Hopp til innhold

UNIFIL

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sisu, lett hjul-panservogn (PPK), arvtaker til M113
UNIFIL
Basisdata
Aktiv1978–
Etablert1978
Overordnet enhetDepartment of Peacekeeping Operations
Typefredsbevarende FN-styrke
Operativt oppdrag
KonflikterLibanon
Posisjon 7-16, Al Yatun, en av UNIFILs (DUTCHBATT) baser i Libanon, i 1981

United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), er FNs midlertidige fredsbevarende styrke i Libanon. Styrken opprettet i kjølvannet av Israels invasjon i 1978 under den libanesiske borgerkrigen. Den ble opprettet ved FNs sikkerhetsråds resolusjon 425 av 18. mars 1978 for

  • å overvåke israelske styrkers tilbaketrekking fra Sør-Libanon
  • å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet over grensen
  • å bistå Libanons styresmakter med å gjenopprette sin myndighet i området

Mandatet ble justert ved Israels invasjon i 1982, tilbaketrekning i 2000 (resolusjon 1310) og mest vesentlig under krigen i 2006 (FN sikkerhetsråds resolusjon 1701). UNIFILs mandatperiode forlenges med jevne mellomrom. 28. august 2025 vedtok FNs sikkerhetsråd å forlenge mandatet en siste gang til 31. desember 2026, hvoretter det skal foretas en ordnet avvikling i løpet av ett år.[1]

FN-soldatenes operasjonen er regulert av et Omforent memorandum (MOU). Per 31. august 2017 bestod styrken av 10 541 soldater.[2] UNIFIL har hatt deltakelse fra Norge, Nederland, Nigeria, Senegal, Fiji, Irland, Finland, Frankrike, Ghana, Kina, Nepal, Canada, Iran, Sverige, Italia, India, Polen, Ukraina, Estland og en rekke andre land. I 2025 var det styrker fra 48 land, flest fra Italia, Indonesia og India.[3]

Totalt har UNIFIL hatt et tap på 297 mann i uniform, åtte internasjonale sivile og sju lokalt ansatte (per februar 2017).[4] Irland er det landet som har tatt størst tap i løpet av operasjonens historie. I løpet av de 20 årene Norge bidro med soldater, fra 1978 til 1998, mistet 21 norske FN-soldater livet i UNIFIL.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

I de første kontingentene var det PLO, PFLP, falangistene og israelske styrker som ga utfordringer. I 2024 var bildet et helt annet: Hezbollah hadde fått etablert en operativ inndekning i området som veier tungt:

«Slik blir det til at UNIFIL, med alle sine soldater og pansret materiell, ikke får sett annet enn hva Hezbollah tillater den å se, og får gjort enda mindre enn de får sett. Alle i UNIFIL vet dette, og alle andre aktører i regionen vet dette. En elefant i rommet det ugjerne tales om.»

Oberstløytnant Gunnar Gabrielsen, NRK 14. januar 2024

Ifølge oberstløytnant Gunnar Gabrielsen var UNIFIL i 2024 i praksis blitt nøytralisert av Hizbollah og ikke lenger i stand til å utføre oppdraget.[5]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1970-årene økte spenningen langs grensen mellom Libanon og Israel etter at væpnede palestinske elementer hadde relokalisert dit fra Jordan i kjølvannet av konflikten med jordanske myndigheter. Palestinske gerilljaraid og israelske represalier tiltok og etter kystvei-massakren 11. mars 1978, invaderte Israel Sør-Libanon natt til 15. mars 1978.[6]

1978 til 2000

[rediger | rediger kilde]

Etter protest til FN fra Libanons myndigheter, vedtok FN sikkerhetsråd 19. mars 1978 resolusjonene 425 og 426 som krevde israelsk tilbaketrekking og opprettet på Libanons forespørsel UNIFIL. Resolusjon 425 (1978) krevde respekt for Libanons territorielle integritet innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser og krevde full israelsk tilbaketrekning. Resolusjon 426 (1978) nedsatte retningslinjene for UNIFILs operasjoner. 23. mars ankom de første styrkene Sør-Libanon.[6]

Under press fra FNs sikkerhetsråd, trakk Israel sine styrker tilbake fra grenseområdet, mens FN-styrken ble deplojert for å overvåke tilbaketrekningen og sikre en fredfylt grense. Til tross for UNIFILs tilstedeværelse lyktes palestinske geriljagrupper å reetablere et militært nærvær i Sør-Libanon med og antallet aksjoner inn i Israel økte.

