Kabel-TV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

[trenger oppdatering]

Kabel-TV er en betegnelse på TV-signaler som overføres i en koaksialkabel enten i bakken eller i luftspenn mellom stolper. En koaksialkabel brukt i et Kabel-TV-nett er som regel laget av kobber og/eller aluminium.

I starten var denne tjenesten kun analog, men ble senere også digital (se Historisk utvikling av kabel-tv i Norge lenger ned på siden).

Mange nyere eller oppgraderte Kabel-TV-nett bruker også fiberkabel i første ledd. Dette kalles for HFC-nett (Hybrid Fiber Coaxial), og det åpner for toveis kommunikasjon som internett/bredbånd via antennekabelen.

HFC-nett kan gi høyhastighets bredbånd uten at det har innvirkning på TV-signalene i samme kabel, samt muligheten for både analog og digital TV.

Teknologi[rediger | rediger kilde]

Kabel-tv er et teknisk nettverk for leveranse av tv-signaler via radiofrekvenser på optiske fiberkabler og koaksialkabler, til fjernsynsapparater hos abonnentene.

I tradisjonell kringkasting benyttes trådløs overføring av tv-signaler fra en sender til en mottakerantenne hos seeren, mens kabel-tv benytter kabelinfrastruktur for denne overføringen.

Begrepet kabel-tv er ikke lenger dekkende for det tilbud man får over kabelen, fordi det omfatter bredbånd (Internett) og telefoni og tjenester som kan knyttes til dette.

Et moderne kabel-tv-nett kalles et HFC-nett (Hybrid Fiber Coaxial nett), der det benyttes både fiberkabler og koaksialkabler til overføringen. I et HFC-nett overføres sendingene på andre frekvenser på kablene enn de som benyttes ved trådløs kringkasting. Mens kabel-tv-nett tidligere hadde énveis overføring (fra hovedsentralen til abonnentene), er HFC-nett bygget for toveis trafikk, der returretningen benyttes bl.a. ved bredbåndskommunikasjon.

Tjenestetilbud[rediger | rediger kilde]

I et moderne HFC-nett tilbys over hundre digitale tv-kanaler, samt et utvalg av analoge tv-kanaler. For det digitale tv-tilbudet må man ha en dekoder (på fagspråket STB, Set Top Box) for hvert tv-apparat eller benytte et IDTV-kort. Kortet kan settes rett inn i en kortleser på tv-en, og man kan se digital-tv uten ekstra boks og kabler. Innenfor det digitale tilbudet er det typisk en grunnpakke, et utvalg av tilleggspakker, valgfri sammensetning av pakker og tilbud om premium-pakker med sport og filmkanaler. I tillegg kan man hos noen operatører få tilbud om video on demand, dvs. bestille filmer enkeltvis bare for eget bruk.

Noen operatører tilbyr digitale dekodere som også har PVR (Personal Video Recorder), som kan gjøre opptak av programmer. Apparatet kan også sette programmet på pause i løpet av sendingen. Det finnes også PVR dekodere som har innebygget kabelmodem, slik at man kan få bredbåndstilgang gjennom dekoderboksen.

Analog og digital tv-overføring[rediger | rediger kilde]

I et HFC-nett overføres både analoge og digitale fjernsynskanaler. Kanaler som sendes i analogt format kan tas inn på tv-apparatene uten bruk av dekodere.

Mens alle andre overføringsplattformer for fjernsyn (satellitt, fibernett og bakkenett) nå er blitt heldigitaliserte, har kabel-tv-abonnenten fremdeles valget mellom de to formatene, og kan derfor benytte flere tv-apparater i hjemmet uten at det er behov for en dekoder pr-tv apparat.Det analoge tv-tilbudet er ikke like omfattende som det digitale, men det inneholder oftest de mest populære tv-kanalene.

Andre tjenester[rediger | rediger kilde]

Kabel-tv-nett og HFC-nett benyttes også til overføring av FM-radio analogt og digitale musikkkanaler samt FM-radiosendinger til tv-apparatet gjennom dekoderen, samt toveis tjenester som VOD (video on demand), høyhastighets bredbånd (internett) og telefoni. Toveisforbindelsen i en koaksialkabel sikres ved at den nedre delen av frekvensspekteret (opp til ca. 60 MHz) benyttes til retursignaler, mens resten av spekteret brukes i foroverretningen.

Bredbånd[rediger | rediger kilde]

Bredbånd over kabel-tv oppnås ved å bruke modemer som omdanner datastrømmer til et digitalt signal som kan overføres på kabelnettet. I løpet av de siste årene er det introdusert en ny overføringsstandard som kalles EuroDocsis, som gir en dramatisk økning i overføringskapasiteten, slik at den enkelte abonnent kan få mer enn 100 Mbit/s nedlastingshastighet.

