Kiribati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 2°N 157°V

Republic of Kiribati
Republikken Kiribati

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Te Mauri, Te Raoi ao Te Tabomoa
(Helse, fred og fremskritt)

Kart over Republic of Kiribati

Innbyggernavn Kiribatier, kiribatisk
Hovedstad South Tarawa
Tidssone UTC+12, +13, +14
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 186
811[a] km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 192
105 711[b]
Bef.tetthet 130,35 innb./km²
HDI 0,607 (ikke rangert)
Styreform Republikk
President Taneti Maamau
Offisielle språk Engelsk  og kiribatisk
Uavhengighet fra Storbritannia
12. juli 1979
Valuta Australsk dollar (AUD)
Nasjonaldag 12. juli
Nasjonalsang «Teirake Kaini Kiribati»
ISO 3166-kode KI
Toppnivådomene .ki

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Kiribati (uttales Kiribass) er en øystat i Stillehavet. Landet består av 32 atoller og éi øy (Banaba), spredt over 3 500 000 km² nær ekvator. Landet omfatter øygruppene Gilbertøyene, Phoenixøyene og Linjeøyene, til sammen 811 km². Landet har 108 800 innbyggere (2013).

Kiribati ble en selvstendig republikk i 1979. Landet var tidligere en britisk koloni. I 1999 ble Kiribati medlem i FN. Landet tilhører også Samveldet av nasjoner.

Tarawa er den mest folkerike atollen og det sør på denne atollen hovedstadsfunksjonene ligger.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Øygruppen ble oppkalt etter kaptein Thomas Gilbert i 1788, men navnet Gilbertøyene ble ikke gitt øygruppen før en fransk-russisk ekspedisjon kom dit rundt 1820. «Kiribati» antas å være de fastboendes måte å uttale Gilbert på, da -ti uttales «ss».[1] Samme logikk gjør at atollen Juleøya (på engelsk Christmas Island, må ikke forveksles med Christmasøya) ble Kiritimati.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Landet dekker en flate på 811 km².[2]

Kiribati består av tre større øygrupper; Gilbertøyene, Phoenixøyene og Linjeøyene. Øyene er korallatoller som er dannet på toppene av undersjøiske vulkaner, de fleste ikke høyere enn få meter over havet. Det er kun Gilbertøyene og tre av Linjeøyene som er bebodd. Klimaet er varmt og fuktig, og vegetasjonen består av planter og palmer som tåler salt, fremst kokos- og bananpalmer. Den kalkede jorden gjør jordbruk vanskelig.

Gilbertøyene har vært bebodd i tusenvis av år, først av mikronesiere og siden kom polynesierne fra sør.[trenger referanse]

Øya Kiritimati, som er del av Linjeøyene, er verdens største koralløy om man måler flateinnhold og ikke utstrekning. Ettersom nesten hele Kiribati består av atoller, har området en veldig flat topografi. Med få unntak strekker Kiribati seg ikke mer enn to meter over havet.

I tillegg til disse øyene kommer Banaba-øya. Banaba er både politisk og geografisk uavhengig av de to øyene. Øya har rike fosfatforekomster, noe som medførte intensiv gruvedrift fra britene da Kiribati lå under Storbritannia. Den nåværende geografien er sterkt påvirket av gruvedriften. Kiribatis høyeste punkt, 81 moh., finnes på øya Banaba. Banaba er den eneste av øyene som er en øy, og ikke en atoll.

Kiribati blir delt av datolinjen, og fram til 1995 var det slik at det var to forskjellige dager på øyriket. I 1995 ble det bestemt at hele Kiribati skulle trekkes øst for datolinjen, og på den måten er Kiribati verdens vestligste land. Caroline Island var den første som gikk inn i det nye millenniet, og ble deretter omdøpt til Milenniumsøya.

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble Kiribati regnet av FN som et av landene som kom til å forsvinne om utviklingen i havnivåøkning kom til å fortsette.

