Veving

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Renning og innslag (varp og veft) i en toskaftet vev

Veving er en tekstil produksjonsmetode ifra vår tidsregnings begynnelse. Metoden går ut på å flette sammen to vinkelrette trådsystem (renning og innslag) for å produsere vevd tøy av forskjellige slag. Den del av et uferdig tøy som ennå sitter i vevstolen kalles veven.

I moderne tid skjer produksjon av vevd tøy både industrielt og manuelt.

Manuell håndveving utføres oftest på en vevstol eller i en vevramme. Dette kan gjøres yrkesmessig som veverhåndverk eller som husflid eller hobby, produktet kan være til eget bruk eller for salg. Håndveving er begrep for alt slags vevning som er manuell, uavhengig av om det er utført som næringsvirksomhet eller som hobby.

Industriell veving skjer vanligvis i vevmaskiner. En arbeider kan da betjene flere vevmaskiner.

For visse bruksområder legges varp og veft vinkelrett på hverandre uten å flettes. De forskjellige lagene (som kan være flere enn to) fesles da mot hverandre med lim eller de sveises sammen på de punktene varp og veft berører hverandre.

Tråd og garn[rediger | rediger kilde]

Tilstrekkelig mengde spunnet tråd må gjøres før veving kan begynne. Kunnskapen om spinning av tråd er veldig gammel. Et fragment av et bastetau tvunnet av tre tråder, hvor trådene har blitt spunnet, er funnet på en steinaldersboplats i Frankrike, og har blitt datert til 15 000 f. Kr. I en kanal i Grotte de Enfant har man påtruffet hålförsedda snäckor rundt en manns hode. Snäckskalen har sannsynligvis vært fastsydda på noe slags' huvudbonad og dateres til paleolitikum.

Dette er dog ingen vevde textilier.

Vevet tøy[rediger | rediger kilde]

Med en datering til 7 000 f.Kr. finnes to avtrykk i leire som viser vevet tøy av toskaft respektive tvist (panama). De er funne i nordøstre Irak.

Lintøy daterte til 5 000 f.Kr. er funnet i Egypt, og i Europa finnes linvevnader daterte til yngre steinalder. Helt fram til 1700-tallet ble lin vurdert å være det viktigste materialet til vevnader. Ullen var mer regnet til hverdagsbruk. Bomullen kom på 1800-tallet. Men ettersom produksjonen ofte skjedde med treredskap er de arkeologiske funnene få, med unntak for for eksempel varptyngder.

Fra Danmark er det flere funn av tekstiler fra steinalderen, blant annet fra boplatsen Tybrind Vig, som har ligget under vann. Disse er datert til 4 200 f. Kr. I Sverige er gerumsmantelen den eldste kjente vevnaden, og den dateres til førromersk jernalder. Bockstensmannens klær ifra 1300-tallet er den tidligste bevarte hele mannsdrakt i Europa.

Hjemmeproduksjon av vevet tøy[rediger | rediger kilde]

Interiør med tekstiler i et hjem i Dalane i 1860. Maleri av Amalia Bindgren.

Håndarbeid i hjemmet ble ikke betraktet som en selvstendig næring, men ble sett som en del av bondenæringen. Lenge var det slik at nesten all innenlandsk produksjon av vevd tøy skjedde i hjemmet. Veving var i stor grad det vi i dag ville kalle for husflid.

Oppstadveven[rediger | rediger kilde]

Kljåstein fra oppstadvev i middelalderen

Oppstadvev er en vev som stilles vertikalt mot en vegg. Vevingen skjer oppover. Renningen strammes med et antall kljåstein som bindes til disse. Oppstadveven eksisterte i antikkens Hellas og var utbredt over hele Europa. Den er dokumentert i Norge, blant annet i samisk kultur hvor den brukes til produksjon av ulltepper.

Billedvev har likhet med oppstadveven.