I 1982 invaderte Israel dypere inn i Libanon i et forsøk på å fjerne PLO som militær trussel. PLO ble svekket, men til gjengjeld vokste Hizbollah fram som en ny trussel.[7] UNIFILS posisjoner var blitt overkjørt, og Sverige benyttet anledningen til å trekke seg ut. I tre år forble UNIFIL bak israelske linjene, og oppdraget ble begrenset til å beskytte og gi humanitær hjelp til lokalbefolkningen så langt det lot seg gjøre. IDF trakk seg delvis ut i 1985, men i grenseområdet etablerte de en sikkerhetssone ved hjelp av den israelsk-støttede militsen (de facto forces DFF). Fiendtlighetene fortsatte med grupper som motsatte seg den israelske okkupasjonen. Sikkerhetsrådet og Libanons myndigheter fortsatte gjennom årene å kreve israelsk uttrekking, mens Israel fastholdt at okkupasjonen var midlertidig av hensyn til landets sikkerhet.[6]

Under Libanon-krigen i 1996 ble en Fijiansk FN-leir i Quana bombet av israelske styrker i det som har blitt betegnet som Qana-massakren, hvor 106 libanesere som hadde tatt tilflukt i leiren ble drept.[7] Under konflikten registrerte UNIFIL 270 tilfeller hvor IDF skjøt på eller i umiddelbar nærhet av deres posisjoner, konvoier og kjøretøy. Hizbollah stod bak 15 tilfeller.[8]

17. april 2000 meldte Israel at de ville trekke sine styrker tilbake fra Sør-Libanon i tråd med resolusjonene 425 og 426, og fra 16. mai trakk både IDF og DFF seg tilbake. Det skjedde raskt tidligere enn ventet, og under ild. 25. mai erklærte israelske myndigheter at de hadde oppfylt resolusjonenes krav. Generalsekretærens spesialutsending, Terje Rød-Larsen, fulgte opp implementeringen. FN kartfestet en linje på bakken som så langt mulig sammenfalt med Libanons anerkjente grenser basert på kart og andre kilder, kalt Blue Line, for i praksis å bekrefte at tilbaketrekkingen ble fullført. Libanesiske myndigheter rykket inn og patruljerte området sammen med UNIFIL som sørget for humanitær hjelp. På kort sikt antydet man en økning av styrken fra 4500 til 5600 mann, med et endelig behov på 8000 mann. 22 år etter at den midlertidige styrken ble opprettet lå man an til å fullføre oppdraget, men for sikkerhets skyld ble det forlenget et halvt år til 31. januar 2001.[6] Det skulle bli ytterligere 26 år.

Mindre hendelser fant sted. i oktober samlet 500 palestinere seg på den israelske grensa for å demonstrere, noen forsøkte å forsere grensegjerdet og IDF åpnet ild med tre drepte som resultat. Samme dag tok Hizbollah seg inn i Israel ved Chebaa og tok tre soldater til fange. Israelske fly krenket grensen nesten daglig. Hizbollah skjøt raketter og bombekastergranater. Libanesiske sikkerhetsstyrker fortsatte å øke nærværet, men nær grensa var kontrollen overlatt til Hizbollah. Så lenge det ikke var formell fred med Israel, ønsket ikke det libanesiske forsvaret å opptre som grensevakt. Samtidig reduserte UNIFIL styrken, høsten 2001 trakk irene og finnene seg ut og i 2002 var styrketallet nede i 2000 mann.[6]

I 2002 økte mengden hendelser over Blue Line i takt med den andre intifada. I økende grad ble UNIFILs bevegelsesfrihet hindret av Hizbollah. 2003 så derimot den lengste perioden uten hendelse siden tilbaketrekningen, nesten seks måneder. Det fortsatte å være relativt rolig men spent. Den syriske uttrekningen fra Libanon i 2005 ga få endringer. Juli 2006 tok Hizbollah igjen israelske soldater til fange og drepte tre, og situasjonen eskalerte.

2006–2024 UNIFIL II

[rediger | rediger kilde]

Krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006 resulterte i en ny fase for UNIFIL i Sør-Libanon. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701 ble vedtatt 11. august 2006 og skulle sikre at våpenhvile trådte i kraft 14. august. Resolusjonen innebar at UNIFILS tilstedeværelse skulle økes fra 2000 til 15 000 soldater. De skulle bistå det libanesiske forsvaret i avvæpningen av Hizbollah. Israel skulle trekke seg ut av Libanon, mens Hizbollah skulle frigi israelske fanger og avvæpnes i henhold til resolusjon 1559 (2004) og 1680 (2006). Hizbollah avviste å la seg avvæpne, men erklærte at de frivillig ville avvæpne styrkene sør for Litanielven. Libanons forsvarsminister erklærte at de ikke ville tvinge gjennom en slik avvæpning. FN manglet direkte mandat til selv å avvæpne, kun til å bistå Det libanesiske forsvaret. Hizbollah valgte i stedet å ruste opp, og fortsatte med angrep mot Israel. Israel svarte med gjentatte krenkinger av libanesisk luftrom, mens det libanesiske forsvaret forholdt seg nøytralt og UNIFIL forble maktesløs.[9]