Kiribati har inngått samarbeid med Fiji for å sikre landets innbyggere et tilholdssted dersom hjemlandet skulle oppslukes av stigende havnivå.[3] Regjering har kjøpt land på Vanua Levu i Fiji, også annet med tanke på matsikkerhet. I mai 2014 betalte Kiribati siste avdrag på 8,6 millioner amerikanske dollar en eiendom.[4]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Beregnet folkemengde for 2013 var 108 800.[2] Flesteparten (ca. 40 %) av innbyggerne i Kiribati bor i Sør-Tarawa.

Folket i landet er mikronesiske kiribatiere, som på sitt eget språk kiribatisk, kaller seg i-Kiribati (Kiribati-folk). I kolonitiden ble folket kalt gilbertesere ettersom britenes navn på øyene var Gilbertøyene. Kiribatierne er den opprinnelige befolkningen på øyene.[5]

Ved folketellingen i 2010 var 99 % av innbyggerne kiribatiere, mens det fantes mindre grupper med opphav i Tuvalu, Fiji, Nauru, Australia og andre land.[6]  

Språk[rediger | rediger kilde]

Kiribatierne taler det mikronesiske språket kiribatisk. Engelsk ble introdusert i kolonitiden. 93 % av befolkningen kunne ved folketellingen i 2010 lese kiribatisk, mens 92 % var skrivekyndige i språket. I alt 86 % av befolkningen kunne lese, og 74 % kunne skrive, engelsk.[7]  

Religion[rediger | rediger kilde]

Trossamfunn i Kiribati (2010)[8]
Den katolske kirke
  
55,8%
Kiribati Uniting Church
  
33,5%
Mormonisme
  
4,7%
Bahai
  
2,3%
Sjuendedagsadventister
  
2,0%
Andre
  
1,7%

Det er religionsfrihet garantert av grunnloven. Landet har ingen statsreligion, men den overveiende kristne befolkningen og kirkesamfunnenes stilling i samfunnet gjør at kristendommen også setter sitt preg på den offentlige og den politiske sfære. Flere kristne høytidsdager er offentlige helligdager. Offentlige og politiske møter starter gjerne med bønn.[9]

Katolsk kirke i Koinawa på Abaiang

De første kristne misjonærene fra American Board of Commissioners for Foreign Missions (ABCFM) kom til Abaiang i 1857. ABCFM drev misjon på de nordlige Gilbertøyene. London Missionary Society (LMS) virket fra 1870 på øyene i sør, der Tamana og Arorae for det meste fortsatt er protestantiske, mens katolisismen står sterkere på øyene i nord. Folk fra Nonouti ble kjent med katolisismen etter arbeid på plantasjer på Tahiti og i 1888 etablerte også Den katolske kirke misjon på øyene. Misjonsvirksomheten medførte resultater og ved utgangen av andre verdenskrig var 95 % av kiribatierne kristne. Til tross for dette eksisterer fortsatt tradisjonelle religiøse forestillinger.[10]

Den katolske kirke er det største kirkesamfunnet, etterfulgt av Kiribati Uniting Church. Over halvparten av kiribatierne er katolikker (55,8 % i folketellingen i 2010), mens en tredel er protestanter (33,5 % i 2010).[8] 4,7 % av befolkningen tilhører mormonisme, mens 2,3 % tilhører bahai og 2 % er sjuendedagsadventister (2010). En rekke andre trossamfunn finnes også.