Overføringskapasitet[rediger | rediger kilde]

Koaksialkabelen har en maksimal overføringskapasitet som tilsvarer ca. 6 Gbit/s. Det er bare en liten del av denne kapasiteten som foreløpig utnyttes. Allikevel har dagens HFC-nett kapasitet til samtidig overføring av mer enn ett hundre og femti digitale fjernsynskanaler, samt høyhastighets bredbånd, radiosendinger og telefonitjenester til abonnentene.

Etter hvert som behovet for overføringskapasitet øker, blir fiberkablene i et HFC-nett strukket stadig nærmere abonnentene. Fiberkablene går til såkalte noder, som konverter optiske til elektriske signaler i koaksialnettet og sørger for tjenestetilbudet til et visst antall abonnenter, typisk noen hundre, via aksessnettet. Den økte kapasiteten i aksessnettet oppnås derfor ved å strekke fiberkabelen enda lenger ut, og sette opp flere noder.

De eksisterende koaksialkablene, som danner det siste leddet i nettet inn til abonnentene, kan fortsatt benyttes. Derved unngås svært store kostnader ved å bygge et nytt aksessnett.

Kabel-tv i andre land[rediger | rediger kilde]

Det finnes i dag godt utbygde kabel-tv-nett i Europa, Nord-Amerika, Australia og Det fjerne østen, samt Sør-Amerika og Midtøsten.

Historisk utvikling av kabel-tv i Norge[rediger | rediger kilde]

De første kabelnettene i Norge var de såkalte fellesantenneanleggene (for hver enkelt blokk), som ble bygget på 1950-tallet for å overføre radiosignaler til leilighetene i blokkbebyggelsen i byene. Da NRK startet tv-sendinger i 1960 ble disse anleggene ombygget til også å kunne overføre fjernsyn. Sveriges Television startet også sine sendinger i 1960, og i deler av østlandsområdet kunne man ta dem inn, om enn med redusert bildekvalitet. Med dette begynte det egentlige fellesantenneanlegg/kabel-tv.

Aa SVT2 begynte sendingene i 1973, utviklet det seg et større marked for mer avanserte mottakeranlegg, også for å binde sammen de ulike blokkene og borettslagene i et felles kabelnett. Kabeloperatørene måtte plassere sine mottakerantenner på høyder i terrenget, der tv-signalene fra Sverige var mye sterkere, dette for å øke bildekvaliteten.

Inntil 1970 var det mest såkalte kanalsett som ble brukt som forsterkere i kabelnettene, men tidlig på 1970-tallet ble de første bredbåndsforsterkere tatt i bruk med bla. av Janco/BOSCH. Derved kunne kanaltallet økes uten at forsterkerne måtte bygges om for hver ny kanal. Oppstarten av Sky Channel via satellitt i mars 1983 var innledningen til enda en ny epoke for kabel-tv, med et stadig større kanaltilbud. TV3 startet sine satellittsendinger i 1984, og TVNorge i 1988. I 1992 kom TV2 som den første norske riksdekkende kommersielle allmennkringkaster.

Betal-tv, med bruk av dekoder, ble første gang lansert av Norkabel og Janco Kabel-TV i 1989. De første digitale tv-sendingene startet i 1992 over Telenors THOR-satellitt. Ti år senere, i 2002, kom de første digitale sendingene i kabel-tv-nettene. Dette ga en betydelig økning i overføringskapasiteten, noe som var nødvendig for å holde tritt med økningen i programtilbudet, og gi plass til nye tjenester.

Først ute med bredbånd og telefoni over kabel-tv-nettet, såkalt triple play, var UPC, som etablerte disse tjenestene i 1998, samtidig som telemonopolet ble opphevet, og Telenor fikk konkurranse på sine telefonitjenester.

Kabel-tv-bransjen i Norge har siden 1990 vært gjenstand for en betydelig konsolidering. På slutten av 1980-tallet hadde Kabel Norge ca. 120 medlemmer. Norkabel, som ble etablert i 1988, kjøpte opp en rekke kabelnett på Øst- og Sørlandet, og fusjonerte senere 1997 med Janco i Oslo, som allerede hadde tatt opp i seg Odd Ryghs anlegg på vestsiden av byen. Dette selskapet ble senere til UPC Norge, som senere igjen er blitt til Get. Per oktober 2010 hadde Get 420 000 abonnenter.

Omtrent samtidig med Norkabel etablerte Telenor sitt selskap TBK, som fikk en egen kabel-tv-divisjon, som kjøpte opp mange kabelnett i Sør-, Midt- og Nord-Norge. Dette selskapet er nå Canal Digital Kabel TV. Pr. juni 2012 hadde CDK 511 000 abonnenter.

Antall

Innen utgangen av 2001 var over 900 000 husstander tilknyttet kabel-TV i Norge. Ytterligere 820 000 husstander hadde parabolantenne.[1]

Kabel-tv-leverandører i Norge[rediger | rediger kilde]

Kilde: Medlemsoversikten i Kabel Norge

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten morgen - Norske TV-seere kan velge alt (7. februar 2002, s.20)