I 2010 var det en serie konfrontasjoner mellom franske FN-soldater og lokalbefolkningen, og en fransk konvoi ble overfalt.[10]

Under Israels krig med Hizbollah i 2024, ble UNIFIL-soldater og -posisjoner rammet.[11] FNs sikkerhetsråds terminering av mandatet etter siste forlengelse i 2025, ble besluttet av USA alene.[12]

Ledere

[rediger | rediger kilde]
Fra Til Navn Land
23. mars 1978 februar 1981 Emmanuel A. Erskine Ghanas flagg
februar 1981 mai 1986 William «Bull» O'Callaghan Irlands flagg
juni 1986 juni 1988 Gustav Hägglund Finlands flagg
juli 1988 februar 1993 Lars-Eric Wahlgren Sveriges flagg
februar 1993 februar 1995 Trond Furuhovde Norges flagg
april 1995 1. oktober 1997 Stanisław Woźniak Polens flagg
februar 1997 september 1999 Jioji Konousi Koronte Fijis flagg
30. september 1999 1. desember 1999 James Sreenan (konstituert) Irlands flagg
16. november 1999 15. mai 2001 Seth Kofi Obeng Ghanas flagg
15. mai 2001 17. august 2001 Ganesan Athmanathan Indias flagg
17. august 2001 17. februar 2004 Lalit Mohan Tewari Indias flagg
17. februar 2004 2. februar 2007 Alain Pellegrini Frankrikes flagg
2. februar 2007 28. januar 2010 Claudio Graziano[13] Italias flagg
28. januar 2010 28. januar 2012 Alberto Asarta Cuevas Spanias flagg
28. januar 2012 24. juli 2014 Paolo Serra[14] Italias flagg
24. juli 2014 24. juli 2016 Luciano Portolano[14] Italias flagg
24. juli 2016 7. august 2018 Michael Beary[15] Irlands flagg
7. august 2018 28. februar 2022 Stefano Del Col[16] Italias flagg
28. februar 2022 Aroldo Lázaro Sáenz[17] Spanias flagg

Norsk deltakelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den norske FN-styrken i Libanon

Den norske delen av UNIFIL-styrken som deployerte ved påsketider 1978 besto opprinnelig av en bataljon, NORBATT, med en helikopterving, ett verkstedkompani samt bemanningsbidrag til et tungt feltsykehus ute ved kysten. UNIFIL hadde en sterk norsk deltakelse fra 1978 til 1998, med til sammen 21 326 mann, deriblant:

Fra august 2008 til august 2009 – CIMIC Unit

  • 5 offiserer deltar i multinasjonal CIMIC Unit (HQ) – direkte underlagt FC

Hizbollah var ingen aktør i Norbatt's AO i 1978. Israel agerte den gang via Major Haddads styrker, den kristne militære styrke med base i Marajoun. Med Israels velsignelse og støtte ble den norske kontingenten trakkasert med TBK-granatild flere ganger.[18] I de første norske kontingentene var det PLO, PFLP, falangistene og israelske styrker som ga utfordringer. Norbatt sto opp i mot militære mottrekk på et vis ingen hadde forventet.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har beskrevet det slik:[19]

«Jeg er stolt over å ha tjenestegjort sammen med så mange bra folk som jeg gjorde i Libanon. Mange år senere, i desember 2006, ga US Army ut Field Manual 3.24 Counterinsurgency. Da jeg senere leste hva som lå i det amerikanske begrepet counterinsergency, det å motvirke et opprør i befolkningen, slo det meg at vi i den norske bataljonen i Libanon gjorde mye av det som general David Petraeus og flere eksperter mente var nøkkelen for å lykkes.»

Eirik Kristoffersen, Jegerånden 2023: 86

«I Libanon var det lett utstyrte soldater, lite tilgang på etterretninger, et svært defensivt mandat og norske soldater som kun hadde det til felles at de var frivillige som hadde gjennomført førstegangstjeneste. Likevel mener jeg de norske soldatene i Libanon oppnådde mye. Resultatene kom mer på tross av enn på grunn av forutsetningene som var gitt. Etter hvert som jeg tilbragte mer og mer tid i Afghanistan, tenkte jeg tilbake på hva norske soldater oppnådde i Libanon og hvorfor resultatene på noen områder var bedre. Med enkle midler klarte de norske soldatene i Libanon å få tillitt i lokalbefolkningen. Uten nevneverdig oppfølging hjemmefra eller fra FN løste vi oppgavene vi fikk.»

