles de Gaulle og andre franske politikere å erkjenne nederlaget og den våpenstillstandsavtalen som ble undertegnet med tyskerne, og oppfordret i stedet sine landsmenn til å fortsette kampen. Styrkene ble rekruttert fra de franske styrkene som ved krigsutbruddet befant seg i Storbritannia, fra franskmenn og franske militære styrker som evakuerte til Storbritannia etter kapitulasjonen, men også fra de franske koloniene, særlig (Tsjad, Kongo, Kamerun og flere) som sluttet seg til de Gaulle. Majoriteten av det Frie Frankrikes tropper bestod av soldater med annen etnisk bakgrunn enn franskmenn. Omkring 65 % var fra Vest-Afrika.[1]

De frie franske styrkene besto i hovedsak av soldater fra koloniene i Afrika. Bildet viser franske krigsfanger hos tyskerne etter invasjonen av Frankrike i 1940.

I begynnelsen var det Frie Frankrikes betydning mer psykologisk enn militær, men de frie franske styrkene ble etter hvert med omfattende. De deltok i befrielsen av Libya, og gjorde i juni 1942 betydelig innsats ved Bir Hakeim da disse styrkene oppholdt de tyske styrkene slik at de britiske og samveldestyrkene kunne omgruppere foran Det første slaget om El Alamein. Også i eksempelvis Eritrea, Syria, Tunisia og Italia bidrog de frie franske styrkene til den allierte krigsinnsatsen.

Da Italia kapitulerte med i september 1943 befridde de frie franske styrkene Korsika og Elba, før de senere ble satt inn i frigjøringen av selve Frankrike. General de Gaulle ønsket at hans franske styrker skulle innta et frigjort Paris. Eisenhowers stabssjef, major General Walter Bedell Smith, insisterte da (i 1944) på at det skulle være avdelinger med bare hvithudete soldater. På den tiden var USAs styrker segregert og tillot ikke at svarte og hvite kjempet side om side. Det fantes ingen helt hvite franske avdelinger og den allierte overkommandoen insisterte da på at svarte soldater skulle byttes ut med hvite fra andre avdelinger. Heller ikke dette var mulig å få til og de mest mørkhudete ble da byttet ut med soldater fra Syria og Nord-Afrika. Det var også spanske borgere i avdelingene som inntok Paris.[1]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Notable soldater[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Paris liberation made 'whites only'» (engelsk). 6. april 2009. Besøkt 10. juli 2018.