Soyabønne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Soyabønner)
Hopp til navigering Hopp til søk
Soyabønne
Soyabønne
Vitenskapelig(e)
navn
:
Glycine max
Norsk(e) navn: soyabønne
Hører til: erteblomstfamilien,
Fabales,
Rosidae
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Øst-Asia

Soyabønne (Glycine max) er en 30—60 cm høy plante av erteblomstfamilien med små og tettsittende belger med 2—5 frø i hver. Planten er en gammel kulturplante i tropiske og subtropiske strøk. Frøene er næringsrike og inneholder ca. 40 % protein.


Botanikk og slektskap

Soyabønne tilhører Glycine slekten i erteblomstfamilien (Fabaceae). Den domestiserte soyabønnen Glycine Max, stammer fra den ville soyabønnen Glycine Soya. Glycine Soya vokser vilt i Kina, Japan, Korea og Russland[1].  Både Glycine Soya og Glycine Max er ettårige planter, men Glycine slekten inneholder en flerårig staude; Neonotonia wightii, også kalt flerårig soyabønne.

Morfologien til soyabønne skiller seg ikke merkverdig fra andre bønneplanter. Det første steget i utviklingen av planten er spiring, hvor radicula blir synlig. Spiringen skjer vanligvis innen 48 timer under ideelle forhold (Purell, 2014). Frøbladene (cotyledon) blir utviklet fra hypocotylen, disse fungerer både som fotosynteseorganer og næring for planten i de første dagene av utviklingen [2].

De to første, ekte bladene, er enkeltblader med parvis bladstilling, bladene etter dette er alle sammensatte, trekoblede blad med motsatt bladstilling [3]. Blomstring er daglengdeavhengig [4] . Blomstene er små, selvpollinerende erteblomster, fargen på blomstene er enten hvite, blå eller lilla [5]).

Frukten til soyabønnen er en håret belg som varierer i lengde mellom 3-8cm. Belgene gror i klynger på 3-5, og holder vanligvis 2-4 bønner [6]).

Soyabønner har symbiose med Rhizobium bakterier, som fikserer nitrogen fra atmosfæren og gjør dette tilgjengelig for planten [7].


Domestisering og utbredelse av soyabønne

Arkeologiske bevis tyder på en domestisering av soyabønne i nord Kina mellom 7000 og 3000 år f.v.t, men mest sannsynlig nærmere 3000 enn 7000[8] [9] . Men det var først mellom 3000 og 2000 f.v.t at soyabønne ble domestisert som en oljevekst, som kan sees i sammenheng med utviklingen av «ystingen» i gips, som fjernet ATI faktoren, og ga dem tofu.  Studier av genene til den domestiserte soyabønnen og nært beslektede villtyper, viser at soyabønnen sannsynligvis bare har blitt domestisert en gang[10] .

Soyabønner fikk sitt første inntog i Europa i 1737, da den ble kultivert ved Cliffords hage i Hartecamp, Nederland[11]. Carl von Linné ga i 1753 soyabønnen det vitenskapelige navnet Glycine Max. Linne kultiverte soyabønner innen 1767 i Sverige, trolig fra frø med opphav i Cliffords hage; dette markerer den første kultiveringen av soyabønner i Skandinavia. Soyabønne blir først kultivert i Norge i 1823, ved Det Kongelige Frederiks Universitets botaniske hage. I 1917 ble det oppdaget en varmeprosess som tillot bruk av soyakake som dyrefor[12]. Produksjonen av soyabønne økte dramatisk i USA etter 1917, og i 1970 stod USA for 2/3 av verdensproduksjonen[13]. Argentina og Brazil har siden 1970 sett en stor økning i produksjonen av soyabønner[14]. Brasils økning kan delvis knyttes til USA sin embargo på soyabønner i 1973, som økte prisene på verdensmarkedet nok til at selv lite effektive produsenter kunne konkurrere[15]. Soyabønner dyrket i Brasil har også en høyre andel protein og olje enn soyabønner fra USA, som fører til at soyabønner fra Brasil ofte er mer ettertraktet enn bønnene fra USA[16].

Soyabønne er i dag dyrket på alle kontinenter utenom Antarktis, fra nord i Alberta, Canada til Puerto Lobos, Argentina[17].


Tradisjon og kultur

Soyabønner har sitt opphav i Asia, og dens introduksjon til andre verdensdeler har skjedd relativt nylig; bruken av soyabønne som menneskemat utenfor Asia er enda mer nylig[18].