I 1917 overtok LMS virksomheten til ABCFM. Det katolske bispedømmet Tarawa ble opprettet i 1966. Den selvstendige protestantiske kirken Gilbert Islands Protestant Church ble opprettet i 1968 og da landet ble selvstendig i 1979 ble den omdøpt til Kiribati Protestant Church (KPC).[10] I 2014 ble kongregasjonalistiske, evangeliske, anglikanske og presbyterianske retninger innlemmet i den protestantiske kirken og navnet ble endret til Kiribati Uniting Church.[11]

Det var tradisjonelt rivalisering mellom de katolske og protestantiske kirkene og i 1989 ble Kiribati National Council of Churches etablert for å virke for kristen enhet.[10]

Blant de mindre trossamfunnene har mormonene, som kom til øyene i 1976, vært i vekst med en oppslutning på nesten 5 % av befolkningen i 2010, mens Church of God har opplevd nedgang. Sjuendedagsadventistene etablerte seg i 1947 og talte 2 % av befolkningen i 2010. Det finnes flere mindre pinsemenigheter. Bahai ble introdusert i 1954 og har etablert seg med 2,3 % av befolkningen (2010). Den lille gruppen av Jehovas vitner kalles Te Koaua. Islam er en ny religion i Kiribati og den lille gruppen muslimer (0,1 % i 2010) holder for det meste til på Tarawa.[10]

Historie[rediger | rediger kilde]

De første menneskene som slo seg ned på øya kom sannsynligvis på begynnelsen av 1200-tallet. De første europeerne var trolig fra Spania, og kom på slutten av 1500-tallet, og begynnelsen av 1600-tallet. Man antar at skipene som ankom Kiribati drev med hvalfangst, slaveri og handel. James Cook kalte en av øyene for Christmas Island ettersom han landet der den 24. desember 1777. Elleve år etter kom kapteinene Thomas Gilbert og John Marshall til øygruppen.

1800-tallet ble noen av øyene brukt som base for å fange og drepe hval. Men antall hval ble etter hvert sterkt redusert, og etter noen år ble det ikke lenger aktuelt å drive hvalfangst fra disse øyene. Det kom deretter to bølger av misjonærer. I 1850 kom den første bølgen med misjonærer, fra American Board of Commissioners for Foreign Missions til øya, og kristendom ble etablert. Den andre bølgen var katolsk, fra «Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter» (må ikke forveksles med picpuspatrene), og kom i 1888.[12]

I 1892 ble Kiribati et britisk protektorat, og i 1900 begynte gruvedrift av fosfat på øya Banaba, som ble annektert av Storbritannia. I 1916 ble øya slått sammen med Elliceøyene til Gilbert and Ellice Island protectorate. Engelskmennene igangsatte forflytning av mennesker basert på antatt overbefolkning og en tørkeperiode, og flere ble forflyttet til Salomonøyene.[13] Konflikter mellom stammer og katolikker og protestanter kan også ha vært med på britenes argumenter for forflytning.

Under den andre verdenskrig var Kiribati okkupert av Japan. Slaget ved Sør-Tarawa ble et av de blodigste sjøslagene i andre verdenskrig, og et hardt slag for Japan. Etter andre verdenskrig brukte USA og Storbritannia Kiribati og øyene rundt til å prøvesprenge kjernefysiske våpen. Storbritannia sprengte sin aller første hydrogenbombe på disse øyene i 1957. Kort tid etter begynte Storbritannia å utforske mulighetene for selvstendighet for Gilbert og Ellice. I 1975 skilte Ellice seg fra protektoratet, og i 1977 ble landet uavhengig som Tuvalu.[14]

Kiribatis parlamentsbygning

Kiribati ble selvstendig 12. juni 1979. Stemmerett ble øyeblikkelig innført, og den første presidenten (beretitenti) ble Ieremaia Tabai, som ble valgt som 29-åring. Tabai satt i sine tre perioder og gikk deretter av i 1991. Hans etterfølger, Teburoro Tito, ble valgt, og gjenvalgt to ganger. Imidlertid ble han veltet av mistillitsvotum etter ett år i sin nye presidentperiode, og han var dermed utelukket fra å bli gjenvalgt, ettersom han hadde blitt valgt tre ganger.