Eirik Kristoffersen, Jegerånden 2023: 79

Ettervirkninger av utenlandstjeneste i krigs- og konfliktområder

[rediger | rediger kilde]

Psykiske ettervirkninger av militær utenlandstjeneste i stridende områder ble først allment kjent etter 2000, selv om det så tidlig som i 1993 ble gjort en stor undersøkelse av tidligere UNIFIL-mannskap der det ble rapportert «stressreaksjoner, som skvettenhet, søvnvansker, mareritt, skyldfølelse og gjenopplevelser av hendelser fra tjenesten». Undersøkelsen viste også at antall selvmord og andre voldsomme dødsfall var høyere enn forventet.

Angstlidelsen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er blitt mer klarlagt og det finnes flere undersøkelser som viser at selvmord og annen voldsom død er høyere blant personell som avtjener og at skilsmisser forekommer hyppigere blant de som har avtjent slik tjeneste.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ «UN Interim Force in Lebanon (UNIFIL): Vote on Final Mandate Renewal and Drawdown*». Security Council Report (på engelsk). Besøkt 30. oktober 2025.
  2. ↑ Peacekeeping Fact Sheet, De forente nasjoner. Lest 8. oktober 2017.
  3. ↑ Loft, Philip (30. oktober 2025). «Lebanon and the end of UNIFIL’s mandate in 2026» (på engelsk). Besøkt 30. oktober 2025.
  4. ↑ Fatalities by mission and appointment type, De forente nasjoner. Lest 14. april 2017.
  5. ↑ Gunnar Gabrielsen (14. januar 2023). «Maktesløse styrker Ingen tror på FN i Gaza. Kanskje ikke engang FN selv.». NRK. Besøkt 14. januar 2024. «Og UNIFIL, som daglig ser raketter og missiler fly rett over operasjonsområdet, har ikke kunne gjøre noe, og knapt kommet med en eneste uttalelse selv. Og ingen har pekt på UNIFIL som en aktør med evne til å kunne stagge fiendtlighetene.»
  6. 1 2 3 4 5 «UNIFIL Background». UNIFIL (på engelsk). 9. mars 2016. Besøkt 30. oktober 2025.
  7. 1 2 «BBC News | Middle East | History of Israel's role in Lebanon». news.bbc.co.uk. Besøkt 30. oktober 2025.
  8. ↑ Amnesty International, International Secretariat. «Israel/Lebanon: Unlawful killings during operation "Grapes of Wrath" - Amnesty International». web.amnesty.org. Besøkt 30. oktober 2025.
  9. ↑ Dagres, Holly (29. juli 2019). «Lebanon is incapable of implementing UN Security Council Resolution 1701». Atlantic Council (på engelsk). Besøkt 18. juni 2024.
  10. ↑ «French soldiers face tough task in Lebanon». France 24 (på engelsk). 30. november 2011. Besøkt 30. oktober 2025.
  11. ↑ Haugen, Vilde (11. oktober 2024). «Nytt angrep mot FN-styrker i Libanon». NRK. Besøkt 30. oktober 2025.
  12. ↑ Loft, Philip (30. oktober 2025). «Lebanon and the end of UNIFIL’s mandate in 2026» (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2025.
  13. ↑ «Mission Leadership». Unifil.unmissions.org. Arkivert fra originalen 6. mars 2010. Besøkt 5. august 2010.
  14. 1 2 «Al generale Serra il comando dell'Unifil». Tg1.rai.it. Besøkt 23. februar 2012.
  15. ↑ «Secretary-General Appoints Major General Michael Beary of Ireland Head of Mission, Force Commander, United Nations Interim Force in Lebanon». United Nations. Besøkt 28. mai 2016.
  16. ↑ «Maj. General Stefano Del Col of Italy – Head of Mission and Force Commander of the United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL)». United Nations. Besøkt 12. juli 2018.
  17. ↑ «MAJOR GENERAL AROLDO LÁZARO TAKES UP DUTIES AS UNIFIL HEAD OF MISSION AND FORCE COMMANDER». United Nations. Besøkt 28. februar 2022.
  18. ↑ Per Jevne (2010). «Rapport fra Norbatt 1 - Libanon 1978». Såret soldat. Kolofon. s. sider=20,22. ISBN 978-82-300-0667-2. «...Dersom bataljonen hadde hatt bombekastere hedde den blitt tvunget til å besvare den krumbaneilden bataljonen ble lagt under..." "...På tidspunkt med direkte beskytning og trussel om angrep fra PLO på den ene siden og umedgjørlige falangister som laget store vanskeligheter for bataljonens gruppering på den andre siden,...»
  19. ↑ Kristoffersen, Eirik Jegerånden. Gyldendal, 5. opplag 2023, ISBN 978-82-05-54716-2.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=UNIFIL&oldid=25430499»