Kina har en lang historie med soyabønner. Allerede i 1024 f.v.t. er det kjent at kineserne hadde et eget tegn i dere skriptspråk for soyabønne[19]. Mao Heng skrev rundt år 1000 f.v.t. dikt om Hou Ji sine 100 velsignelser til folket, hvor bla. millet, hvete og soyabønne[20]. Det er forstått at soyabønner først ble konsumert enten som soyamelk, eller edamama[21]. Fermentering av soyabønner for å lage produkter som soyasaus og miso er først nevnt i år 300 f.v.t, mens tofu og lignende produkter trolig har opphav senere, da de først er nevnt i år 965[22]. Kina begynte første i 1995 å være avhengig av import for å dekke egen bruk, og er i dag den desidert største importør og forbruker av soyabønner i verden[23].


Bruksområder

Soyabønner har lange tradisjoner som mat til både mennesker og dyr i Asia, men det var varmeteknikken oppfunnet i 1917 som endret soyabønne til en dominerende forvekst fremfor alt annet. Soyakake er det dominerende proteinforet i verden, med over 2/3 av forbruket i 2015[24]. Soyabønnefor har et proteininnhold mellom 43-49%, avhengig av om belgen blir tatt med i produksjonen[25]. Produksjonen av soyaolje har sett en økning i takt med produksjonen av soyabønne, men eksporten har ikke økt i samme grad, dette kan tyde på en økende tendens til import av hel soyabønne fra verdensmarkedet, for så å foredle dette på nasjonalt nivå[26].

Soyabønne direkte til menneskelig konsum er fremdeles et viktig marked i store deler av Asia, men også her har bruken av soyabønne som dyrefor blitt det dominerende bruksområdet.


Produksjon

Selv om soyabønne har sitt opphav og tradisjoner knyttet til Asia, er det i dag Nord-Amerika som er den dominerende regionen for soyaproduksjon. Denne dominansen er svært tydelig i dag, med nesten 90% av alle soyabønner dyrket i Amerika[27]. Markedet for soyabønner er fremdeles Asia fremfor alle, og da spesielt Kina, som importerer over 60% av alle soyabønner på verdensmarkedet (FAO, 2018). Kinas dominans av importmarkedet må sees i lys av deres økende velferd, som har ført til en stor økning i etterspørsel og produksjonen av kjøtt, spesielt svin.


Agronomi

Moderne soyabønneproduksjon trenger lite eller ingen jordbearbeiding for å oppnå like gode avlinger som ved intensiv jordbearbeiding. Det er også lite krav om gjødsling, og ofte blir det kun gjødslet med kalium og fosfor, da rhizobium fikserer nok nitrogen for planten. Soyabønne har flere genmodifiserte varianter i produksjon, mange av disse er RoundUp-Ready, altså er de motstandsdyktige mot glyfosat. Sprøytemiddel som blir brukt mot ugress er derfor hovedsakelig glyfosat. Mot sykdommer og skadedyr brukes en stor mengde forskjellige sprøytemidler, men også her foregår det mye forskning knyttet til resistente sorter.