Flatvevstolen[rediger | rediger kilde]

Flatvevstol skjematisk. Til høyre (a) er rennebommen. Bommen til venstre (b) er tøybommen som den ferdige veven blir rullet opp på.

På 1600-tallet ble vevstoler med horisontal renning vanlig og disse hadde også vevskjeer for å holde renningen jevn og slå islettstrådene sammen. Å montere renningen i veven er arbeidskrevende. Renningen produseres vanligvis på en egen svingbar rennebom, og overføres fra denne til vevens rennebom. Fra rennebomen går renningen over strekkbommen og skillepinnene. Deretter gjennom hovlene som er montert på skaftene; disse har til formål å løfte eller senke et sett av renningstråder når en trør. Deretter går renningstrådene gjennom en vevskje (6) med tinder, over brystbommen (7), knebommen (8) og inn på tøybommen (9). En har skapt et skille og skyttelen innslagstråd skyves gjennom renningen mellom renningstrådene som er løftet og senket. For hver tråd slås vevskjeen mot tekstilet. Så bytter man til andre trøe slik at annenhver tråd går ned og opp, og en ny islettstråd kan skytles imellom. Man kan bruke en vevspenne for å holde bredden konstant.

Industrielle veverier[rediger | rediger kilde]

Den industrielle revolusjon dreide seg i stor grad om tekstilindustri. Spinnemaskinen Spinning Jenny ble oppfunnet 1764 i England. Mads Wiel etablerte allerede i 1813 den første moderne tekstilindustribedrift i Norge, Haldens bomuldsspinderi & væveri. Maskinene var spinnemaskiner og vevstoler importert fra England. Spinnemaskinene ble drevet av et stort vannhjul, mens vevstolene var manuelle. Etter en brann i 1877 ble maskinelle vevstoler anskaffet, og en stor del av bedriftens produserte tråd ble brukt til å veve tøy. Antall vevemaskiner ble etter hvert økt til ca. 500.[1] Bedriften kom i drift i 1815, og holdt det gående i 150 år.[2] Drammen Bomuldspinderi ble etablert i 1818 og firmaet eksisterer fremdeles.

Å automatisere vevingen tok lenger tid. Lancashireveven var en halvautomatisk vev som ble introdusert i England i 1842. Hjula Væverier ved Akerselva i Oslo var Norges første maskindrevne veveri. Bedriften ble etablert av Halvor Schou i 1855. Først ble 20 vevstoler kjøpt fra England, men etter kort tid ble den utvidet med flere vevstoler. Rundt 1850 hadde fabrikken to hundre vevstoler i sving, drevet av dampmaskin. For å kunne vokse videre kjøpte Schou Hjulafossen, som var kraftig nok til å kunne drive 400 vevstoler med vannturbin levert av Myrens Mekansike Verksted.[3] Før 1800-tallet tok slutt hadde landet fått en rekke veverier som produsert vevet tøy av ull.

Vevteknikker[rediger | rediger kilde]

Utover den grunnleggende teknologiske kunnskap om hvordan en vevstol settes opp med renning finnes det mange forskjellige vevteknikker. Utenom grunnbindingene toskaft, kypert og sateng finnes flere varianter. Noen eksempler er damask, gåsögon, rosengang, gubbaväv eller bendt rosengång, munkabälte, rips.

Det er utviklet dataprogram for støtte til manuell veving, for beregning av vevsedler og mønster.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trine Parmer: «Mads Wiels Bomuldsfabrik», i Volund 1981, s. 7–76 / Sigurd Grieg: Norsk Tekstil 1 og 2/ Aftenposten arkiv / Haldens bomuldsspinderi & væveri 150 år, Oskar Steingrimsen Halden 1963
  2. ^ http://industrimuseum.no/haldens_bomull Industrimuseenes nettsted
  3. ^ http://industrimuseum.no/bedrifter/hjulavaeveri_halvorschou Industrimuseene, om Hjula Veveri

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]