I mars 2015 ble landet ramma av høye bølger skapt av syklonen Pam. På Tamana og Arorae ble boliger ødelagt og på Tarawa og Onotoa ble vegfyllinger skadet.[15]

Konflikter[rediger | rediger kilde]

Banaba-øya har i lengre tid vurdert å kreve overgang til Fiji. Under britisk styre ble flesteparten av innbyggerne tvangsflyttet til Rabiøya i Fiji, og da selvstendigheten kom var flere fijianere med banabaisk bakgrunn interessert i å få hjemøya inn under Fiji. Kiribatis regjering har ikke gått med på dette, men har i stedet gitt flere innrømmelser til Banaba. En av dem er at den lokale administrasjonen faktisk ligger på Rabiøya, og dermed er Banaba underlagt Fiji administrativt men ikke politisk.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Kiribati er et av verdens fattigste land, og dårlige investeringer med fondet som ble satt opp da fosfatdriften holdt på har gjort situasjonen alvorlig for atoll-gruppen. Kiribatis inntekter er hovedsakelig indirekte, det vil si penger for tillatelse av industriell fiske som andre betaler regjeringen. I tillegg er Kiribati med på en rekke prosjekter igangsatt av blant andre FN. Ettersom det er lite som vokser der, bortsett fra kopra, må Kiribati også importere mat.

Fisketillatelser og eventuell oljeforekomst (det bores noe etter olje) er en relativt viktig inntekt ettersom Kiribati strekker seg over 3 millioner kvadratkilometer med hav som juridisk ligger inn under dem.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Kiribati har en tradisjonell sang- og dansestil som er relativt unik for dem. Sangen er stort sett a capella, som oftest sittende kor, enda stående dans og «hoftedans» (Te Buki) forekommer. Dans i Kiribati er som oftest stående, med utstrakte armer og få bevegelser med unntak av en fugleaktig bevegelse med hodet.

Kiribati har et herrelandslag i fotball, men dette har ikke spilt kamper siden 2003, og er ikke anerkjent av FIFA. Kiribati har vært representert i OL to ganger, i 2004 og 2008. De stiller for det meste med 100-meterløpere, men også vektløftere. 100-meterløpersken Kaitinano Mwemweata var den første som representerte Kiribati i OL.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Language and culture Kiribati Tourism
  2. ^ a b Pacific Island Populations. 2013. Les populations du Pacifique, Statistics for Development Division, Secretariat of the Pacific Community, Noumea.
  3. ^ «Fiji Supports Kiribati On Sea Level Rise», Kiribati Climate Change, Kiribatis presidentembete, 11. februar 2014.
  4. ^ «Kiribati completes Fiji land purchase», Radio New Zealand International, 28. mai 2014.
  5. ^ Barbara A. West: Encyclopedia of the Peoples of Asia and Oceania, Facts On File, 2009, s. 405ff.
  6. ^ Report on the Kiribati 2010 Census of Population and Housing. Vol 1: Basic Information and Tables, Bairiki: National Statistics Office, 2012, s. 57.
  7. ^ Report on the Kiribati 2010 Census of Population and Housing. Vol 1: Basic Information and Tables, Bairiki: National Statistics Office, 2012, s. 64.
  8. ^ a b Report on the Kiribati 2010 Census of Population and Housing. Vol 1: Basic Information and Tables, Bairiki: National Statistics Office, 2012, s. 55.
  9. ^ «Kiribati», Gary D. Bouma, Rodney Ling, Douglas Pratt: Religious Diversity in Southeast Asia and the Pacific: National Case Studies, Springer, 2010, s. 149-151.
  10. ^ a b c d Katerina Teaiwa: «Kiribati», i Thomas Riggs (red.): Worldmark Encyclopedia of Religious Practices, 2. utgave, 2014, s. 228-236.
  11. ^ «Kiribati Uniting Church», World Council of Churches. Lest 24. September 2015.
  12. ^ History Kiribati Tourism
  13. ^ Kiribati – Encyclopædia Britannica
  14. ^ Background note: Kiribati – USAs utenriksdepartements hjemmeside
  15. ^ Vanuatu: Tropical Cyclone Pam Situation Report No. 7 (as of 21 March 2015), United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA). Lest 23. mars 2015.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]