Se også[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Singh, Ram (2. november 2006). «Landmark Research in Oilseed Crops». Genetic Resources, Chromosome Engineering, and Crop Improvement. CRC Press. s. 1–12. ISBN 9780849336393. Besøkt 14. desember 2018. 
  2. ^ Purell, L. C. (2014). Arkansas Soybean Production Handbook - MP197, Little Rock, AR: University of Arkansas Cooperative Extension Service. .   
  3. ^ «Glycine max (soybean): Go Botany». gobotany.newenglandwild.org. Arkivert fra originalen 15. desember 2018. Besøkt 14. desember 2018. 
  4. ^ Purell, L. C. (2014). Arkansas Soybean Production Handbook - MP197, Little Rock, AR: University of Arkansas Cooperative Extension Service. .
  5. ^ «Glycine max (soybean): Go Botany». gobotany.newenglandwild.org. Arkivert fra originalen 15. desember 2018. Besøkt 14. desember 2018. 
  6. ^ Purell, L. C. (2014). Arkansas Soybean Production Handbook - MP197, Little Rock, AR: University of Arkansas Cooperative Extension Service.
  7. ^ Evert, Ray F.; Eichhorn, Susan E. (2013). «Raven Biology of Plants». doi:10.1007/978-1-319-15626-8. Besøkt 14. desember 2018. 
  8. ^ Lee, Gyoung-Ah; Crawford, Gary W.; Liu, Li; Sasaki, Yuka; Chen, Xuexiang (4. november 2011). «Archaeological Soybean (Glycine max) in East Asia: Does Size Matter?». PLoS ONE. 11. 6: e26720. ISSN 1932-6203. doi:10.1371/journal.pone.0026720. Besøkt 14. desember 2018. 
  9. ^ Carter, T. E., et al. (2004). "Genetic diversity in soybean." Soybeans: Improvement, production, and uses(soybeansimprove): 303-416
  10. ^ Sedivy, Eric J.; Wu, Faqiang; Hanzawa, Yoshie (30. januar 2017). «Soybean domestication: the origin, genetic architecture and molecular bases». New Phytologist. 2. 214: 539–553. ISSN 0028-646X. doi:10.1111/nph.14418. Besøkt 14. desember 2018. 
  11. ^ «History of Soybeans and Soyfoods in Sweden, Norway, Denmark and Finland (1737-2015) - SoyInfo Center». www.soyinfocenter.com. Besøkt 14. desember 2018. 
  12. ^ Hartman, Glen L.; West, Ellen D.; Herman, Theresa K. (27. januar 2011). «Crops that feed the World 2. Soybean—worldwide production, use, and constraints caused by pathogens and pests». Food Security. 1. 3: 5–17. ISSN 1876-4517. doi:10.1007/s12571-010-0108-x. Besøkt 14. desember 2018. 
  13. ^ Hartman, Glen L.; West, Ellen D.; Herman, Theresa K. (27. januar 2011). «Crops that feed the World 2. Soybean—worldwide production, use, and constraints caused by pathogens and pests». Food Security. 1. 3: 5–17. ISSN 1876-4517. doi:10.1007/s12571-010-0108-x. Besøkt 14. desember 2018. 
  14. ^ Shurtleff, W., et al. (2014). History of Soybeans and Soyfoods in China and Taiwan, and in Chinese Cookbooks, Restaurants, and Chinese Work with Soyfoods Outside China (1024 BCE to 2014), Soyinfo Center.
  15. ^ Shurtleff, W., et al. (2014). History of Soybeans and Soyfoods in China and Taiwan, and in Chinese Cookbooks, Restaurants, and Chinese Work with Soyfoods Outside China (1024 BCE to 2014), Soyinfo Center.
  16. ^ Shurtleff, W., et al. (2014). History of Soybeans and Soyfoods in China and Taiwan, and in Chinese Cookbooks, Restaurants, and Chinese Work with Soyfoods Outside China (1024 BCE to 2014), Soyinfo Center.
  17. ^ Monfreda, Chad; Ramankutty, Navin; Foley, Jonathan A. (2008-03). «Farming the planet: 2. Geographic distribution of crop areas, yields, physiological types, and net primary production in the year 2000». Global Biogeochemical Cycles. 1. 22: n/a–n/a. ISSN 0886-6236. doi:10.1029/2007gb002947. Besøkt 14. desember 2018.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  18. ^ Golbitz, P. (1995). "Traditional Soyfoods: Processing and Products." J. Nutr. 125(suppl_3): 570S--572S
  19. ^ Shurtleff, W., et al. (2014). History of Soybeans and Soyfoods in China and Taiwan, and in Chinese Cookbooks, Restaurants, and Chinese Work with Soyfoods Outside China (1024 BCE to 2014), Soyinfo Center.
  20. ^ Shurtleff, W., et al. (2014). History of Soybeans and Soyfoods in China and Taiwan, and in Chinese Cookbooks, Restaurants, and Chinese Work with Soyfoods Outside China (1024 BCE to 2014), Soyinfo Center.
  21. ^ Shurtleff, W., et al. (2014). History of Soybeans and Soyfoods in China and Taiwan, and in Chinese Cookbooks, Restaurants, and Chinese Work with Soyfoods Outside China (1024 BCE to 2014), Soyinfo Center.
  22. ^ Shurtleff, W., et al. (2014). History of Soybeans and Soyfoods in China and Taiwan, and in Chinese Cookbooks, Restaurants, and Chinese Work with Soyfoods Outside China (1024 BCE to 2014), Soyinfo Center.
  23. ^ «Full planet, empty plates: the new geopolitics of food scarcity». Choice Reviews Online. 07. 50: 50–3813–50–3813. 26. februar 2013. ISSN 0009-4978. doi:10.5860/choice.50-3813. Besøkt 14. desember 2018. 
  24. ^ Oil-World (2015). "Oil World Annual 2015." ISTA Mielke GmbH, Hamburg
  25. ^ «Soybean meal | Feedipedia». www.feedipedia.org. Besøkt 14. desember 2018. 
  26. ^ «Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO)». dx.doi.org. 31. desember 1991. Besøkt 14. desember 2018. 
  27. ^ «Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO)». dx.doi.org. 31. desember 1991. Besøkt 14. desember 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

botanikkstubbDenne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.