Asiakrisen
Asiakrisen var en finansiell krise som i 1997 påvirket valuta, børs og priser på en negativ måte i flere asiatiske land. Mange av landene tilhørte en gruppe land som gikk under fellesbetegnelsen «tigerøkonomier», som beskrev den kraftige veksten flere asiatiske land opplevde på begynnelsen av 1990-tallet.
Starten på krisen kom 2. juli 1997 da verdien på thailandsk baht raste nedover. Krisen hadde egentlig forflyttet seg til Sørøst-Asia etter å ha rammet Sør-Amerika i 1994. Fram til juli lå verdien på bath på 25 per USD, men over natta falt verdien på bath med 25 prosent mot USD.
Blant de land som ble verst rammet av krisen var Indonesia, Sør-Korea og Thailand. Men også land som Hongkong, Malaysia, Laos og Filippinene ble rammet. Kina, India, Taiwan og Singapore kom ut av krisen relativt skadesløse.
Blant de faktorer som det i ettertid er pekt på som lå til grunn for Asiakrisen var den raske ukontrollerte liberaliseringen av landenes økonomi. Mange av landene hadde historisk fulgt en svært tradisjonell økonomisk politikk, og økonomiene var isolerte fra verden rundt, for å beskytte egen økonomi.
Mot slutten av 1980-tallet førte isoleringen til stagnering i økonomien, uten nyinvesteringer. Verdensbanken og IMF tilbød landene økonomisk hjelp, men med motkrav som blant annet betød en åpnere økonomi.